”Uwe Seeler” fra Sandefjord..
..eller sommeren da England vant fotball-VM

Kåseri av Hans L. Werp

Det gikk ikke for England denne gangen heller, vi unte dem jo så inderlig det, for det er lenge siden Union Jack vaiet i utpostene i alle verdensdeler, det er lenge siden våre helter, Steve Ovett, Sebastian Coe og Steve Cram bragte Bislett og oss i ekstase, og det er altså enda lenger siden de vant fotball-VM.

Nei, det går trått for britene med store handelsunderskudd og en storhet som bare er et fjernt minne. Men om ikke annet, ”den engelske syken” er fortsatt svært så utbredt i Norge, det kan vi som i sin tid satt på sportsdesker i avisene søndag kvelder skrive under på, en ting ble vi tidlig klar over, nåde den som utelot tabellen for Premier League og de påfølgende divisjoner på øyriket i ren plassnød. Sånt gjorde du bare en gang.

Det skal altså handle om den gangen England faktisk vant VM, ubegripelig lenge siden, på en måte, men på den annen side – hvor ble åra av?

Selvsagt er det juks å bruke oppslagsverk eller nettet om noe så viktig som å erindre hvem som spilte på det historiske laget, og ikke har jeg frisket på husken ved å se VM-fotball i disse dager heller. Jeg tar det derfor etter beste evne på gammel hukommelse. I mål hadde de selvsagt Gordon Banks, trygg som banker var på den tiden. Og lagkaptein var Bobby Moore, han var vel en av midtstopperne, Brasil hadde kommet med 4-4-2 i det foregående VM i Chile.

Så var vel Allan Ball med, og Martin Peters, spilleren det ble påstått var så langt forut for sin tid at lagkameratene ikke forsto ham. Og så var det selvsagt Bobby Charlton, som mirakuløst hadde overlevd flycrashet i Munchen åtte år tidligere da det meste av ”The Busby Babes” omkom, de var på hjemtur fra E-cupen mot Røde Stjerne Beograd, flyet iset ned og gikk i bakken etter et par mislykkede take-offer. Fra Englands angrep husker jeg bare en mann, og det skulle bare mangle – Geoff Hurst.

Flere tar jeg ikke sjansen på, så resten får være hjernetrim for leserne. Men jeg husker selvsagt treneren, Alf Ramsey, som fikk så vel et velfortjent sverdslag og ”Sir” påplusset navnet av Dronning Elisabeth II da triumfen var et faktum.

Sommeren 1966 var altså fotball-VM – og for noen heldige utvalgte, Vangen-leiren i Østmarka utenfor Oslo. Deltagelse på denne NOF-leiren, eller skal vi like godt si, legendariske Willy Lorentzens hjertebarn, hang høyt. Willy var på dette tidspunktet fortsatt den ubestridte og nokså eneveldige lederen av elitedelen i norsk orientering. Vangen-leiren var vel stort sett hans påfunn, vi fikk i hvert fall inntrykk av det.

Mye kan sies om Willy, som er borte nå, men han hadde teft for hva som skulle til. Vangen-leiren var hovedsakelig for løpere i 19-20-årsalderen, men han plukket også ut noen unge seniorer han så potensial i, året før hadde en ung seniorløper fra Brandval, Dagfinn Olsen vært med.

Glåmdølene mente Olsen kunne være en ”ny Magne Lystad”.

Så dumpet det altså ned et brev fra NOF i postkassa den våren, ”du er uttatt til Vangen-leiren for unge og lovende orienteringsløpere”. Lykke!

Men det sto mer der, vi måtte sørge for å være i god form, det var ikke noe latmannsliv som ventet i Østmarka.

Min trening etter langrennssesongen hadde sant og si vært litt skral, hadde liksom ikke kommet skikkelig i gang! Sant og si gikk jeg i tåka den våren og forsommeren, jeg var ferdig på gymnaset og ante ikke hva jeg skulle bli.

Jo, innerst inne hadde jeg det - men drømmen om å bli skiløper holdt jeg klokelig for meg sjøl. Mine jevnaldrede aner poenget umiddelbart, den store helten i Norge den våren og sommeren var Gjermund Eggen som hadde vunnet tre gull under ski-VM i Oslo, tenk å bli som Gjermund!

I månedene etter trippeltriumfen reiste ”Engerdalsprinsen” land og strand rundt og sang, ”I Engerdal, i Engerdal, med raude georginer i glaset”. Der forsvant den langrennskarrieren – mens jeg og likesinnede drømmere etter hvert landet på det fornuftige, mer skole.

Men mye trening var tapt, så jeg tok’n på hælen, la ut på en treningstur helt inn til Glitre i Finnemarka, og da jeg kom hjem noen timer senere var jeg mer dau enn levende – og klar for Vangen-leiren.

Oppmøte Bysetermåsan ved Enebakkveien, noen kjente ansikter, mest ukjente. Flest gutter, men også en del jenter, og dialektene lignet til forveksling på Stompa-hørespillene fra Langåsen Pensjonatskole.

Nord-Norge manglet, de var liksom ikke kommet skikkelig med i norsk orientering den gangen, men ellers var Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet rikelig representert. Og så var det med en sveitser, en danske pige, og to svensker.

Det tok ikke mange timene før vi var gamle kjente.

Det ble ei barsk uke, ja. Østmarka er brutal, og på de den gang gode kartene utgitt av Standard Telefon og Kabelfabrikk (!), utarbeidet av entusiastene Einar Berre og Torstein Sæteren, hadde ikke løypeleggerne latt sjansen gå fra seg, det var langt, det var bratt, det var veivalg – og det var grusomt varmt.

