Jeg ser blant annet at Buskerud-representanten Morten Dåsnes foreslo at man skulle se på suksesskriteriene fra gullalderen, den gang lag-o-cupen og stafetter mobiliserte klubbene.

Jeg skal ikke gå så mye inn på hva som kunne vært trukket ut av det som ble gjort den gangen - og som kan være gangbart i dag.

Men jeg slås altså til jorda nok en gang over de bråkjekke reaksjonene Dåsnes ble møtt med:

”Nye tider krever nye løsninger”.

Hallo. Var det noen som snakket om floskler. Som gammel journalist stiller jeg umiddelbart spørsmålet: Hva mener dere med det, konkretiser! Kom med det, vi lytter, mer gubber i horn på veggen er vi ikke.

Om det er det redaktøren av dette nummeret, Tommy Gullord, skriver i sin lederartikkel, at vi skal gjøre det så lett å finne fram med typer av sprintløp, mix-stafetter og hva det når er at selv langrennsløpere, skiskyttere og friidrettsløpere klarer det, så er jeg ikke sikker på om jeg er enig.

Ganske mange fra de nevnte idrettene har på ymse vis fattet interesse for orientering opp gjennom åra, kanskje først og fremst i ”gullalderen”, andre fattet ikke interesse om vi propaganderte aldri så mye mot de miljøene.

Men tilbake til dette med ”nye tider og nye løsninger”.

Jeg startet opp som idrettsleder som 17-18-åring ved å bli leder i o-guppa i idrettslaget på Landsgymnaset på Eidsvoll. Det i sin tid å være aktiv, og fram til dags dato være involvert på ledersiden, har på sett og vis vært en ganske stor del av livet.

Jeg har også hatt gløtt inn i andre idretter, langrenn selvsagt, hopp, skøyter, ja fotball. Det som har slått meg er at aktiviteten og graden av vellykkethet er den samme over alt, uavhengig av idrett og uavhengig av tid, ildsjelene er limet.

Nye tider krever nye løsninger?

Unnskyld uttrykket, det er stort sett tøv uten innhold. Selvsagt er rammene annerledes i dag enn høsten 1964 da jeg startet opp, men mulighetene er samtidig helt annerledes uten at jeg ser noen grunn til å forklare det ytterligere.

Den store ”snakkisen” i o-miljøet er selvsagt målsettingen om at vi skal bli dobbelt så mange innen 2020. De fleste jeg snakker med er ganske hoderystende til mulighetene til å bli 50 000 i løpet av åtte år.

Jeg er ikke av de som klarer å hisse meg opp over sånt. Etter et liv med avis lærte jeg meg at opplagsarbeid, som på mange måter kan sammenlignes med å få medlemmer til en bevegelse, på alle måter er et Sisyfos-arbeid*. Iherdige abonnementsselgere solgte inn abonnement, og ”samtidig rant det ut i bånn”. Noen slutta å abonnere, andre døde.

I Eiker O-lag, som har vært min klubb, har vi vært omtrent 200 medlemmer i alle år. Vellykket og tidkrevende rekrutteringsarbeid har fra tid til annen brakt medlemstallet opp i 230, som da vi var beste klubb i Hovedløpet tidlig på 2000-tallet. Nå er vi 200 igjen.

Min anbefaling for årene som kommer er å hjelpe klubber som tidligere har hatt o-aktivitet, til å komme i gang igjen, lage god orientering og få til flere lokale løp.

For å sitere et svar fra en hovedløpsvinner i en fjern NOF-post (forløperen til Veivalg) på spørsmålet; ”hva er dumt med orientering?”

- Det er ingen ting som er dumt med orientering, sa Bjørn Haavengen, den gang 14 år gammel. Siden ble han en av våre beste løpere.

I Skogssport nummer 5/2011 fant jeg et velskrevet innlegg som jeg vurderer som meget interessant – på mange måter dekker det mye av det jeg mener om orientering – og hvorfor vi bruker så mye tid på dette her.


Klikk for stor utgave av faksimilen fra Skogssport!

* Sisyfos (Σίσυφος) var konge, helt og skrekkeksempel i gresk mytologi. Han er kjent for at han fikk en evig straff med å rulle en stein opp på et fjell. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid.

Kommentar - Hans L. Werp