Kameramann på langdistansen under VM i Tsjekkia 2008. Foto: Geir Nilsen/OPN.no.
Sprinten minst egnet som TV-produkt
I orientering har vi et bredt utvalg av øvelser. De ekstreme variantene er nattorientering og ultralang distanse. Den mest prestisjetunge øvelsen er den tøffe langdistansen. Mellomdistansen har aspekter i seg som gjør den både utfordrende og interessant. I tillegg til dette har vi stafetter og sprinten. Sistnevnte en øvelse så uoversiktlig og spekket av tilfeldigheter og sirkuselementer at den nå fremstår som noe bortimot meningsløs. Allikevel er det sprinten Norges Orienteringsforbund fremhever som det store TV-produktet.
Tips en venn
Skriv utVi så det spesielt godt i TV-sendingen fra sprinten under VM i Frankrike i fjor. Da dukket løpere opp som troll i eske, like fort forsvant de inn i et hull i veggen eller inn i et trangt smug.
TV-produksjonen hoppet hit og dit og som seer var det så godt som umulig å få oversikt over noe som helst.
Rett skal være rett: Sendingen led litt ekstra under det faktum at tidtakingen ikke fungerte optimalt inn mot TV-bildene. Dette er ikke noe sprinten som distanse skal lastes for. Allikevel står VM-sprinten 2011 som et stort sannhetsvitne om at sprinten er minst egnet som TV-produkt.
Vi skal for øvrig ikke lete lenge før vi finner flere sannhetsvitner. Fra årets VM fungerte det tekniske i TV-produksjonen langt bedre. I tillegg var sprinten flyttet fra trange smug til et mer åpent og parklignende område i sveitsiske Lausanne.
Dette gjorde det hele mer oversiktlig, men igjen ser vi at løpere kommer fra alle kanter og forsvinner til alle kanter, slik det gjerne er i orientering, men i sprint skjer det i et "riv og røsk"-tempo som gjør at man som TV-seer ikke får med seg hva som skjer, samtidig som veivalgene høyre/venstre i større grad foregår mer "uryddig" allerede på posten.
På mellomdistanse og langdistanse i skog skjer fremdriften i selve løpet og følgelig også sendingen derimot i et slikt tempo at det er mulig å lage en god og oversiktlig TV-sending.
I sprint blir det langt på vei mye "surr".
Vi så det i VM-sprinten i Lausanne, vi så det i sprintene som inngikk i årets Nordic Tour, og da spesielt i knockout-sprinten i Gøteborg. Til tross for at TV-bildene støtter seg mye i GPS-spor, vist på løpskartet med løypa, og gode kapasiteter som kommenterer, blir dette ikke bra TV.
Når orienteringsvenner av meg sier at de avsluttet tittingen på sprintsendingen fra sommerens Sveits-VM for å heller ta seg en løpetur, så er dette et av flere gode parametre på at sprinten er lite egnet som TV-produkt, spesielt sett opp mot andre distanser. Også da var det for øvrig meget orienteringskyndige kommentatorer.
VM-stafetten fra Sveits var et eksempel på hvor gunstig det er å heller fokusere på litt lengre distanser i TV-produksjonen og det er jo heller ikke til å stikke under en stol at det er langt finere og mer interessant å se TV-bilder av orienteringsløpere i sitt rette element - skogen - enn gampende på asfalt med et steg som i mindre grad er tilpasset et slikt underlag.
Orienteringsløpere er tross alt som elgen - steget og hele motorikken er gjennom tusentalls timer trent opp for rask og smidig fremdrift i skogsterreng. Når elgen en sjelden gang roter seg ut i bybildet blir det klumpete og det hele ser egentlig ganske malplassert ut. Med tanke på at orienteringselementet i sprint i grove trekk stort sett da også består av om verdensstjernene i skogens idrett enten velger å løpe til høyre eller venstre for en stor bygning, og resultatlista litt for ofte avgjøres av om noen har "krysset en på kartet heltrukken sort strek" eller lignende, så blir det etter hvert veldig mange aspekter som taler for å heller produsere levende bilder fra o-sportens skogsøvelser.
For å gå tilbake til VM-stafetten i Sveits, så var sendingen derifra produsert i en veldig fin miks av levende bilder og GPS-spor i løpskartet.
Dette var som nevnt stafett og da sier det seg selv at sendingen varte en god stund, til tross for at stafett-etappene har blitt redusert med en etappe, samt også forkortet i nyere tid (henholdsvis 5,9 og 6,9 km for damer/herrer i år).
