The Road to Trondheim
Kommentar av Hans L. Werp

32 år er ikke bare er en lang tid i et menneskes liv, det er også lang tid i en organisasjons liv. Og tar vi for eksempel for oss Norges Orienteringsforbund, det er for så vidt helt tilfeldig, kan vi konkludere med at man i en slik tidsepoke har beveget seg fra det ene ytterpunktet og til det andre.

I hvert fall, tilsynelatende. For det er jo ikke sikkert at alle er enige, de var det ikke den gangen og er det ikke nå.

En augustkveld for 32 år siden ble det i all hast innkalt til et ekstraordinært styremøte på NOFs kontorer i Hauger Skolevei i Bærum. Saken gjaldt ikke uttagningsbråket som hadde versert i pressen i forkant av det forestående verdensmesterskapet i Skottland der to av datidens stjerner, Jan Fjærestad og Eystein Weltzien uforståelig nok hadde blitt vraket fra VM-laget etter det siste uttagningsløpet i Mehrenmarka i Lier.

Fjærestad og Weltzien hadde for øvrig uttalte til Dagbladet at forbigåelsen ville få konsekvenser, ”Fjærik” anså seg som ferdig med o-idretten og ville konsentrere seg om friidretten, mens Weltzien antydet at han ville legge opp.

Skuffelser går som regel over og to år etter var begge to tilbake i folden som VM-vinnere i stafett på Kongsberg. Ukrutt forgår ikke så lett.

Men møtet i Hauger Skolevei handlet om noe helt annet. De britiske VM-arrangørene med friidrettslegenden Chris Brasher i spissen, med gull fra OL og for ettertiden enda mer legendarisk som en av harene bak Bannisters drømmemil på Iffley Road i Oxford i 1954, hadde kommet i økonomisk trøbbel. Som så mange andre friidrettsløpere hadde Brasher blitt orienteringsentusiast, og han ante vel ikke at et panikkvedtak om å døpe om VM i orientering til for anledningen William Youngers World Championsships in Orienteering skulle bety annet enn balanse i regnskapet. Intervalløktene med Bannister og Chataway hadde jo alltid blitt avrundet med en pint, ikke sant?

For William Younger var altså intet mindre enn et ølbryggeri, og den kvelden banket NOFs styre et enstemmig vedtak om å delta i i mesterskapet, men ikke være representert med forbundets offisielle ledelse.

NOFs formann den gangen, det het fortsatt formann, var Reidar Birkeland, den idrettspolitisk sterkeste lederen norsk o-idrett noensinne har hatt. Det kostet neppe Reidar mye å unnvære VM i Skottland, for alle som kjenner Reidar, vet at når det gjaldt slike spørsmål, var han umulig å rokke. Vi gjorde det forresten godt i Skottland, Egil Johansen vant sin første VM-tittel og Reidar Birkeland brukte antagelig VM-helga til å plukke blåbær i Nordmarka eller delta i et kretsløp et eller annet sted.

I 2008 heter NOFs president Elin Sjødin Drange, sikkert et utmerket menneske, jeg kjenner henne ikke. Det har falt i Sjødin Dranges lodd å føre orienteringsforbundets markedspolicy de siste 15-20 åra videre, og jeg tviler ærlig talt på at det er noe å misunne henne.

I siste nummer av Veivalg leser jeg hennes rapport fra IOF-kongressen i Tsjekkia i forbindelse med årets VM, og vi som har levd lenge med denne idretten glipper litt med øya, for hør her: ”Vi fikk gjennomslag for en gjennomgang av VM-programmet hvor vi meget klart la fram at vårt syn var at vi burde innføre øvelser som muliggjør skikkelige ”fighter”, skulder-til-skulder også i vår idrett. Det er mulig at slike øvelser kan innføres allerede under VM i Trondheim”.

Med andre ord, et totalt knefall for utenforstående interesser, les TV og media, i den grad de fortsatt måtte interessere seg for o-idretten. Det har med andre ord tatt tre tiår å bevege seg fra det som sikkert noen i dag vil hevde var det ene ytterpunktet, og til det andre.

Heldigvis er ikke alle enige. I elitemiljøet sirkulerer det et, skal vi kalle det kjedebrev, der de aktive sier hva de mener. Holger Hott, som vant sine største triumfer som Holger Hott Johansen, er veteran i gamet, men bærer fortsatt på drømmen om å avslutte karrieren med et VM-gull i Trondheim. Han skriver:

”For det første er jeg uenig i at det skal innføres enda en distanse på VM.

3 sjanser til individuell medalje er mer enn nok. Et faremoment med å innføre en 4. distanse er at man innser for sent at det er for tøft program og så risikerer man at en av dagens distanser fjernes (og da blir jo det nesten helt sikkert langdistansen).

Vi trenger ikke en distanse hvor hengemomentet blir ennå viktigere enn det er idag, samtidig som det blir legalisert å henge.

Kvaliteten på fellesstart kommer til å variere enormt mellom hvert løp. All erfaring viser at det er vanskelig å få til gode gaflingsvarianter. En fellesstart uten gafling er jo helt uinteressant.(Det finnes internasjonale løpekonkurranser for de som synes det er morsomst).

Jeg tror ikke innføring av en ny distanse vil endre orienteringens interesse hos media eller publikum. Derfor er det helt unødvendig å innføre en ny distanse, spesielt en som fjerner oss fra idrettens særart som tross alt er vårt beste salgsargument.”

Artikkelen fortsetter under bildet...

Holger Hott in action. Arkivfoto: Geir Nilsen / OPN.no.

For å si det sånn, mitt syn på o-idrettens fremtid ble atskillig lysere etter å ha lest Holgers formuleringer. Forresten er det visst for sent å få endringer på VM-programmet til slaget i Granåsen i 2010, regelverket i IOF setter visstnok en stopper for det.

Om de norske tilhengerne av ”action”, eller skal vi si ”ækksjen”, gir opp med det, gjenstår å se. Trolig er drømmen om å bli en publikumsidrett, TV-idrett og olympisk idrett fjernere enn noen gang, og da er det kanskje like greit å stå og falle med det Holger kaller ”idrettens særart”.

Med andre ord, det skikkelige o-løpet. Der langdistansen er ”Kongedistansen”.

Kommentar Hans L. Werp
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer

******

Kommentarer publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.