Nordisk - en klassiker

Kåseri av Hans L. Werp

Den største industripolitiske brøleren i Norden noensinne var da Volvo-avtalen under regjeringen Nordli strandet. Jeg har noen ”Wallenberger” mistenkt for å ha forpurret den saken, de følte seg fortsatt for store til å samarbeide med ”lillebror”.

Men norsk olje og svensk teknologi, det hadde vært krutt, det!

Jeg er altså ubetinget en tilhenger av nordisk samarbeid, men det er ikke så mye igjen av det. Det gledet meg at Per Petterson ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris, offisielt for sin siste roman, men selvsagt og egentlig for den forrige, ”Ut å stjæla hester”. Den har jeg lest to ganger for å få med meg detaljene, og jeg er fremdeles indignert over faren som svikta.

Og i idretten?

Lite igjen av nordisk-ånden, dessverre. Vi møter aldri Sverige og Danmark i fotball lenger, bare land i Langtvekkistan som vi knapt har noe forhold til. Nordisk mesterskap i friidrett var en begivenhet en gang – borte, og i Nordisk mesterskap i sykling kunne vi glede oss over Geir Digerud som var uslåelig – den gangen. I dag er ikke sykkelsporten akkurat noe å glede seg over.

Men Nordisk Mesterskap i orientering har altså overlevd, selv om forsøkene på å få mesterskapet nedlagt, har vært iherdige – ikke minst fra norsk side. Nå tror jeg faren er over, ”Nordisk” lever, og arrangeres i Finland denne helga.

Og dette er virkelig en klassiker i nordisk idrett. Det var det første internasjonale mesterskapet i orientering og fikk sin debut i Sverige i 1955. Marte Andersson het den første mesteren, vårt den gangen unge håp, Magne Lystad, lå an til seier, men ble for ivrig og bommet grovt mot slutten av løpet.

Magne kom imidlertid fryktelig tilbake, han vant i Trøndelag i 1957 foran førsteårssenioren Ola Tellesbø. Tellesbø satset siden på baneløp noen år, og ble norsk mester på 5000 meter. Olas tider på 3000 og 5000 meter skal jeg ikke repetere, de er altfor gode til å være hyggelig lesning for dagens utøvere.

Vet du hvem som tok den første norske kvinnemedaljen i et internasjonalt O-mesterskap? Svarer du Grete Brustad (Nilsen), så er det bingo. Ready-piken, det het vel det i de vestre bydeler den gang, tok bronsen under NOM i Danmark i 1959. Herreklassen? Selvsagt Magne! Han hadde vært skadet store deler av sommeren, men hogg tømmer og trente tre (!) ganger om dagen hjemme på Lunderseter de siste ukene. ”Skal jeg være ærlig, gikk det faderlig fort etter hvert”, skriver Magne i sin selvbiografi.

Nordisk Mesterskap har handlet om fyldige tropper, og ikke minst – genuin nordisk orientering. Begge disse momentene har gjort mesterskapet, ja nettopp – bevaringsverdig.

Jeg antar at så vel Brit Volden som Tore Sagvolden ville ha byttet bort sine NOM-titler mot et individuelt VM-gull, som de manglet, men i mine øyne er ikke et NOM-gull særlig mattere i glansen enn et VM-gull. Det er bare å se på lista over vinnere, så skjønner en at dette har handlet om mye stor idrett.

Det kanskje største Kongemøtet i internasjonal orienteringsidrett noensinne, skjedde slik jeg ser det i traktene ved Sundsvall i 1971. Der braket den svenske eneren, Bernt Frilen sammen med den ditto norske, Åge Hadler. Løypa ga ikke et sekunds hvile, det var detaljert og vanskelig hele veien. Åge vant NOM-tittelen med to minutter, det var en bragd.

Jeg har vært til stede på flere nordiske mesterskap, og sett stor idrett. Jeg ble imponerte av svensken Lars Lønnkvist som gikk til topps på Åland i 1986, han slo en hardt spurtende Øyvin Thon. Det var ”Løkens” andre NOM-tittel, han trivdes langt bedre i nordisk terreng enn på kontinentet.

Jeg husker en annen artig episode fra Åland også, EM i friidrett gikk samtidig i Stuttgart og Ingrid Kristiansen stakk tidlig fra på 10 000 meter. Vi så løpet på TV på hotellet og en finsk journalist holdt opp tommelen for oss norske, ”Hon er stor”, sa han om Ingrid.

Det hadde han selvsagt rett i.

Da har vi sveipet innom noen av de nordiske mesterskapene, men jeg tar med ett til. I 1988 ble NOM arrangert i Halmstad, da var det åpnet og bar fra da av betegnelsen NOC. Løpsterrenget var virkelig noe for ”feinssmeckere”, Jørgen Mårtensson vant sitt andre NOM denne fine høstdagen.

Men i kvinneklassen ble det norsk trippel, og med Ragnhild Bratberg øverst på pallen. Det løpet ringsakerjenta gjorde den dagen er noe av det aller beste noen kvinnelig O-løper har prestert. Ragnhild lyktes ikke alltid internasjonalt, men den dagen gjorde hun det til overmål. Seieren var så fortjent.

Men hva har da vært argumentene mot Nordisk – eller NOC i orientering?

Jo, det har vært noe så stakkarslig som at mesterskapet etter hvert har fått så liten mediadekning – og at det har vært – i hvert fall enkelte ganger, liten publikumsinteresse.

Disse argumentene har vært båret fram av O-idrettens egne organer, både i Sverige og Norge. Den formen for O-journalistikk håper jeg er historie, vi skal ikke gjøre oss mindre enn vi er.

Hvordan det går denne gangen? Jeg er veldig usikker, vi har noen gode norske kort som vi må håpe på. Men det internasjonale bildet er uoversiktelig, jeg tror jeg nøyer meg med å gjøre oppmerksom på at svenskene har en ny storløper i emning på kvinnesiden, Helena Jansson. Det kan være en nye Annichen Kringstad – eller Marit Skogum, som nå er svensk landslagssjef.

Marita vant for øvrig på Elverum i 1992. For øvrig er NOM/NOC viktig fordi så mange får prøve seg i landslagssammenheng. For mange av juniorene blir det kanskje første og eneste opptreden i en norsk landslagsdrakt. Men de kan bli like verdifulle for norsk orientering i fremtiden likevel, vi trenger de nest beste og ikke minst lederemner også.

PS: Regn ikke med særlig mediaoppmerksomhet denne gangen heller. Vi skal som kjent nok en gang ut i skjebnekamp i fotball, jeg er redd vi taper i konkurransen med Drillo & Co.

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.