Fra tid til annen overskygget det mye av de øvrige tingene vi kanskje heller burde befattet oss med. Men for å si som Edith Piaf – ”vi angrer ingen ting”.

Orienteringsløpet var vår arena, høydepunktet i uka, for de fleste av oss var konkurransen viktig, men samtidig var o-løpet treffstedet.

Her ble planer lagt for de nærmeste begivenhetene, vi hadde selv løp som skulle arrangeres – vi opplevde ikke det som noen belastning, vi visste at medaljer i høstens norgesmesterskap i Trøndelag var milevis unna, men kunne vi klare en premie?, altså plassere oss på den forjettede 27. plassen eller bedre, og var foten til Hans Roar såpass i orden at han kunne ta en etappe, eller måtte Svein Harald og jeg snakke med veteranen Oddvar nok en gang, og få han til å gjøre seg klar?

Det ble Oddvar, og 18. premie for Eiker i Berkåk, det var slaps og det var snødrev. NTHI vant, foran Lyn mener jeg å huske.

Gode minner, men iblandet vemod. Noen av kameratene fra den gang er borte. Dessverre.

Men tilbake til 2012. Vi har hatt en fin høstsesong så langt i det jeg har begynt å kalle vår løpsregion, sentrale deler av Buskerud, Asker, Bærum, ja det står til liv oppe på Hadeland også.

Det startet altså med løp i Holleia, med 230 deltagere var høstsesongen i gang. Det fortsatte med Modum 2-dagers med 920 påmeldinger over to dager. De har hatt flere, men også færre.

Sist søndag arrangerte Sturla Drammensløpet i klassiske områder fra Landfalltjern. Deltagelsen spratt opp i 430, det var faktisk vel så mange der som i løpene på Modum.

Mitt poeng og med 48-års efaring som o-leder er: Hvis du lager i stand noe, så kommer det folk. Poeng nummer to; det må være kontinuitet i det.

For å konkretisere det hele: Eiker O-lag er klubben i mitt hjerte, men flere av oss gikk etter hvert så til de grader i ett med lakken på panelet i klubbhuset, at vi klokt nok sa som så; nå må nye krefter overta.

Ikke at vi ikke skulle bidra, men kanskje mer stillferdig i bakgrunnen, slik det sømmer seg medlemmer tildelt ymse former for heder under jubileene.

Det har tatt litt tid. Men anført av blant andre to damer, opprinnelig o-venninner fra Stathelle, en av forløperne til Skeidi, har dette begynt å dra i vei.

Inger og Kristin heter de og så har vi Lone som både skjøtter egen aktiv karriere og trener ungdommene.

Men poeng nummer tre, poeng 1 og 2 er nevnt tidligere: Da høstsesongen startet 5. august i Holleia var det en meget brukbar kontingent på plass fra Eiker. Neste helg på Modum var det enda flere, og ved gransking av resultatlista fra Sturlas løp, sitter jeg igjen som et spørsmålstegn: Hvem fa.. er alle disse folka?

Det er etternavn som i stor grad er totalt ukjente for meg, i hvert fall har jeg aldri forbundet dem med orientering.

Men det skjer altså noe, ”noen begynner å dra på o-løp” – husk – det var der jeg begynte, på klubbhuset der det er trening og kveldsmat hver tirsdag ryktes det at dette med ”ordentlige o-løp” var noe trivelige greier med masse unger, voksne og gamlinger på over 80 som deltok, mange å bli kjent med, dere vil ikke tro det uten å oppleve det!

Og kommende helg er det løp på Konnerud, gitt, KM til og med, men det er ikke fa’li. Vi blir med og vi gleder oss!

Denne uka står jeg som arrangør for klubbmesterskapet. Stedet er Hoensvannet, en idyll inne på skauen, lett tilgjengelig og med muligheter for bading etter turen i det flotteste o-terrenget som tenkes kan – og kart og løyper er selvsagt bra!

Det skal bli artig å få identifisert klubbens mange nye håp, ikke minst pappaene i H 17 C med nyinnkjøpt o-drakt som sitter ”tajt” som et pølseskinn over en lett lubben mage.

En fantastisk idrett, og med naturen som vår egen og totalt kostnadsfrie storskjerm!