…sør i Østfold

Kåseri av Hans L. Werp

”Ta meg med, sør i Østfold” – Henning Kvitnes rasper med umiskjennelig hjemlengsel ut fra laptopen – mens jeg knar brøddeig ved kjøkkenbenken, livet er for kort til å leve av kjøpebrød, hevder min venn Halvard fra Åmot – han er forresten egentlig fra Fjaler i Sunnfjord, og det er vanskelig å være uenig. Intet er som å legge seg om kvelden og glede seg til nybakt brød neste morgen.

Jeg kan ikke helt forklare min relativt ferske lidenskap – nåja, det var kanskje litt sterkt, la oss si, min sans for Henning Kvitnes, i hvert fall såpass at jeg forleden kjøpte ”Tid for latskap” – som inkluderer ”Sør i Østfold”.

Men morgenkaffen og noen skiver med det omtalte ferske hjembakte brødet er fortært, og jeg glaner ut på et relativt trøstesløst vær med sludd, snø og sørpe og vet at nå rykker det i o-løperbein, de føler suget mot vårt sørøstre fylke på samme måte som grågåsa slutter seg sammen i ploger over himmelen i oktober – mot sør, mot sør.

For egen del, den gangen jeg var aktiv, kunne dragningen som også jeg følte – den gangen – mer sammenfattes som kjærlighet – og hat. Hvor det ene sluttet og hvor det andre begynte - noe komplisert å forklare. Barndommens sommere var selvsagt evige med sol og atter sol. Noe som kort kan sammenfattes som fortrengning, i positiv forstand. Det var ikke evig sommer, så langt i fra. Med sesongåpninger og tidlige orienteringsløp i traktene mot svenskegrensa er det motsatt, eventuelle solskinnsdager er for lengst fortrengt. De fantes også – muligens.

Men av en eller annen grunn husker jeg stort sett flatt regn piskende inn fra svenskekysten, bånnløse og leirete jorder og hvitmåsa som ”slapp” over skrint fjell.

Jeg har fundert på hvorfor det har blitt sånn. Traumatiske opplevelser i barndom og ungdom hevder psykologer som endevender sjelslivet til mennesker det går aldeles galt med senere i livet. Jeg spør meg selv om mine vrangforestillinger, som det utvilsomt er, skyldes et juniormesterskap i traktene nord for Brekke sluser på slutten av 1960-tallet. En ufyselig septembersøndag, for alt jeg vet var det nesten oktober, knottsko, ulltrøye, Silva type 2, seint og et for så vidt bra startnummer – jeg kan fortsatt fornemme det piskende regnet og vinden i mot over de glisne åsene der furuene klorte seg fast. Langt strekk til første, postmannskap i regntøy sekunderte ivrig tetkjenning, skudd i andre, tredje og fjerde. Så kom den forb… - jeg mener fortærende femteposten. Jeg var rett ved, kartet var vel sånn som de fleste kart den gangen, med andre ord noe mangelfullt. Det gikk 10 minutter der, og utover elendigheta husker jeg at småbruket der mål var, hadde det vakre navnet Harelund og at ”Vesle-Astri” Hansen fra Vestre Aker og Dag Norum fra Hauketo vant.

For noen år siden leste jeg en merkelig nyhet fra Østfold. Fylkespolitikerne der nede ønsket å kvitte seg med ”Raymond-stemplet” – dere vet, komikeren fra Fredrikstad som fremstiller – ja – en noe sidrompa østfolding. Hvor er det blitt av humoren – evnen til selvironi i dette landet? Jeg mener, fantes det en større opptur enn å treffe premiesjef Knut Norum på et svuppende Blodslit-jorde sent i oktober, og nyte Knuts for anledningen breieste utgave av Fredrikstad- og søndre østfoldialekt?

For ytterligere å sette ord på hva jeg mener, leserne har forhåpentlig ikke fått med seg den ferskeste påskenyhet fra eikerbygdene – nå har vi to byer her. Hokksund by fikk vi for noen år siden, nå har Krokstadælva, Solbergælva og Mjøndæln – bandysportens hjemland, også blitt by. De folkevalgte landa på ”Nedre Eiker-byen”. Vær så snill, le hjertelig av oss, østfoldinger!

Nei, det gjelder å se det positive i de fleste sammenhenger, så også i orienteringa. Som jeg sa til en gammel o-kamerat forleden, jeg tror vi får være glade for at det er noen ungdommer som gidder å holde på med dette fortsatt. Han var ikke uenig i det. Jeg var en tur på butikken i går og supplerte en smule før påskehøytidligheten, det svuppa flesk med breddfulle handlevogner rundt meg, nå begynner Ola Nordmann å bli virkelig feit!

Ikke minst på den bakgrunn er det bra at noen fortsatt føler dragning mot de bare flekkene som måtte finnes i nærheten av svenskegrensa og det er nå jeg henter fram en merkverdighet fra hukommelsen. Det het ikke Norwegian Spring den gangen, det het Vårspretten og så var det – en stafett på lørdagen – en smule lurvete og herlig improvisert stafett mener jeg å huske – det var noe av sjarmen det også. I ettertid, mener jeg.

