Møte i Lønnedalen
Kommentar av Hans L. Werp

Det beste tegnet på velstand i Østfold, konkretisert ved Moss, ”Sarp”, Greåker, Fredrikstad og Halden, var når det velta gul og illeluktende røyk opp fra skorsteinspipene på treforedlingsbedriftene langs Glomma og Tistedalselva. De var det mange av og like mange var Hovedserielagene i fotball, ja Sarpsborg FK, Sparta, Østsiden, Lisleby, FFK, men kanskje ikke Kvik - hørte til adelen i norsk fotball. Vel og merke med spillere påtenkt og oppflasket i østfoldbyene, halvparten av FFK het Spydevold, og hadde, eller skulle komme til å spille på A- eller B-landslaget. Hvor ble det forresten av Rapid-Moss, ofte på tippekupongen?

Og aldri har orienteringsidretten på den andre siden av fjorden, i Grenland – og Norge stått sterkere enn da gul og illeluktende skodde lå som et lokk over Herøya og skygga for sola i så vel Porsgrunn som Skien.

- Orienteringsidretten i Grenland vokste seg stor med Herøya, fastslår min gode venn Harald Hovi i Skien OK. Harald er et klokt menneske og forfølger resten av historien, nedturen startet med nedbyggingen av dette enorme industrikomplekset.

Lufta er til gjengjeld blitt klar og gjennomskinnelig over Grenland høstdager som disse og øverst i Lundedalen i Skien står byens største sønn på sokkel, han som Harald og de andre i Skien OK med selvsagt overbevisning hevder er Norges største polarhelt, Hjalmar Johansen. Navnet på klubben skulle forresten vært OK Hjalmar med tillatelse fra sønnen til polarhelten, men talentløse byråkrater i Norges Idrettsforbund nekta.

I Lundedalen, som er en park opp mot Falkum- området og der avisa Varden tar liksom-skaubilder av Anders Nordberg for arkivet når han er hjemom, arrangerer Gunnar Mosevoll, Jens Harald Aarnes og Harald den årlige Gildesprinten for skolebarna i byen, og i troppen fra Stigeråsen skole på Gulset løper de fleste jentene med hijab.

Men denne lørdagen styrer Berit sin retro Subaru 4W opp Bjørkedalen med meg i høyre forsete, og jeg sier ivrig, at her, ja et eller annet sted her, løp jeg min første POL-stafett, det var 1967, det var tradisjonen tro 1. mai, Oddvar på første – tok lang tid – kartet var totalt usynfart, jeg brukte enda lengre tid og da vi sto og venta på Hans Roar, begynte det å snø horisontalt. Det snødde, Berit, sier jeg, det snødde 1. mai!

Hun konsentrerer seg om den neste av utallige jernbanebruer over den kronglete jernbanen mellom Skien og Larvik, en bane så akterutseilt at kritikerne hevder det er raskere å sykle mellom de to byene, enn å ta toget.

Riktigheten i påstanden ble ettertrykkelig bevist da et lagtempolag fra Grenland Cykleklubb med platehjul og dråpeformede tempohjelmer startet likt med toget i Skien tidligere i høst, og var først framme i Larvik. Men da var det en kjøreledning som hadde detti ned også.

Jeg overhører glatt at Berit sier noe om at hun aldri, aldri har skjønt vitsen med å løpe orientering, for nå er vi framme på Oklungen, en liten idyll inne i skogene. Herfra er det merket en fin runde om Nordkollen, jeg leste en artikkel om denne runden i Varden i vår, signert en viss Ola Tellesbø, og vi gikk turen den gangen, ja det ble en liten folkevandring i løypa den søndagen. Nå spraker løvskogen av høst, og det er foreløpig bare et par biler på parkeringsplassen. Vi trasker oppover. Godt oppe i åsen kommer vi inn i flott edelløvskog, det ligger hasselnøtter på bakken og så hører jeg at det knaser i stein bak oss.

Det er Ola. Han har rød POL-bukse og løpstrøya er knytta rundt livet. Han tilhører en annen o-generasjon enn meg, men konkurrert sammen har vi nok, og vi får ganske fort avklart hvem som er hvem.