Damene brukte snaut 1 time og 45 minutter før det var avgjort hvem som fikk VM-gullet. Blant herrene pågikk VM-dramaet i 1 time og 40 minutter. Totalt tett på 3 1/2 time.
Med en slik varighet skal det vel i følge de som angivelig forstår seg på slik være umulig å holde på seerne. Men historien er full av eksempler på at maratonsendinger på TV har sitt publikum time etter time.
Og for meg personlig var det ikke ett eneste kjedelig sekund mens den lange TV-sendingen fra VM-stafetten 2012 pågikk.
Innrømmer at jeg nok kanskje ble litt farget av at det var norske lag med i den utrolig spennende medaljestriden i begge klasser helt til siste slutt.
Om vi hopper over til Nordic Tour, så var programmet der satt sammen av 2 sprinter, 1 knockout-sprint og 1 mellomdistanse og 1 mellomdistanse med jaktstart. Totalt 5 konkurranser.
Hvordan de finske, norske og svenske orienteringsforbundene og/eller IOF kunne finne det fornuftig å ikke sette opp en langdistanse i Nordic Orienteering Tour 2012 og som følge av det la hele verdenscupfinalen gå uten hoved-distanse på programmet er ikke til å forstå, men vi lar den biten ligge i fred nå og fokuserer heller på TV-biten.
Sprintene i Holmenkollen, Gøteborg og Vuokatti gikk på TV2 Sport, på samme måten som resten av Touren. Samtlige sendinger holdt god teknisk kvalitet, men allikevel klarte ingen av sprintsendingene å holde min interesse oppe, grunnet mangel på oversiktlighet, og jeg vil anta at jeg er litt mer enn middels interessert i orientering, for å si det slik.
PC'en kom raskt på fanget og oppmerksomheten ble viet langt mer til den enn Niggli, Hausken, Gueorgiou, Lundanes & co. sine sprintløp i Touren.
Mellomdistansen fra Holmenkollen og mellomdistansefinalen i Vuokatti var derimot TV-sendinger som vant over gjøremålene på PC'n.
Mellomdistansen i Kollen inneholdt riktignok altfor mange strekk og poster på "småtroll-nivå", men om vi ser bort fra det var biten oppe ved Fuglemyra og langstrekket hvor toppløperne enten gikk venstre eller høyre god og spennende TV-titting.
Og selv om det var mye "småtroll-preg" over det hele, med store skiløyper, lysløyper og stedvis kanskje også litt asfalt, handlet TV-seernes helhetsinntrykk i all hovedsak om orientering i sitt rette element - skogen.
Finalen ble som nevnt arrangert som mellomdistanse, med jaktstart. Beste løpstid hadde henholdsvis Tove Alexandersson, 46:13, og Fabian Hertner, 45:34. Først i mål og totalvinnere var Simone Niggli og Matthias Kyburz.
Begge klasser ble i sin helhet vist på TV 2 Sport. Vi snakker igjen om en sendetid av en viss varighet, anslagsvis 2 timer.
I herreklassen handlet det mye om hvorvidt Lundanes ville klare å ta igjen Kyburz og i tillegg være først i mål. Om Lundanes maktet det ville han vinne både Touren og verdenscupen sammenlagt.
Lundanes og Gueorgiou la ut fra start med 11 sekunder seg i mellom, drøyt 3 minutter etter Kyburz. En meget god sending, med god kommentering og utmerket bruk av GPS-spor i løpskartet, ga en svært god og interessant TV-sending.
Når Kyburz mot slutten av løpet gikk på en litt grov bom ble det virkelig god TV, men den unge sveitseren hadde for stort forsprang og han holdt ryggen fri helt til mål.
I dameklassen var det ikke helt den samme nerven, men Anne Margrethe Hausken Nordberg var delvis i skuddposisjon for en plass på pallen. Denne glapp, men god TV var det allikevel.
Det vi står igjen med etter årets orienteringsbegivenheter på TV er at de 4 sprintene som har vært vist bekrefter at sprinten ikke er noe godt TV-produkt, mens VM-stafetten fra Sveits, mellomdistansen i Nordic Tour i Holmenkollen og også mellomdistansen fra Nordic Tours finale i Vuokatti bekrefter at det er helt andre distanser enn sprinten som Norges Orienteringsforbund og øvrige O-forbund må satse på dersom det først skal investeres store summer i et forsøk på å skape et TV-produkt ut av orientering. Selv om TV-publikummet nok dessverre uansett ikke kommer i strie strømmer er det viktig å satse ressursene inn på de rette øvelsene dersom det først skal lages TV.
