Verdens beste naboer

Kåseri av Hans L. Werp

Ingen ting, ut over det utrolige blå-swix-føret, har gledet meg så mye denne vinteren som Sveriges come-back i langrennssporet. Vi har savnet dem, verden har atter falt på plass og vi ser fram til å følge Marcus Hellner, Johan Olsson og den alltid smilende Anders Sødergren på femmila i Kollen, jeg går ut fra at alle har det klart for seg at Anders er sønn til Benny, som sikret seg en fin bronsemedalje bak Ivar Formo og Gerd Dietmar Klause på femmila i Innsbruck i 1976.

Ja, vi ser fram til å følge Marcus, Johan og Anders i deres tradisjonsrike helhvite langrennsdresser, introdusert av Sven-Erik ”Særna” Hedlund og Sven Utterstrøm på 1930-tallet, kan Sødergren makte sin tredje seier på Kollen-femmila?

Det har tatt meg 50 år å begynne å holde med svenskene. Ja, til og med å unne dem å vinne. Jeg er ikke alene om det her vest for Kjølen. I essayet ”Johnny Høglin” som åpner i Dag Solstads ”Artikler 1993-2004”, omtaler Solstad sitt kafeliv i hovedstaden fra 1962-1969, i industribyer på Østlandet 1970-80, og atter i hovedstaden fra 1980. Som Solstad skriver:

”Det er i denne forbindelsen den svenske skøyteløperen Johnny Høglin har vært et stadig tilbakevendende begrep. Hans navn har svirret rundt norske kafebord i 50 år nå”.

Norge vs Sverige. Det eneste som egentlig betyr noe i vårt lille segment av idretten her oppe på Nordkalotten. Der langrenn utvilsomt er det viktigste. Men med Marcus, Johan og Anders faller altså vår verden atter på plass. På tide.

Det var ingen spøk å vokse opp som nordmann og representant for de første etterkrigsgenerasjonene. Det var et hardt liv å ha Sverige som nabo den gangen. Svenskekrona sto i 1.40 norske, våre naboer produserte biler, i langrennssporet hadde de Sixten Jernberg, som riktig nok lot seg slå av vår mann, Hallgeir Brenden på 15 km ved et par viktige anledninger. Men når det kom til det harde, femmila, ja så var Jernberg nettopp hva navnet tilsa, uslåelig.

Nå var ikke det nok til å fremkalle nasjonale traumer, men de kom. Først under skøyteløpene ved de olympiske leker i Innsbruck i 1964 der den svenske stevneoppmannen, Sven Låftmann sørget for å høvle isen til det ubrukelige før vår mann, Knut Johannessen skulle innkassere sitt andre ti-tusen gull på rad. Låftmanns landsmann, Jonny Nilsson vant. Låftmann ble omtrent like populær i Norge som skihopperen Bjørn Einar Romøren i visse kretser er i disse dager.

I Sverige er, så vidt jeg oppfatter det, skøyteløperen Johnny Høglin glemt. Stort sett. De har nok med sine egne traumer, som noen ubetydelige hockeynederlag, Svein Grøndalens nedslaktning av stjernespissen Ralf Edstrøm i en landskamp mot Norge, eller Staffan Tappers straffesmiss i en eller annen viktig VM- eller EM-kamp i forrige århundre.

Men i Norge er Johnny Høglin från Karlstad Skridskoklubb, og siden, Orienteringsklubben Tyr – jeg registrerte ved flere anledninger Høglin som ivrig deltager i veteranklassene i o-løp på de trakter – absolutt ikke glemt. Dag Solstad minner oss om det. Høglin, grei listefyll i mesterskapene midt på 1960-tallet, sørget for å gi nordmenn hakeslepp under 10 000-meteren i de olympiske leker i Grenoble 1968. Vår mann, Fred Anton Maier, hadde gått et ålreit løp i første par, normalt mer enn godt nok for gullet. Så skjer det umulige, da alle regner med at medaljetrioen er klar, smeller startskuddet for Johnny Høglin. Han legger seg foran Maiers passeringstider, og sprekker ikke tilstrekkelig, han slår vår mann med tre tiendeler. ”Hvorfor kunne ikke Høglin ha valgt 1500-meter, der var han jo ikke så verst, hvorfor kunne han ikke valgt nederlenderen Verkerk som offer”, skriver Solstad.

