Møte med gutta fra Nordbygda
Kommentar av Hans L. Werp

Møte med gutta fra Nordbygda Unnskyld meg, men nok en gang er jeg nødt til å begynne for lenge side, men vi skal tidsnok rekke fram til i dag. Men det handler altså om å sette en utvikling i perspektiv, det er nyttig fra tid til annen. Det kunne sikkert ha handlet om mange områder i det norske samfunnet, men la oss lande på o-idretten nok en gang.

Sent på 1960-tallet skjedde det et lite o-eventyr i traktene rundt Ånestadkrysset på Hedmarken, jeg regner med at alle orienteringsløpere er klar over at det er der taigaen, det euroasiatiske barskogbeltet starter og strekker seg helt over til Stillehavet, du har vel lest Rolf Jacobsen, dikteren fra Hamar?

Nordbygda het klubben, og den drivende lederen het Erlend Lilleøkseth. Han samlet en del guttunger rundt seg, de skulle bli orienteringsløpere, og det var ingen tvil om hvem som var forbildet, det var Magne Lystad, orienteringskongen fra Finnskogen som hadde løpt inn i en æresportal av 5000 hedmarkinger til EM-gull ved Rokosjøen i Løten noen år tidligere. At mange også hadde kommet for å se selveste arveprinsen, den kjekke og unge Kronprins Harald var vel også en kjensgjerning.

Ryktene om Nordbygda-gutta nådde helt ned til Eiker. Vi hørte at de løp langturer på søndagene som var på så mange mil at de hadde med seg matpakke i lomma. Og at Lilleøkseth hadde ordnet testing på Hernes Institutt, et foregangssted den gangen, så gutta kunne se hvordan O2-opptaket og andre verdier ble forbedret.

Jeg har flere kartbøker fra de åra med avisutklipp, noen kommentarer og sirlig inntegnede veivalgsruter. Jeg har aldri hatt noen høye tanker om min egen idrettskarriere, men sett i dagens lys og virkelighet, begynner jeg å lure på om det var en slags karriere allikevel. Det står noen pokaler i kjelleren, mens tinn fra 6. – 7. eller 8. plass i M1, eller senere H 21 A, havnet til resirkulering blant klubbens unge. Med andre ord, vi farta altså rundt på Østlandet, fikk jeg ikke med meg Svein Harald, Hans Roar eller Oddvar, så dro jeg av gårde på egen hånd.

Det aller råeste, for å bruke et uttrykk fra i dag, var å humpe nordover i Kadetten for å møte Nordbygda-gutta i deres egen hule, øst eller vest for Mjøsa. Lystblandet skrekk og gru!

Det var skrapa og veltrente karer, Arve Smestad, Skjerve-brødrene med bein så lange at de var ”kløyvd helt opp til haka” som vi sa, Stein Nordvi var en smarting, god på kartet, det var Knut Skjeset, det var Terje Wickstrøm, egentlig fra Brumunddal, men også Terje meldte overgang til Nordbygda, han vant juniorklassen i landskampen borte i Fredriksberg i 1970 da Norge for første gang banket svenskene på hjemmebane, både i junior og senior. De hadde vel en liten, og på det tidspunktet lubben Sigurd Dæhli med også, men han kom liksom litt senere.

Løypene var som regel lange, postene var godt gjemt, og skauen forbanna tett. Men vi ga gutta til Lilleøkset kamp, vær sikker på det. ”Åttende en luring, men jeg visste at den skulle være der, et sted!”

Det er kanskje lett og lovlig å kalle det mimring, nostalgi, men i dag våger jeg å påstå at det vi holdt på med var idrett. Treningsdagbøker og kartbøker forteller at vi iherdig prøvde å bli bedre.

Nå, i disse dager samles de sportslige utvalgene, aktivutvalget heter det i klubben min, og prøver å tråkle sammen 2009-sesongen. Det gjør de sikkert også i Løten, som Nordbygda siden ble til.

Terminlisteskjelettet for kommende sesong har for lengst falt ut av skapet, og det er ikke veldig vanskelig å konkludere med at det vi fortsatt holder på med, har gått fra å være idrett til å bli en eneste lang happening. Nord-Jysk 2-dagers midt i mars må vi selvsagt ha med, hyggelig og sosialt det, og så er buffetmiddagen på båten hjem igjen en højdare. De som gidder kan jo dra vestover til natt-NM første helga i april, undres på hvor mange det blir?, og så er det Tiomila, som går tidligere og tidligere og tidligere og når hjemreisa er unnagjort, går ikke så rent få inn i en laaang dvale som varer helt til Jukola.

Lista byr i det hele tatt på happeninger av mer eller mindre, stort sett mindre sportslig verdi i månedene deretter. Mye av det utenfor Norges grenser, deltagelsen i helt vanlige norske løp forvitrer år for år. Vi koser oss rett og slett glugg i hjel, og det forundrer meg ikke det minste at vi får større og større problemer med å hevde oss internasjonalt. Det er bare å gå inn på resultatlistene i de norske løpene som fortsatt arrangeres, og konstatere hva som er de skrinneste klassene. Det er H 21 A og D 21 A. Ikke sjelden er de mindre enn H 80, klassen til Kåre Holt Hansen og hans ivrige jevnaldrede.

I dag heter verdens beste o-nasjon Sveits. Den gangen Lystad triumferte ved Rokosjøen, var de ferske ”buljongløpere” for å bruke et gammelt skøyteuttrykk. Noen av dem kom til Norge, blant annet til Oslo-Ørn, der Kjell ”Stakan” Staxrud sørget for at de trivdes og lærte. Siden har o-løperne fra den merkverdige statsdannelsen i Mellom-Europa bare kommet sterkere og sterkere, kanskje først og fremst takket være den grundigheten en nasjon som har levd av å produsert gjøkur og Emmenthaler gjennom hundreår, nødvendigvis må være i besittelse av.


Sveits i topp blant løpere og publikum. Arkivfoto: Geir Nilsen / OPN.no.

Siste helga i september var 2000 sveitsiske o-løpere av alle kategorier samlet i Lukmanierpasset i Kanton Lugano til årets 8. og siste Swiss nationaler OL, de har selvsagt et system på det der også, i motsetning til her hjemme der alt er fliset opp. Resultatlistene forteller om tette og jevne oppgjør for senior, med så vel Eliteklasser som A-klasser. Listene er lange, og omfatter selvsagt også verdensnavn i orientering som Hubmann og Mertz. Men også en norsk løper, Audun Weltzien, som studerer i Sveits dette året, hevdet seg bra. Godt det, i hvert fall.

For å runde av der vi begynte: Nå var det vel bare ”Dæhlibakken” som ble virkelig internasjonal av Nordbygda-gutta, men jeg liker å tenke på at de – og vi som stilte opp i langløypa den gangen, den kunne være både 12 og 13 og 14 kilometer, betydde noe for norsk orientering. Vi lagde utvilsomt et trykk oppunder landslaget og vi gledet i hvert fall arrangører og løypeleggere som hadde slitt med å lage i stand løp og som syntes det var moro å få gjester fra så vel Nordbygda som Eiker.

Jeg husker ikke om jeg var så flink til å takke den gangen, men gjør det i hvert fall nå, mange år i etterkant.

Kommentar Hans L. Werp
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer

******

Kommentarer publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.