Om terrenget der ute i Idd den gangen var det ikke så mye å si, annet enn at det var et sammenhengende bruddfelt av Iddefjordsgranitt. Bård Andersen, en anerkjent karttegner på den tiden hadde gitt opp å tegne enkeltbruddene, jeg tror Bård hadde lagt på en skravur eller noe sånt på de verste områdene. Det var like greit. Orienteringa var som den pleide på de kanter, veivalget var tegna inn på kartet – den rette streken. Hele greia hadde vært totalt visket ut av hukommelsen om det ikke hadde vært for samlingsplassen.

Jeg kom på dette for en tid tilbake – og tenkte, nei Hans, du må huske feil. Det er ikke mulig. Jeg grubla et par dager, og så ringte jeg til min jevnaldrede kamerat Kjell Puck i Halden, som for øvrig også strevde der oppe i heiene nord for Brekke sluser for over 40 år siden.

Jeg sa: Kjell, jeg tror det er i ferd med å gå trill rundt for meg. Hvordan er symptomene for Alzheimer?

Kjell: Det var jo interessant. Er’e no’ fart på Eiker for tida?

Jeg: Må huske fullstendig feil, men det var en vårstafett ute i Idd en gang. Og var det samlingsplass på en velodrom?

Da begynte Kjell å le, en så hjertelig latter som bare han kan le.

Nei, svarte Kjell, du husker helt riktig, det var en velodrom der og stafetten gikk derfra. Du har helt rett, glem Alzheimer’n – foreløpig!

Slik kan en altså bli en smule beroliget. Men vi gjorde altså store øyne den gangen, det var vel Berglia, Bakke og ”Kubben” Røren samt artikkelforfatteren som skulle forsvare Eikers farger denne grå lørdagen – da vi hadde parkert og kom bort til start- og målområdet. Det åpenbarte seg altså en slags merkelig betongkonstruksjon ute på jordet, det du siste ventet å finne på et så gudsforlatt sted – en velodrom!

Akkurat velodromer hadde jeg faktisk et visst forhold til, noen år tidligere hadde jeg sett den danske mestersyklisten Niels Fredborg fra Århus slå Peder Pedersen fra Odense i et nervepirrende oppgjør i Danmarksmesterskabet i sprint på Ordrupbanen i København. Velodromen i Idd var ikke riktig så imponerende, for å si det mildt, men ved inngangen ble vi møtt av eieren – en kar ikledd sixpence, vindjakke og utpreget brei dialekt. Han var kry over å kunne vise fram sitt livsverk til spreke orienteringsløpere – det er vel heller tvilsomt om Niels Fredborg eller Knut Knutsen noensinne gjestet velodromen i Idd.

Mye vann har brust i Tista og strømmet ut i Iddefjorden siden den gangen da stafettlaget til HSK besto av lett kjennelige navn som Ulf Rogstad, Hans Huseby og diverse slektsgreiner av Puck, Andersen, Nordbrøden og Mjølnerød, hadde klangfullt ytre østfoldmål og sa ”ente”, ”sø” og ”Halllden” med den derre merkelige l-en som du må krølle tunga i munnen for å få til sånn noenlunde. Mye godt humør i de gutta, jeg håper ikke alt er blitt borte på veien mot vår tid, og når det gjelder publikumsappell – som orienteringa har strevd sånn etter de senere år, så er det ingen som har fått et NM-publikum så til de grader å juble og humre som Ulf, for øvrig opprinnelig kongsberggutt. Det var et lang-NM på Voss – det som nå ganske meningsløst kalles ultralang - det hadde sikkert møtt opp et par hundre vossinger for å se frisk og sunn o-ungdom. Da Ulf som siste startende kom inn på oppløpet, slo han over i galopp og vrinska. Da klappet og jublet vossingene.

Med andre ord. Det gjelder å ta vare på øyeblikkene i det en opplever og har opplevd, om en mann som hadde fulgt sin drøm, og bygget egen velodrom, om vår fryktede førsteetappeløper ”Kubben” med o-sko som hadde sett bedre dager og ditto pillråtne lisser, men dæsken som han kunne løpe, om en utvandret kongsberggutt som vrinsket på oppløpet for mange år siden – og ikke minst – om flatt og piskende regn over ødslige jorder i Østfold i april. Du må ha vært orienteringløper for å ha opplevd sånt.

”Store hjul som bare ruller/Inn over grensen nå i kveld/Store vogntog og godstog/Nå som dagen er på hell/Fredriksten lyser i det fjerne/Høyt over Rockeranes by/på vesthimmelen henger det en stjerne/ som hver kveld blir tent på ny

Ta meg med/Ned til sør i Østfold/Hvor himmelen alltid var så blå/Ta meg med/Ned til sør på grensen/Bare ta meg med nå. (Henning Kvitnes)

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.