Slik var VM-forberedelsene i 1976…

Egil Johansen er trener for Anders Nordberg som lyktes godt på langdistansen i 2007 (Ukraina) og 2008 (Tsjekkia). I år gikk det ikke like bra. Uten at vi kjenner treningsopplegget som duoen Johansen/Nordberg har lagt opp til, regner vi med at det ikke skiller seg vesentlig fra det Egil selv la opp til.



Rolf Pettersson og Egil Johansen møttes igjen i Ælgdrevet i Dalarna et par uker etter VM. Da skiftet de plass på resultatlista. Postene sto lavt den gangen, og kartmålestokken var 1:20 000!

Jeg har tatt vare på det svenske o-tidsskriftet Skogssport som jeg har abonnert på siden 1970-tallet. Jeg kikket ganske tilfeldig i et nummer, det var nr 8/1976, og der hadde Egil J. redegjort for sitt treningsopplegg fram mot VM i Skottland der han vant foran svenskenes håp, Rolf Pettersson. Artikkelen kan kanskje ha interesse den dag i dag?

Både Johansen og Pettersson var kjent som svært sterke løpere. ”Roffe” var ”skogshuggare” på et tidspunkt da motorsaga fortsatt var i bruk. Han sluttet imidlertid med dette fordi det var for hardt ved siden av o-satsingen, fikk vel noe støtte av klubben og synfarte en del kart.

Egil hadde på denne tiden (22 år gammel) nærmest strøjobber og holdt til på gutterommet hjemme i Randesund. Treningen ble prioritert først.

Prinsippene for trening i utholdenhetsidretter er ganske tidløse, og selv om det den gangen bare var en distanse (langdistanse), er ikke forskjellen til i dag så store mht. til fysiske krav. Alle løpsdistanser som varer mer enn 2 minutter krever et høyt aerobt nivå (stor utholdenhet). Sprint varer for eksempel minimum 12-13 minutter.

Dette sto å lese i Skogssport den gangen: ”Egil Johansen, 22 år, tævlat før Randesund Idrettslag utanfør Kristiansand. Hans meritter hittils: Norsk juniormæstare 1973 og 1974, seniormæstare 1975 och 1976. På tredje plats i norska långdistansemesterskapet i år (ultralang, red, anm) ochmed på laget som vann stafettmesterskapet i år. Individuell værldsmæstare ved tævlingarne i Skottland i september og silvermedalje i stafett.

Skogssport bad honom beretta om sin tævlingssesong:

  • 82 treningstimmar i februari
  • Stafettguld ved næsta ”korsvei”

Sesongforberedelser
Etter en ukes treningsleir i Skottland i oktober 1975, var målet for neste seong klart:

  1. Forsvare norgesmesterskapet
  2. Plass på VM-laget

Sammen med min tvillingbror ble det hardtrening fra begynnelsen av november. I tørre tall var det 60 treningstimer i november ut i februar med 83 treningstimer. Formen var upåklagelig. I klubben drev vi o-teknisk trening innendørs, og hjemme ble tidligere løp ananlysert. Det viste seg at flere feil gikk igjen og treningen ble lagt opp for å rette på disse.

I vårsesongen fikk jeg til flere gode løp selv om treningen gikk for fullt.Etter (ultra) langdistanse-NM i slutten av juni ble det mer trening. Deltagelse i O-ringen 5-dagars og Sørlandsgaloppen ga fin o-teknisk trening. Første uken av august gikk med til trening i Skåne. Her hadde forbundet funnet fram til VM-likt terreng og det ble trent to ganger om dagen.

Høstsesongen
Nå var det på tide å kjøre frem formen. Etter ti måneder med rolig mengdetrening var det godt å kunne legge ut på korte og intensive treningsturer. Det varte ikke lenge før overskuddet og formen kom.

I mønstringsløpene til VM ble det to 5. Plasser. Jeg visste at jeg var i rute og at toppformen snart var inne. Uken etter var det NM. Jeg forberedte meg godt. Da jeg sto å startstreken var jeg fysisk og ikke minst psykisk i toppform. Det ble 1. Plass individuelt og i stafett og VM-plassen var sikret.

VM i Skottland
Det var to uker igjen til å pleie formen. Kondisjonen var på topp og det gjensto å finpusse o-teknikken. Resultatene fra tidligere VM ble studert og de fortalte at differensen mellom første og femtemann var gjennomsnittelig var hele 5 minutter. Med andre ord, dårligere enn 5. Plass ville være en skuffelse.

De siste dagene før løpet ble brukt til prøveløp og til mental oppladning. Da jeg var på vei mot 1. Post var jeg innstilt på å gå rett gjennom uten bom. Åpningen var enkel, ”rett på veivalg” og markerte postdetaler innbød til stor fart. Jeg kom helt til 8. Post uten tidstap. Da jeg passerte målområdet etter ca 12 km hadde jeg tapt ca 1.5 min på to dårlige veivalg. Jeg ante at det kunne bli en topplassering, men en to minutters bok på 19. Post fikk meg ned på jorden.

Orientering i tett skog som krever kompasskurs og skrittall er ikke min sterke spesialitet og tempoet ble redusert til fordel for sikkerheten. Det ble da ikke heller flere bom, og det skulle vise seg å holde til VM-gull.

I stafetten ble det bare sølv til Norge. Et nederlag for meg som løp ut i ønskeposisjon. De to minuttene som skilte til Rolf Pettersson, skulle jeg ta igjen på sikkerhet. Men en sleiv på første post og en enda større bom på 5. Post ødela alt håp.Jeg har fått enda større respekt for Rolf Petterson som stafettløper, han svikter aldri når det gjelder. Men vi kommer sterkere igjen. Med den treningsiveren norske o-løpere legger for dagen må det bli GULL ved neste korsvei.

Egil Johansen.

Red. anm: Egil forsvarte VM-tittelen i 1978 da det også ble gull i stafett. I 1979 (en gikk over til ulike tall for VM- men deretter fortsatt annet hvert år) ble det sølv. Norge vant tredobbelt det året.




Mulig relevante artikler