La oss skru tiden fram til 1987. Verdensmesterskapet i orientering ble arrangert i franske Gerardmer – jeg var der. Det var i dette mesterskapet at vår mann, Tore Sagvolden, skulle innkassere sitt velfortjente gull etter utallige sølvmedaljer i slike sammenhenger tidligere på 1980-tallet. Berglia og Thon hadde for lengst sørget for å skrive seg inn i historiebøkene, det var Tore det handlet om nå, det var hans siste forsøk, absolutt siste sesong.

Selvsagt kunne ingen være helt sikre på utfallet. Men svenskenes bestemann, Jørgen Mårtensson, som riktig nok hadde vunnet en og annen ubetydelig landskamp i de foregående år, hadde alltid vist seg som en kjernekar og god nabo i VM-sammenheng til da, noe høy spenning, en grov bom tidlig i løpet, og da hjalp det ikke at han som regel var raskest derfra og inn. Norge tapetserte pallen. Jørgen bomma på første i Gerardmer også, ferdig med han. Dessverre hadde våre gode naboer mer på lager, det ville være urett å kalle han ”en Johnny Høglin”, men navnet var altså Kent Olsson från Orienteringsklubben Orion i Blekinge. Jeg kjente Kent, han hadde vært på Eiker og trent et par år tidligere – ”en trevlig grabb”, Kent hadde sagt; ”kartorna dine er bra nog, Werpen”. Godt å høre sånt. Lagledelsen hadde imidlertid sørget for å vrake løperen fra Orion til VM det året, en finne vant, selvsagt med Sagvolden på andre.

I Gerardmer skjer det fatale – for oss nordmenn. Sagvolden og Thon tar et hodeløst veivalg gjennom terrenget på et langstrekk tidlig i løypa. Mens vår svenske venn, Kent, var langt smartere, han løp 85 prosent av løypa på sti. Det var umulig å øyne håp i mellomtidene, Tore ville bli nummer to, nok en gang. Det ble ikke 3 tiendeler som med Høglin vs Maier, men 59 sekunder Olsson vs Sagvolden.

Jeg sto der, ja, alle vi som hadde unnet Tore dette så av hele vårt hjerte – vi sto der rundt Kent som tok seieren med stoisk ro, ja med utpreget verdighet – og vi så helt sikkert ganske tåpelige ut med lange ansikter og tomt blikk. Situasjonen var liksom slik at vi ikke klarte mer enn å gi Kent et anerkjennende nikk. Men jeg innbiller meg at i hvert fall jeg fikk gratulert Kent skikkelig under stafetten to dager etterpå, da vant til gjengjeld Norge 2x gull. Og banketten samme kveld med herlig samrøre av fulle lokale ordførere, løpere, ledere og journalister, den tror jeg vi hopper greit over.

Det har skjedd mye siden den gangen. Svenskekrona er omdøpt til Nordens pesetas, Volvo og Saab skranter og er solgt utenlands. På By the Way i ødslige Nes i Ådalen er betjeningen helt og holdent svensk, ”ja, dette her er mitt i ingenstads”, som den trivelige unge svensken bak disken uttrykte det da vi svingte innom på vei til Valdres i høst.

Det var derfor jeg med stor ro konstaterte Hjelmeseths sammenbrudd på stafetten i Whistler, og Sveriges seier med like stor tilfredshet. Alt annet hadde vært urettferdig, våre gode naboer har lidd nok, og måtte det bli Johan eller Marcus eller Anders på femmila i Kollen. For nå har vel råtassen fra Mosvik svidd av det meste for denne sesongen?

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.