01-myrvoll-utsnitt

Mine første orienteringsløp

Kåseri

Det sies at alt har en start, men hva gjelder orientering, så er det en aktivitet som alltid har eksistert. Det ligger i levende vesners natur og eksistens at man er nødt til å bedrive både navigering og lokalisering i form av antatt korteste og raskeste vei mellom A og B. For meg startet det utpå høsten, tilbake i 1976, de første konkurransene kom allerede tidlig i -77.



Med tilblivelse på den hyggelige datoen 28. april, året var 1967, startet jeg selvfølgelig med orientering i form av navigering og lokalisering lang tid før Hasle/Løren IL inviterte elever ved Løren skole til å prøve idretten orientering en høstdag i -76.

Den gang var det slik at ikke all lek og all barns tidbruk enten var organisert ihjel av en velmenende foreldregenerasjon og et overbeskyttende storsamfunn, eller foregikk foran en skjerm.

Ungene fikk lov til å ha luft under vingene på 70-tallet, slik som også var tilfellet tiårene i forveien.

Så navigering var noe vi gjorde hele tiden, det kunne handle om raskeste og korteste vei til lekeområdet "Speider'n", det lille skogsholtet i nærområdet, der hvor det var et hus hvor speiderbevegelsen hadde tilhold, bygget brant ned, og selvfølgelig gikk vi ikke i speidern, verken før eller etter det store bålet, man gjorde ikke det i nevneverdig grad i vår del av Oslos østkant på 70-tallet.

Heller ikke korps var noe vi frekventerte, selv om det i nabolaget var noen som valgte det sporet, enten gjennom skolen eller hos KFUM.

Vi ønsket å være fysisk aktive, da havnet både speidernes knyting av tau og korps langt ned på lista, i den grad de i det hele tatt var inne i noen liste, forresten så spilte vi jo blokkfløyte i musikktimen, og der stiftet vi etter hvert også bekjentskap med Tom Dooley og akustisk gitar.

Vi hadde også mange andre områder hvor det ble brukt time på time til fysisk aktivitet. Da ble det navigert. Enten vi skulle opp i "Dar'n", eller til fotballbanene ved Løren skole, eller ut på andre aktiviteter. Eller kanskje vi skulle besøke mormor og bestefar på Tonsenhagen, eller kanskje vi gikk fra Risløkka til Stig for å gå på ski.

Vi satt jo aldri i ro, hvorfor skulle vi gjøre det, så da handlet det om navigering og lokalisering - korteste vei, raskeste vei - hver dag - hele året - hele tiden.

Men det var altså først i 1976 jeg ble en del av idretten orientering. Rett skal være rett, min mor og far hadde i enkelte år før den tid dratt oss ungene med ut i skogens idrett gjennom turorienteringen - Lill-O-Dilten.

Det var vel Grorud IL som hadde Lill-O-Dilten i sin tid, og gjennom tur-o hentet de inn viktige bidrag til å bygge opp orienteringsbevegelsen, 70-tallet var fortsatt en god vekstperiode, hvor Norges Orienteringsforbund på den tiden var en sentral motor og drivende kraft.

I dag forsvinner som kjent viktige dugnadskroner, som kunne vært lagt inn i nye kart, ny aktivitet, nytt arrangementsutstyr, nyrekruttering, markedsføring og annen synliggjøring, inn i storklubbenes jakt etter topp 50-plasseringer i Tiomila og ikke minst inn i O-forbundets feilslåtte fokus på glitter og fjas. Men det sporet lar vi nå få være i bero, for her skal det handle om veien til mine første o-løp, samt en grafisk presentasjon av selve løypa.

Høsten 1976 ble det sendt et ark rundt i klasserommene på Løren skole.

Denne skolen lå den gang cirka 2-3 romslige steinkast (omtrent 400 meter) fra Sinsenkrysset - et kjent trafikkknutepunkt ved inngangen til Groruddalen, og hvor Trondheimsveien og Ringveien (Ring 3) krysser sine spor.

Fra Løren skole og til nærmeste skog var det relativt sett et godt stykke.

Til den nevnte "Speider'n" var det omlag én kilometer, men den skogen var bare et lite skogsholt med noen store og fine grantrær, litt kratt og en liten bekk, en nedbrent ruin, en liten skrent, en bratt bakke og en liten barnehage. 200 meter i lengde og 50 meter i bredde. I dag ville sikkert en høyskoleutdannet o-trener funnet på å legge massive sprinttreninger for en eliteklubbs juniorgruppe til den lille skogen, men 70-tallets instruktører tenkte heldigvis anerledes.

En annen skog, omtrent 2 kilometer unna, var Grefsenkollens søndre skråninger. Dette er en av storskogens tunger inn i hovedstadens bybilde. Et yndet område for elg og rådyr på snørike vintre. Det ble tidlig vår i Lillomarkas sørvestre og stifylte skråninger.

