Skogens konge

Kåseri av Hans L. Werp

Grue Finnskog, sommeren 1959
Knatringen fra ei motorsag bryter stillheten, det deiser et tre i bakken. På hogstteigen ligger det allerede barkede tømmerstokker i sirlige rekker bortover. Hoggeren er allerede i gang med å kappe den grøvste kvisten av den falne skogens kjempe med motorsaga. Så stopper han saga og henter øksa. Noen få minutter, og grana er befridd for kvist. Deretter henter han barkespaden som står ved en trestamme og skreller barken av trestammen med øvde bevegelser. Det er lett å barke nå, når sevjen står i grana. En god eim av sevje brer seg over hogstteigen. Han trives nå, Magne Lystad. Det er godt å være hjemme på Sørli i barndommens skoger. Han titter på sola, den står høyt på himmelen, snart tolv. Det er tid for en pause nå, og formiddagsmat hjemme hos mor Karen på Sørli, et kvarters vei unna. Men først dagens andre treningsøkt. Den første hadde han da sola så vidt kastet sine første stråler over Sørli i morgentimene. Mor Karen synes nok Magne driver seg sjøl hardt, men det var vel sånn med idretten, skal det bli resultater, så må det trening til. Og mor Karen pusser med glede premiesølvet, som det er mye av.

Magne Lystad er et av o-idrettens få virkelige ikoner, ja, kanskje det eneste – ikon - et uttrykk som knapt var oppfunnet for 50 år siden, og omtrent slik var det kanskje han opplevde sommeren 1959 og noen friuker hjemme på Sørli.

”Jeg hogg tømmer, og trente to, noen ganger tre ganger om dagen. Skal jeg si det selv, så gikk det kvasst unna etter hvert”, skriver han i selvbiografien ”Sjumilsskritt i skogen”, ført i pennen av Arnulf ”Puffen” Gundersen, journalist i Nationen.

Magne hadde fått problemer med et kne på slutten av vårsesongen. Normalt brydde han seg ikke om småskader, men kneet ble verre og verre. Det var ikke annen råd enn å oppsøke medisinmannen over alle medisinmenn i idretten den gangen, Dr. Birger Tvedt.

Dr. Tvedt var et begrep, han hadde lært skogsarbeiderne på Finnskogen og andre skogsbygder arbeidsteknikk. Og så var han alle idrettsmenns doktor.

Vi kan bare gjette på hva Birger Tvedt foretok seg da han fikk kjent på kneet til Magne. Sannsynligvis satte han en kortisonsprøyte. Det var vidundermedikamentet den gangen og ingen ante noe om bivirkningene.

Og kneet ordnet seg, formen ble bare bedre og bedre og Magne Lystad begynte å bli optimistisk med hensyn til høstens store oppgave, Nordisk Mesterskap i Danmark. Kunne han forsvare tittelen fra Nordisk i Trøndelag to år tidligere?

Magne konkurrerte ikke før NM den høsten, han konsentrerte seg bare om treningen. I forkant av NM reiste han til svenskenes treningsparadis, Vålådalen. Som en av premiene for seieren i den svenske fjellorienteringen året før, hadde han og parkamerat Martin Stokken fått en ukes opphold hos idrettsprofeten Gösta Olander.

”Gubben” Olander var begeistret for Magne, og hvem var ikke det? Magne var beskjeden og liketil, en skogens mann, men mot seg sjøl var han steinhard.. Olander sendte Magne i alle retninger, Magne løp ved legendariske Nulltjern og på ”Gunders Mosse” der det svenske løperesset Gunder Hägg hadde lagt grunnlaget for oppsiktsvekkende tider og sine mange tvekamper med landsmannen Arne Andersson under krigen.

Olander dro ut i terrenget for å se Magne løpe. Han ble imponert, ”her hadde ingen av kolstybbens (koksgrusbaner) mästare” fulgt denne skogens sønn”, skrev han siden. Magne bare fløt over terrenget.

Bækkelaget arrangerte NM den høsten og de hadde dratt helt til traktene ved Ørje for å finne et NM-terreng som dugde. Løypa gikk rundt Østfolds høyeste ”fjell”, Linnekleppen.

Den gode østfoldingen Ivar Nilsen holdt rimelig følge med Magnes passeringstider på de to første meldepostene, men derfra dro Magne fra og sikret seg sin femte kongepokal siden 1954.

Seiersrekken var brutt året før, for da bommet skogens konge på mål!