Den ene av svenskene, Bengt Widstrøm fra Kumla OK ved Hallsberg, nordisk juniormester året før, ble leirens ukronede konge. Han var rett og slett god, det var vel den andre svensken, en bondegutt fra Skene i Vestergøtland også, men han slo jeg nå i det ene lange løpet, uten at jeg tenkte spesielt over det akkurat da.

Men hva gjorde vi ellers? Vi bada, selvsagt bada vi. Og så sparka vi fotball på ei slette, helt klart inspirert av fotball-VM som gikk på fjernsyn samtidig med leiren, selvsagt i svart-hvitt – synden i farger var ennå ikke kommet til fedrelandet.

Stjernene på fotballøkka var fra Sandefjord, Øyvind Fensgård og Knut Sophus Olsen, som representerte Store Bergan IL, en forløper til Sandefjord OK. Og nå skal dere høre noe som forteller om hvordan norsk idrett en gang var, om allsidighet og mangfold, før trenere og ledere slo til lyd for tidlig spesialisering – og begynte å lage gråstein av gull.

Store Bergan hadde et godt juniorlag i fotball, og Øyvind og Knut Sophus spilte på det laget, selvsagt gjorde de det i tillegg til å være ypperlige orienteringsløpere, Vestfold var fantastiske til å få fram gode juniorløpere i den epoken.

Øyvind var midtbanestrategen på Vangen-løkka med et uovertruffent blikk for spillet. Disse dagene gikk han under kunstnernavnet ”Uwe Seeler”, den vesttyske midtbanestrategen som vel hadde hadde vært med i VM-troppen allerede i ’54, da tyskerne sensasjonelt beseiret Ungarn, som stort sett var identisk med mesterlaget Honved/Budapest, i finalen.

Men for å foregripe begivenhetenes gang, Store Bergans ypperlige juniorlag, som altså innbefattet to o-løpere i sentrale roller, nådde finalen i junior-NM det året. Den tapte de riktig nok, men likevel.

Nei, det var ikke akkurat noen ferieuke, og ro ved leggetid var ikke noe problem. Oslo-avisene kom på besøk også, klippet fra Arbeiderbladet har jeg i o-boka for det året.

Herregud som vi så ut, heltene fra fotball-VM hadde langt hår, ikke så veldig langt da, men til og med Bobby Charlton hadde hårlengde, og det med ”hentesveis”! Mens vi var totalt skamferte på huet, ungdomsopprøret var riktig nok i emning, men vi hadde fortsatt ikke sluppet unna våre moderlige opphav.

Det skulle vi snart ta igjen! Jeg sier herregud om enda en raritet, sommerens slager var ”Strangers in the Night”, den ble skrålet ut på trøndersk eller stavangerdialekt. Frank Sinatra – totalt ubegripelig, hvor var Beatles og Bob Dylan?

For øvrig hadde vi samling i peisestua med karttrening, jeg gliser rått når jeg leser om diverse treningsvarianter i teori og praksis som i dag lanseres som banebrytende, de hadde Willy på Vangenleiren for 44 år siden!

Jeg tror vi slutter der, sånn stort sett, vi reiste hjem og så Geoff Hurst score sine avgjørende mål mot Vest-Tyskland i finalen, ja, var ballen som førte til 3-2 egentlig inne?

Men ”vi fra Vangen” møttes til uttagningsløp i Skjebergmarka noen uker senere, og ”Uwe Seeler fra Sandefjord” kvala i hvert fall for juniorlandslaget mot Sverige, og jeg tror Knut Sophus gjorde det også. Samtidig løp seniorene om plassene til det første VM, som skulle gå i Finland senere på høsten.

I svensk-finske Fiskars vant vi, det vil si Åge Hadler vant, og ikke nok med det, glåmdølen som Willy Lorentzen hadde bitt seg merke i, Dagfinn Olsen ble nummer fire.

Vi juniorene møttes enda en gang den sesongen, til junior-NM i Slåstad i Odal’n. Der vant en løper fra mitt ”Vangen-lag”, Karl O. Orud fra Degernes i Rakkestad. Nummer to ble Sten-Erik Hammarquist fra Grorud, begge var råtasser til å løpe, Sten-Erik satset siden mest på friidrett og jeg tror han kom helt ned på 14.20 på 5000 meter. Og så vant Sidsel Graff-Iversen jenteklassen.

Da er det bare en ”landing” som gjenstår, det var denne bondegutten fra Skene i Vestergøtland. En sen høstkveld året etter satte jeg meg til for å høre nyhetene på radio, det hadde vært nordisk mesterskap i Danmark.

Hadde Åge klarte det igjen? Jeg følte meg sikker på det, Åge var vår helt.

Da kom sjokket: Vinneren het Bernt Frilen, den hyggelige bondegutten som vi var blitt kjent med på Vangen sommeren året før. Ikke bare hadde Frilen vunnet, han hadde rett og slett ”lagd maling” av Åge og hele den nordiske eliten. Totalt overlegen.

Ja, ja, vi hadde nå slått’n i Østmarka, da!

Men ved noen anledninger som senior opplevde jeg den svenske mesterløperen på nært hold, og det sitter på netthinna fortsatt. Han var – ubeskrivelig.

Og ”Uwe Seeler fra Sandefjord” gikk jeg selvsagt rett på blant 10 000 tilskuere under NM i Stokke i vinter. Noen år siden sist, riktig nok ikke 44, men for gamle o-løpere står tida stille.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.