Kulda hadde sluppet jerngrepet - for en stakket stund, skulle det vise seg, og og det var herlig glid forbi Toresplassen og gjennom tettsnar og hogster innover.

Folk som gikk fiskebein i kneikene, møtende og blide skiløpere i lett plog, ja i diskusjonen om hva som er norsk kultur, så må vel dette være et av de tunge forslagene.

Vi tar løypa over Kneikaseter og sklir over til Kleivstua. Der er det behagelig plass, solbærtoddy og king size vaffel med rømme og syltetøy.

Lett svett ullundertøy, Swix-jakker over nabostolen, det knepper lett i I-phoner, tekstmeldinger og facebooker sjekkes.

Hvor kom alle disse spenstige damene i 40-årsalderen fra, de som ser ut som kloninger av Marit Bjørgen, jeg kan ikke huske slike fra studenttida da jeg og kameratene pløyde Nordmarka?

I hvertfall ikke så veldig mange den gangen, men nå er I-phonen sjekka ferdig, noen nye meldinger antagelig sendt, kursen stikkes ut mot Løvlia, jeg konstaterer faste SATS-romper, her brukes årskortet for alt hva det er verd.

Men altså, vi var orienteringsløpere, men vi var også skiløpere uten at vi dermed drømte om å få gå NM i langrenn, det hang altfor høyt. Men vi pløyde altså Marka, sommer og vinter, og diskuterte samtidig meninga med livet, så å si.

Vi var enige om at det var mest moro å trene ski, men mest moro å konkurrere i orientering.

Etter å ha fått lagt på litt Blå-Swix sklir vi ut av tunet på Kleivstua, og passerer skianlegget til IL Holeværingen inne i dalen.

Jeg kommer plutselig på en episode fra år tilbake og gliser for meg sjøl. Det var et studentmesterskap i orientering her i traktene en høst for lenge siden, det må ha vært i åtteogseksti.

Vi hadde med oss NLHs legendariske idrettskonsulent Georg ”Geggen” Guttormsen som leder.

Jeg startet tidlig, grafset til meg kartet og la i vei ivrig påheiet av ”Geggen”.

Rett inne på åsen snudde til min forundring den forbanna løypa, det var utfor lia igjen og dermed var jeg i mål. ”Geggen” var i ekstase.

Det fatale ble fort oppklart. Jeg hadde tatt feil kart, dameløypa! Jeg fikk aldri klarhet i om jeg slo Kristin Danielsen og de der og det var kanskje like greit. Men det ble altså en lidenskap dette, og som legenden Ole Hannibal Fossum, norsk mester i 1950, uttrykte det overfor meg da jeg besøkte ham for siste gang i jula 2009:

”Det morsomme med orientering og skiløping er at når det ene slutter, så begynner det andre”.

I kneikene opp mot Sørsetra strømmer det dameromper forbi. Noen spenstige, noen runde og noen digre. De har det til felles at de bare spretter eller siger forbi, både med kurs for Merket i Birkebeineren, eller solbærtoddyen på Sørsetra.

Og hva slags idrett er egentlig orientering?

Jeg registrerte at vår unge president, Einar Tommelstad mente noe om det i en lederartikkel i Veivalg, ”idretten befinner seg i skjæringspunktet mellom friluftsliv og konkurranseidrett” hevdet Einar, om jeg husker rett.

I så fall er jeg enig, og det er her jeg har følelsen av at o-idretten famler, at den ikke helt vet hvor den hører hjemme, hvor rekrutteringsgrunnlaget ligger.

Trolig ligger det grunnlaget på Sørsetra, det som er ”den fineste plassen på Krokskogen” som forfatteren Johan Borgen skrev ved en anledning, for køen for å få solbærtoddy strekker seg ut på trappa. Men vi har fortsatt full tank og sklir videre ut i den såkalte Linjeløypa på hjemtur.

Ragnhild og jeg går turorienteringen Flaggspretten, et fantastisk opplegg i Bærum og på gode kart laget av familien Weltzien.

For noen år siden plukket vi postene på Finneflakseter og på hjemtur passerte vi Nordseter som i sin tid var samlingsplass for flere store løp.

Vår o-opplevelsen hadde vært formidabel, myrene var høstgule og været strålende. Da kom jeg plutselig på at akkurat denne årets fineste høstdag var det NM i sprintorientering nede i Telemark et sted. Byorientering! Asfalt!

Det virker som orienteringen som idrett på et forunderlig vis har klart å komme helt i utakt med andre strømninger i samfunnet. Damene jeg registrerte på Kleivstua med kurs for Løvlia, utvekslet ganske sikkert synspunkter på helgas milsluking i lunsjpausen mandag, ”føret over Vidvangen var en drøm”!

For meg hører orienteringen først og fremst hjemme i Marka, eller kanten av Marka, men gjerne med noen prologer som sprintcuper i parker og nærområder når snøen fortsatt ligger for dyp der vår virkelige idrettsarena er.

Alt til sin tid.

PS: For å oppleve noen av de fineste orienteringsområdene på Østlandet i dag, og, jeg understreker, på ypperlige kart, er eneste mulighet å kjøpe en tur-o-konvolutt. Det arrangeres knapt løp på dem, i beste fall en eller annen tilfeldig karusell.