Glesnes er ikke nådig i sin beskrivelse av byene som fostrer henholdsvis verdens beste (Kristiansand OK) og Norges beste (Halden SK) orienteringsklubber;

- Halden er en liten drittby med stort rånermiljø og karrieremuligheter innenfor tollvesenet. Kristiansand er litt større, men ærlig talt: Hvor mange sosialt kompetente, mentalt friske 20-åringer har egentlig lyst til å bo der?

Og ikke mindre kritisk er Oslo-beboeren i hva han skriver om klubbenes internasjonale bredde;

- Det frister nok ikke særlig mer når begge klubbene har utviklet seg til enklaver for en assortert samling landslagsløpere fra hele EUs frie arbeidsmarked. Så smalt er “det fantastiske” miljøet i Halden at kun åtte - 8 - løpere stilte i KM i Østfold da det krasjet med VM. I D21 var deltakerantallet null!

- For hver unge, hardtsatsende landslagsfyr som drar til Halden, øker fristelsen til å trappe ned for resten, hevder Glesnes.

O-bloggeren påstår også at orienteringssatsing fortoner seg særere og særere. Den suksessrike treneren Kenneth Buch tilskrives indirekte skyld i dette.

- Kanskje ville situasjonen bli bedre hvis norske o-trenere sluttet å kjempe for sin egen prestisje, og derfor sluttet å late som at en ansatt trener er nødvendig for at løperne skal få fremgang, påpeker Glesnes, før han deler sin egen formel med leserne;

- I stedet kunne unge løpere få høre at flere veivalg går an:

- Du trenger ikke gå med lue om sommeren, du trenger ikke bo i en flekk på kartet, og opptil flere i omgangskretsen din kan være helt vanlige mennesker.

- Du kan bo i en by med kinosaler og flere konsertscener enn bedehus. Du kan bo et sted der andre enn mødre på mammaperm går i gatene klokka 12. Du kan til og med gå på kafé selv, og sitte der hele dagen, understreker Gjermund Glesnes.

Hele blogginnlegget "Den smale sti for unge o-løpere.