Jeg tror at mange av deltakerne var helt uvitende om o-sportens krise, og tenkte derfor klubb som i gamle dager: Vi henter inn flest mulige barn, så vil vi sikkert få en bra junior- og voksenavdeling etter hvert.

Disse gikk sannsynligvis hjem fra rekrutteringssamlingen med fornyet energi, og hadde kanskje noen nye ideer for sitt lokale klubbarbeid. Vi var flere som så helt annerledes på situasjonen, og som i løpet av kvelden la sammen to og to etter hvert som mer informasjon kom på bordet.

I våre øyne ble situasjonen i Oslo helsvart, og det er tvilsomt om klubbene får gjort noe mer uten at NOF jobber med produkt og rammeverk.

Skremmende suksess
Det er mulig Oslo sliter med noen spesielle problemer som det ikke er gitt NOF å oppdage, men når 60 o-entusiaster blir samlet – uten rom for åpen debatt – så er opplegget altfor stramt.

Det mest skremmende var desserten, da Nydalen skulle presentere sin lykkefortelling om rekruttering.

Nydalen hadde jobbet analytisk, systematisk, engasjert - og mange hadde jobbet mye. Resultatet var en fungerende ungdomsgruppe, også med noen gutteløpere helt opp i klasse 19-20. Men underveis hadde de også støvsugd naboklubbene for o-kandidater.

Ingen var i tvil om at Nydalen hadde gjort det eneste rette, men likevel hørte jeg en forbløffet kommentar:

”Skal det ikke være gøy å løpe, da?”

Underforstått: Skal det så mye til for å hale ungdommen ut i o-løypa, har de ikke lyst til å løpe av seg selv?

Underforstått lå også: Dette opplegget har vel ingen andre klubber ressurser til å gjennomføre? Nydalens nedslagsfelt kryr som kjent av gamle o-løpere.

Oslo-trafikken
Før jeg ser på klubbsituasjonen i Oslo, vil jeg presentere en annen kommentar fra salen:

”NOF bør jobbe for flere parkeringsplasser i skogkanten.”

Jeg tror ikke NOF tok kommentaren på alvor, det ville jo være like dumt som å be Skøyteforbundet jobbe for mer is.

Men i denne kommentaren ligger et viktig poeng: All virksomhet i Oslo må forholde seg til visse trafikale utfordringer. Dette er sikkert nytt for noen, men Oslo-trafikken har faktisk satt klare rammer, både for klubbutvikling og treningsvaner.

Det er også vanskelig å tenke seg mer enn en klubb per bynær utfartsparkering, og da er egentlig kvoten full allerede.

De fem store
Først og fremst er det rushtrafikken som styrer klubbstrukturen. I Oslo er det bare en stor o-klubb i hver sone som rushtrafikken redigerer.

Heming ligger mellom Røa-krysset og bompengeringen. Nydalen hersker bort til Sinsen-krysset. Lillomarka og Oppsal har hver sin side av Strømsveien, mens Bækkelaget ligger vest for Ryenkrysset. Slik var det ikke før, og årsakene kan være flere.

Tidligere var det gode, voksne løpere i minst tre klubber rundt hver av dagens storklubber. Nå er det bare aktive løpere mellom 16 og 40 i de fem gjenværende storklubbene, og knapt nok der - da også disse stjeler fra hverandre for å fylle opp Tio-laget.

Tause paraplyer
NOF etterlyser hårete vekst, og på rekrutteringssamlingen ble vi kastet i klubbvise grupper for å utvikle nye ideer. Det hadde virket mer naturlig å ta krisa på alvor, og heller spørre:

Hvordan skal vi bli flere når fremtidens ledere og løypeleggere befinner seg i maks fem ulike klubber?

Uten å besvare dette spørsmålet kan vi faktisk ikke bli så mange flere. I Oslo øst er det vel neppe grunnlag for flere klubber, annet enn i cricket?

I Oslo vest kunne det faktisk vært plass til to store klubber til, i aksen Ullern-Bogstad og Årvoll-Kjelsås.

Siden Oslo-samlingen også gjaldt Akershus satt det to paraplyklubber i salen, Raumar og Måren.

Det hadde vært interessant å høre hva disse klubbene hadde erfart, og om NOF kunne tenkt seg en mer tydelig og rådgivende rolle når Tio-mila regionaliserer norske klubber.

Juniorkrisa
Må slike debatter bare foregå på klubb eller kretsnivå, eller finnes det faktisk ideer der ute som NOF kunne plukket opp – for å styre eller rettlede klubbutvikling?

Nydalens eksempel viste at klubbene har jobbet hardt nok, men i Oslo totalt er det likevel knapt 30 juniorer som løper nasjonale løp. I praksis betyr det at juniorløp på kretsnivå kan bli en ren parodi – ofte med under tre deltakere i klassen.

Dette berører også NOF, for juniorlandslaget blir en vits hvis det splitter miljøet og hindrer andre løpere i å vise seg fram.

Fra min egen tid husker jeg hvor irriterende det var med landslagsløpere som alltid skyldte på tøffe treningssamlinger når de ble slått.

Hvordan skal vi motivere en junior til å dra på løp, hvis han ikke får lov til å konkurrere mot de beste?

Eller, skremmende nok: Gratulerer gutten min, en seier er en seier selv om du var den eneste som fullførte – i Oslos største løp! (Knut Valstads minneløp 2012).

De klubbløse
Selv har jeg etterlyst en klar stemme om klubbløse. Der vakler NOF.

Ja, det er mulig for klubbløse å melde seg på et løp, men det er jaggu ikke lett å vite at det faktisk går an, og hvordan man skal gå fram.

Men klubbløse kan faktisk bli nøkkelen hvis forslaget om mer stasjonære nærløp blir en realitet. Flere deltakere viste entusiasme for denne ideen, også som et middel til sideveis rekruttering, men det var ikke rom for å drøfte paradoksene.

Stasjonære nærløp krever at klubbene prioriterer disse, og at merarbeidet gir inntekter. Inntektene kan de bare sikre seg gjennom klubbløse, siden det bare er en klubb innenfor hver sone. (Og det virker urimelig å ta betaling fra naboklubben, som sikkert må arrangere neste gang.)

Da skal deltakere fra småklubber og klubbløse betale kalaset, og gjennom løpsavgiften vil omtrent halvparten av det lille overskuddet gå til NOF.

Klubbkonflikt
Stasjonære løp ville fort blåst opp en konflikt også mellom klubbene, siden flere klubber insisterer på at de beste må få trene i fremmed terreng.

Samtidig var det en tydelig stemme i salen som påsto at de mistet alle de nest beste, faktisk nitti prosent av alle, hvis treningene krevde rushkjøring.

Stasjonære nærløp krever full løpsstatus til de yngste klassene, sykkelavstand for de nest beste, og klubbløse som inntektskilde.

Uten å fullføre denne debatten er også denne ideen død – og den kunne i hvert fall begynt denne uken.

Klar, ferdig – gå!
Det mest positive i mine ører var forslaget som ble presentert av et nytt blad Benjaminsen fra Lillomarka:

Hva med å lage et tur-o-lag innenfor klubben?

Dette rimer godt med en trendanalyse jeg overhørte som lærer på Rud videregående skole. Gymlæreren kom stønnende inn på lærerværelset, og sa:

”Nå gir jeg meg ende over. På 80-tallet løp elevene trimløypa – på tid. På 90-tallet jogget de. Nå går de!”

Så da spør jeg NOF: Hvilke tanker har dere om gå-orientering?