Det er jo ganske utrolig, her krafser en 72-åring oppfor lia vesentlig raskere enn hva de fleste ungdommer ville ha klart i dag, det suser o-historie mellom trekronene.

- Jeg vet ikke akkurat hva det heter her, men jeg kaller det Lønnedalen, sier Ola. For her står løperen som ble nummer to bak Magne Lystad i Nordisk Mesterskap i Trøndelag i 1957, som var med på det legendariske landslaget under Willy Lorentzen som slo svenskene på Follebukjølen i 1960, som salet om til friidrett og løp 3000 meter på 8.08 og slo Odd Fuglem i en tett duell om norgesmesterskapet på 5000 meter i 1963.

Her står han, og er knapt andpusten!

- Akillesen, jeg fikk problemer med akillesen, sier Ola, og forsvinner oppover mot toppen.

Vi har enda noen hundremetere igjen til toppen da Ola kommer småløpende ned igjen. Det blir ren ny stopp, vi konstaterer at rundt oss, i dette ville landskapet vest for Farris ble NM avgjort i 1951, Kjell Staxrud fra Oslo-Ørn brukte 2.12 og det holdt til Kongepokal. Merkelig at samtlige løpere kom fra det med livet i behold.

- Vi hadde over 300 deltagere i skoleløpene i Porsgrunn i storhetstida, forteller Ola, som sammen med kona Eli var to av de drivende rekrutteringskreftene som gjorde Porsgrunn O-lag til landets fremste o-klubb den gangen. Tellesbø-er, Mathisen-er og en rekke mer eller mindre huskede og glemte navn fylte toppen av listene i Sørlandsgalopper og junior-NM. I O-cupen var det bare å sukke resignert om for eksempel Eiker trakk POL i fjerde runde med løpssted Andebu. Med den distansen i tid som er nødvendig for å vurdere et fenomen, er POL i glansperioden uten sammenligning det største klubbeventyret i norsk orientering.

Kommentaren fortsetter under bildet

Porsgrunn Orienteringslag fylte 60 år i 2006. Foto: Geir Nilsen / OPN.no.

Ingen norsk klubb har heller eksportert flere gode løpere, og for godt enn POL, men så lettet altså røyken over Herøya og tilsiget av ressurspersoner, slike som Ola Tellesbø, opprinnelig fra Strinda i Trondhjem, stoppet opp.

Vi rakk å diskutere en og annen årsak og forklaring før Ola fortsatte videre nedover, men det får være mellom Ola og meg.

Men søndag ettermiddag styrte jeg som vanlig Carismaen over Siljan, Vindfjell og oppover Lågendalen. For meg og min generasjon, o-historie nær sagt hele veien. Lardal, her ble NM arrangert så sent som i 1989, jeg tar veien over mot Hof og tenker at, borti åsen der løp jeg et jubileumsløp som Botne Skiklubb arrangerte, det var 1300 deltagere, Bjørn Fensgård fra Store Bergan vant eliteklassen mens Øyvind Mjøen og jeg ble henvist til A-klassen, vi ble nummer en og to. I dag ligger o-idretten i Nordre Vestfold nærmest brakk, de få ildsjelene som er igjen sliter i hvert fall forferdelig.

Det er en utvikling jeg ikke liker, ja, den bekymrer de av oss som har brukt mye av livet vårt på denne idretten, årsakene er sammensatt og om vi klarer å demme opp for denne utviklingen som åpenbart også henger sammen med omstrukturering av det norske samfunnet, kan sikkert diskuteres. Men jeg spør meg stadig oftere om Norges Orienteringsforbund har prioritert de arbeidsfeltene som burde vært prioritert de senere år.

PS: Det står likevel til o-liv i Grenland, rett skal være rett. POL hadde premieutdeling for rekruttkarusellen forleden, 40 unge fikk premie. Og deltagelsen i Skiens OKs kinokarusell med løp på det nye sprintkartet på Gulset sist onsdag forteller at pila igjen peker den rette veien, i hvert fall litt oppover.

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer

******

Kommentarer publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.