Om vi fra de nordiske forbundene får et helhjertet forsøk på å lage en optimal TV-sending fra distansen hvor mus blir til menn - hvor orienteringslegender skapes - så vil vi ikke overraskende se at den tradisjonsrike langdistansen er det ultimate TV-produktet for orienteringssporten!
Kommentar Geir Nilsen
Redaktør OPN.no
TV-produksjonen hoppet hit og dit og som seer var det så godt som umulig å få oversikt over noe som helst.
Rett skal være rett: Sendingen led litt ekstra under det faktum at tidtakingen ikke fungerte optimalt inn mot TV-bildene. Dette er ikke noe sprinten som distanse skal lastes for. Allikevel står VM-sprinten 2011 som et stort sannhetsvitne om at sprinten er minst egnet som TV-produkt.
Vi skal for øvrig ikke lete lenge før vi finner flere sannhetsvitner. Fra årets VM fungerte det tekniske i TV-produksjonen langt bedre. I tillegg var sprinten flyttet fra trange smug til et mer åpent og parklignende område i sveitsiske Lausanne.
Dette gjorde det hele mer oversiktlig, men igjen ser vi at løpere kommer fra alle kanter og forsvinner til alle kanter, slik det gjerne er i orientering, men i sprint skjer det i et "riv og røsk"-tempo som gjør at man som TV-seer ikke får med seg hva som skjer, samtidig som veivalgene høyre/venstre i større grad foregår mer "uryddig" allerede på posten.
På mellomdistanse og langdistanse i skog skjer fremdriften i selve løpet og følgelig også sendingen derimot i et slikt tempo at det er mulig å lage en god og oversiktlig TV-sending.
I sprint blir det langt på vei mye "surr".
Vi så det i VM-sprinten i Lausanne, vi så det i sprintene som inngikk i årets Nordic Tour, og da spesielt i knockout-sprinten i Gøteborg. Til tross for at TV-bildene støtter seg mye i GPS-spor, vist på løpskartet med løypa, og gode kapasiteter som kommenterer, blir dette ikke bra TV.
Når orienteringsvenner av meg sier at de avsluttet tittingen på sprintsendingen fra sommerens Sveits-VM for å heller ta seg en løpetur, så er dette et av flere gode parametre på at sprinten er lite egnet som TV-produkt, spesielt sett opp mot andre distanser. Også da var det for øvrig meget orienteringskyndige kommentatorer.
VM-stafetten fra Sveits var et eksempel på hvor gunstig det er å heller fokusere på litt lengre distanser i TV-produksjonen og det er jo heller ikke til å stikke under en stol at det er langt finere og mer interessant å se TV-bilder av orienteringsløpere i sitt rette element - skogen - enn gampende på asfalt med et steg som i mindre grad er tilpasset et slikt underlag.
Orienteringsløpere er tross alt som elgen - steget og hele motorikken er gjennom tusentalls timer trent opp for rask og smidig fremdrift i skogsterreng. Når elgen en sjelden gang roter seg ut i bybildet blir det klumpete og det hele ser egentlig ganske malplassert ut. Med tanke på at orienteringselementet i sprint i grove trekk stort sett da også består av om verdensstjernene i skogens idrett enten velger å løpe til høyre eller venstre for en stor bygning, og resultatlista litt for ofte avgjøres av om noen har "krysset en på kartet heltrukken sort strek" eller lignende, så blir det etter hvert veldig mange aspekter som taler for å heller produsere levende bilder fra o-sportens skogsøvelser.
For å gå tilbake til VM-stafetten i Sveits, så var sendingen derifra produsert i en veldig fin miks av levende bilder og GPS-spor i løpskartet.
Dette var som nevnt stafett og da sier det seg selv at sendingen varte en god stund, til tross for at stafett-etappene har blitt redusert med en etappe, samt også forkortet i nyere tid (henholdsvis 5,9 og 6,9 km for damer/herrer i år).
Damene brukte snaut 1 time og 45 minutter før det var avgjort hvem som fikk VM-gullet. Blant herrene pågikk VM-dramaet i 1 time og 40 minutter. Totalt tett på 3 1/2 time.
Med en slik varighet skal det vel i følge de som angivelig forstår seg på slik være umulig å holde på seerne. Men historien er full av eksempler på at maratonsendinger på TV har sitt publikum time etter time.