Og det er ikke bare skogens konge og dens undersåtter som likte seg der. For både Kari og Ola o-løper tok gjerne sine første barmarkssteg i dette området, hver eneste ettervinter.

For yngre lesere av OPN.no - Orientering på nett - høres dette kanskje fremmed ut, men husk at det ikke alltid har vært slik at selv o-sportens middelhavsfarere har sett seg både nødt og tvunget til å tilbringe deler av vinteren ved nettopp Middelhavets bredder. Dette for å i det hele tatt komme med i UKs vurderinger til klubbens Tiomila-lag.

Melodien i dag er som vi vet at dersom du ikke har vært på vintersamling i Portugal, Tyrkia og gjerne Sør-Afrika, så henter vi heller inn leiesoldater fra Østerrike, Tyskland, Latvia, Frankrike, Estland, Italia osv. osv.

Inget land er for eksotisk, og ingen utlending er talentløs nok, dersom man har mulighet til å straffe et eget klubbmedlem med ekskludering fra Tio-laget, om vedkommende har vært så freidig å prioritere bygging av kapasitet og livskvalitet gjennom lange og fine økter på ski, fremfor vinterens sprintøkter i Portugal.

Det stifylte området rundt Krigsskolen, for eksempel Hestehagan, kunne også vært valgt for elvene ved Løren skole.

Arket som gikk rundt i klasserommene hadde et eneste spørsmål. - Vil du være med på orientering?

Resten av budskapet var: - Skriv ditt navn og møt opp på parkeringsplassen etter skoletid!

Så effektivt kan det gjøres - Man trenger som man skjønner verken PC, Internett eller Eventor for å skape aktivitet.

En av de sentrale personene i Hasle/Løren IL sin orienteringsgruppe på den tiden var Johnny Brager. På 50-tallet hadde han selv vært i norgestoppen. På 70-tallet ga han tilbake blant annet gjennom sin delaktighet i å skape nye orienteringsløpere og nye o-familier.

Johnny Brager gikk tidligere i februar, nå i år, bort i en alder av 87 år. Han løp ikke selv orientering etter endt o-karriere, nå i ettertid har jeg blitt fortalt at det skal ha hatt sammenheng med uvillige knær.

Hvordan Brager og andre tenkte i forhold til valg av terreng for instruksjon vet jeg ikke i detalj. Men elevene ved Løren skole ble uansett ikke geleidet ut i endeløs surring rundt skolens hushjørner mellom Sinsenkrysset, Økernkrysset og Økern Torv.

Det skulle heller ikke kastes bort en masse tid i stifylte nærterreng.

Kanskje de tenkte at orientering er skogens idrett, den holder hus i den skikkelige skogen.

Vi ble i alle fall stuet inn i noen personbiler på skolens parkeringsplass. Dette var på en tid hvor det gikk hele fotballag inn i hvert kjøretøy. Ikke fordi at bilene var spesielt store, men fordi at alle fremkomstmiddelets hulrom kunne benyttes til det fulle.

Etter at bilene var fylt opp med forventningsfulle unger, selv var jeg 9 år høsten -76, gikk turen til Solemskogen og områdets 70-tallskart i målestokk 1:15:000, utgitt av STK (Standard Telefon- og Kabelfabrikk, som gjorde en kjempejobb med kartlegging for o-idretten, og STK skulle senere bli en arbeidsplass for meg, både innen data og innen økonomi, men det er en helt annen historie).

Solemskogen er også en del av Lillomarka, lenger inn i skauen, enn Grefsenkollen og Krigsskolen. Vil tro vi snakker om 8-9 kilometer fra Løren skole. Også der fantes det stier, men ikke veldig mange, og spesielt ikke for en 9-åring.

Jeg har ofte spekulert over hvorfor Solemskogen ble valgt, det kan være at flere o-vennlige sjeler i Hasle/Løren hadde tette bånd til STK, som holdt hus ikke langt fra Løren-/Økern-/Risløkka-området. Og da var det fornuftig å benytte STK-kart.

Uansett, med en teoretisk tilnærming vil nok de fleste lande på at nettopp Solemskogen ikke er egnet for opplæring av unger.

Men Brager & co. var ikke teoretikere, de var heller ikke byråkrater, de var pragmatikere og handlingens menn - De fikk ting utført!

De siste tiårene har folkene i fotformsko og lilla skjerf vridd samfunnet over på en nesegrus beundring av begreper som trygghet og mestring. Og fremfor at "trygghet" og "mestring" er målet, så har det blitt middelet, et middel som gjør at unge talenter ikke får levd ut sin livskraft og heller ikke utviklet sitt talent.