Og for meg personlig var det ikke ett eneste kjedelig sekund mens den lange TV-sendingen fra VM-stafetten 2012 pågikk.
Innrømmer at jeg nok kanskje ble litt farget av at det var norske lag med i den utrolig spennende medaljestriden i begge klasser helt til siste slutt.
Om vi hopper over til Nordic Tour, så var programmet der satt sammen av 2 sprinter, 1 knockout-sprint og 1 mellomdistanse og 1 mellomdistanse med jaktstart. Totalt 5 konkurranser.
Hvordan de finske, norske og svenske orienteringsforbundene og/eller IOF kunne finne det fornuftig å ikke sette opp en langdistanse i Nordic Orienteering Tour 2012 og som følge av det la hele verdenscupfinalen gå uten hoved-distanse på programmet er ikke til å forstå, men vi lar den biten ligge i fred nå og fokuserer heller på TV-biten.
Sprintene i Holmenkollen, Gøteborg og Vuokatti gikk på TV2 Sport, på samme måten som resten av Touren. Samtlige sendinger holdt god teknisk kvalitet, men allikevel klarte ingen av sprintsendingene å holde min interesse oppe, grunnet mangel på oversiktlighet, og jeg vil anta at jeg er litt mer enn middels interessert i orientering, for å si det slik.
PC'en kom raskt på fanget og oppmerksomheten ble viet langt mer til den enn Niggli, Hausken, Gueorgiou, Lundanes & co. sine sprintløp i Touren.
Mellomdistansen fra Holmenkollen og mellomdistansefinalen i Vuokatti var derimot TV-sendinger som vant over gjøremålene på PC'n.
Mellomdistansen i Kollen inneholdt riktignok altfor mange strekk og poster på "småtroll-nivå", men om vi ser bort fra det var biten oppe ved Fuglemyra og langstrekket hvor toppløperne enten gikk venstre eller høyre god og spennende TV-titting.
Og selv om det var mye "småtroll-preg" over det hele, med store skiløyper, lysløyper og stedvis kanskje også litt asfalt, handlet TV-seernes helhetsinntrykk i all hovedsak om orientering i sitt rette element - skogen.
Finalen ble som nevnt arrangert som mellomdistanse, med jaktstart. Beste løpstid hadde henholdsvis Tove Alexandersson, 46:13, og Fabian Hertner, 45:34. Først i mål og totalvinnere var Simone Niggli og Matthias Kyburz.
Begge klasser ble i sin helhet vist på TV 2 Sport. Vi snakker igjen om en sendetid av en viss varighet, anslagsvis 2 timer.
I herreklassen handlet det mye om hvorvidt Lundanes ville klare å ta igjen Kyburz og i tillegg være først i mål. Om Lundanes maktet det ville han vinne både Touren og verdenscupen sammenlagt.
Lundanes og Gueorgiou la ut fra start med 11 sekunder seg i mellom, drøyt 3 minutter etter Kyburz. En meget god sending, med god kommentering og utmerket bruk av GPS-spor i løpskartet, ga en svært god og interessant TV-sending.
Når Kyburz mot slutten av løpet gikk på en litt grov bom ble det virkelig god TV, men den unge sveitseren hadde for stort forsprang og han holdt ryggen fri helt til mål.
I dameklassen var det ikke helt den samme nerven, men Anne Margrethe Hausken Nordberg var delvis i skuddposisjon for en plass på pallen. Denne glapp, men god TV var det allikevel.
Det vi står igjen med etter årets orienteringsbegivenheter på TV er at de 4 sprintene som har vært vist bekrefter at sprinten ikke er noe godt TV-produkt, mens VM-stafetten fra Sveits, mellomdistansen i Nordic Tour i Holmenkollen og også mellomdistansen fra Nordic Tours finale i Vuokatti bekrefter at det er helt andre distanser enn sprinten som Norges Orienteringsforbund og øvrige O-forbund må satse på dersom det først skal investeres store summer i et forsøk på å skape et TV-produkt ut av orientering. Selv om TV-publikummet nok dessverre uansett ikke kommer i strie strømmer er det viktig å satse ressursene inn på de rette øvelsene dersom det først skal lages TV.
Om vi fra de nordiske forbundene får et helhjertet forsøk på å lage en optimal TV-sending fra distansen hvor mus blir til menn - hvor orienteringslegender skapes - så vil vi ikke overraskende se at den tradisjonsrike langdistansen er det ultimate TV-produktet for orienteringssporten!
Kommentar Geir Nilsen
Redaktør OPN.no
Mulig relevante artikler