La meg raskt forklare: Når hver eneste økt handler om å mestre og å være trygge, ja da kommer man ikke videre. Man vil bli hengende fast i trygghetens og mestringens klamme hånd.

For å utvikles må man kastes ut i det - slippe komfortsonen og ta nye og ukjente steg!

Johnny Brager kastet oss ut i det. Jeg husker ikke detaljer, men jeg husker jeg var redd. 9 år og alene i en for meg totalt ukjent skog, med unntak av at jeg hadde hatt uttallige skiturer i løypa fra Linderudkollen, forbi Solemskogen og rundt Setertjern på vei til og fra Sinober. Dette var fremmed mark.

Men redselen gjorde at sansene skjerpet seg. Jeg måtte forstå kartet, jeg måtte finne frem, rotet jeg meg bort her kom jeg aldri tilbake til byen igjen, tenkte jeg. Jeg hørte en lyd, var det en hare, kanskje en rev, eller en stor elg, eller hva med ulv og bjørn?

Nei, heldigvis var det bare en av de store gutta. Jeg fikk los og drahjelp i riktig retning noen meter før jeg måtte slippe. Men, da var jeg i alle fall en liten stakket stund helt sikker på at jeg ikke var ute på vidvanke, for de store gutta (de som var 11-12 år) de bommer ikke, trodde jeg. Jeg kom meg gjennom løypa, dette hadde vært spennende, dette var verken blokkfløyte, Tom Dooley, speidern eller KFUM.

For å gjøre en lang historie kort, turen til Solemskogen endte med at jeg ble orienteringsløper, litt senere ble min bror det, så også min mor og min far, han hadde selv løpt orientering i gutteklubben Pil i yngre år og tok nå opp igjen sporten.

4 av Nilsen-familiens 5 kjernemedlemmer ble hektet på skogens idrett. Både som utøvere og på det administrative planet har familien i ulikt omfang vært tilknyttet o-sporten som konkurranseidrett i tett på 38 år.

Og hvorfor ble vi hektet - Jo, vi ble kastet ut i det, ut i storskogen - På Solemskogen, utpå høsten 1976.

De som ikke likte det, eller ikke taklet det, de forsvant fort. I stedet for at klubbens sentrale krefter skulle brenne bort en hel masse oppmerksomhet på de som allikevel ikke ble orienteringsløpere, fikset 70-tallskameratene det på den effektive måten;

- Ut i skauen, takler du det og liker du det, fint, bli med videre!
- Var dette ikke noe for deg, ok, slik er livet, tusen takk for at du prøvde!

Det kan høres kynisk ut, det var ikke det, det var logisk og effektivt - Mange barn inn, og også mange familier inn, for noen passet det, for andre ikke.

Jeg husker Brager & co. som snille og omsorgsfulle idrettsledere. Hasle/Løren var et fleridrettslag, hvor først og fremst orientering og langrenn, og også senere friidretten samarbeidet ekstra tett. Ishockey og fotball på sin side levde sine liv, men mange av oss deltok også en stund i ballsparkingen, det er vel noe alle unger gjør en stund.

Ut av dette brede idrettsmiljøet blomstret det veldig godt, det handlet mye om å gi ungene en fin, alternativ og god oppvekst, bortenfor storbyens og østkantens mange farer, farer som dessverre krevde sine ofre, også blant Løren skoles elever.

Om vi igjen tenker idrett så var det aldri noe masing fra lederne om prestasjoner, men det ble allikevel nådd sportslige resultater på hyggelig nivå, spesielt gjennom europamester i høydehopp, Steinar Hoen. Ja, hele hans familie var en periode orienteringsløpere i Hasle/Løren.

Når høsten 1976 var over og snøen hadde meldt sin ankomst, mottok vi raskt brev fra Johnny Brager, på vegne av o-gruppa:

- Her er Hasle/Lørens løypeleggerkonkurranse, dette er svarfristen!
- Her er løp dere bør delta på når snøen smelter. Kryss av, lever skjemaet og vi melder deg på!

For en nyfrelst 9-åring var det bare å utføre.

Tidlig på sesongen -77 stilte jeg til start i Myrvoll ILs løp litt sør for Oslo.

Fra Solemskogen og 1:15.000 kart, til Østli og 1:5.000, med mye stier og ledelinjer, ble dette nesten som en "walk in the park". Selvfølgelig var det tidstap, men skogens idrett hadde for alltid allerede vunnet mitt hjerte, på Myrvoll ble valget bekreftet og meislet inn i stein :)

Tusen takk Johnny Brager og Myrvoll IL!

01-myrvoll-hele.jpg
Klassene D/H 10 i Myrvoll ILs løp på Østli, like sør for Oslo, sommeren 1977.

Her er ovenstående terreng i Google Maps:


 


blog comments powered by Disqus


Mulig relevante artikler