Selv Magne kunne gjøre feil, og da Odds O-klubb arrangerte mesterskapet i Kilebygda i 1958, måtte han først leite lenge og vel etter tredje siste, ei ørlita myr som skapte problemer for flere på et kart i målestokk 1: 40 000, men det kunne gått likevel. Men han tok ikke kompasskurs ut mot veien fra siste posten, og måtte bane seg bakveien inn under målseilet. Sten Sander fra Vestheim vant, og Magne ble bare nummer ni.

Første søndagen i oktober 1959 la Magne ut i Dronninglund Storskov på Jylland. Oppgaven var ikke enkel, de danske kartene, og ikke minst terrenget var uvant. Men han unngikk de store bommene, og på vei fra siste post kastet han kartet for å kunne løpe mer ledig i den lange merkaløypa mot mål, han følte det sto om sekunder og startkortet hadde han jo med seg, og med alle stemplene på plass.

Det ble seier den dagen også.

Navnet Magne Lystad var et synonym for orienteringssporten på 1950-tallet. Jeg skriver orienteringssporten, for begrepet o-idretten ble skapt senere.

Audun Boysen var løping, Knut Johannessen var skøytesport og Hallgeir Brenden var langrenn. De var alle nasjonale forbilder i en gjenreisingstid etter krigen og på et tidspunkt da vi ikke vant så mye i idrett.

Den tidens topper var reinspikka amatører, Einar Gerhardsens ”idrettsminister” var Rolf Hofmo, den mektige lederen av Statens Ungdoms og Idrettskontor, og Hofmo likte ikke stjerneidrett. Han var breddeidrettens mann, det gamle AIF-lederen, og etter sesongen 1956, da han hadde blitt olympisk mester på 15 kilometer, la Hallgeir Brenden opp. Han var blakk og hadde familie.

I orientering var det kanskje litt annerledes. Magne begynte som de fleste kameratene i skogen etter endt folkeskole, men fant i likhet med mange idrettskamerater ut at hardt fysisk arbeid og hard trening ble for mye. To yrker var attraktive, politiet og brannvesenet. Her var det vakter og muligheter for avspasering. Magne kom seg inn i brannvesenet og med sin flid og punktlighet fikk han en respektabel karriere der.

Hvor god var  egentlig Magne Lystad?

Jeg vet at mange senere mestere beundrer Magne Lystad. Sigurd Dæhli er selvsagt en av dem, han opplevde nok Magnes gulldag foran 5000 tilskuere og arveprins Harald ved Rokosjøen i Løten under det første EM i 1962.

Jeg tror Egil Johansen kjente Magne ganske godt, og jeg vet at Morten Berglia også vurderer Magne Lystad høyt, pappa Knut var nest beste nordmann på Løten den septemberdagen for 47 år siden.

På et av trenerseminarene trenerforeningen hadde på NIH for noen år siden, viste Anders Gärderud, som da var norsk landslagstrener, fram et svarbrev han hadde fått fra Magne i 1967. Lovende Anders hadde vært i tvil om treningen de drev med i friidrettsklubben der han var medlem, og hadde skrevet et brev til Magne med spørsmål om gode råd. Han hadde fått et langt brev tilbake, et brev skrevet med vakker håndskrift. Magne advarte blant annet mot overdrevet ”tempotrening” (anaerob trening).

I ”Sjumilsskritt i skogen” forteller Magne om en vinter han lå på tømmerhogst i Sverige, noen mil over grensen. Da løp han ved flere anledninger hjem til Sørli i helgene, sju mil. Søndag ettermiddag tok han samme vei tilbake.

Men han skriver også om treningen mot slutten av karrieren slik han la den opp mellom høstløpene. Den er ganske brutal og med harde intervalløkter, blant annet dagen etter konkurranser.

EM-tittelen på Løten i 1962 var kronen på verket i en idrettskarriere belagt med en endeløs rekke seire fra hans første senior-NM-tittel ved Herre utenfor Porsgrunn i 1954. Han gjorde et ærlig forsøk på å forsvare EM-tittelen ved Le Brassus i Sveits i 1964, men nå var tida løpt i fra skogens konge.

Han sluttet imidlertid ikke å forundre. Året etter, i Nordisk mesterskap på Eiker, knep han bronsemedaljen, god og rund i forhold til i sine velmaktsdager. Magne løp på gammel rutine, og medaljen smakte nok godt, etter nedturen i Jurafjellene året før.

Magne Lystad gled ganske stille og ubemerket ut av orienteringsmiljøet, samtidig som norsk o-idrett vokste i bredde og stampet fram nye stjerner. Livet ble ikke så lett for Magne, har det blitt meg fortalt, og han ble ikke så gammel heller. Han hadde drevet seg hardt, og slitet hadde nok kostet.

Orienteringskamerater har minnet denne skogens hedersmann med en minneplate på hjemstedet, Sørli i Grue. Om noen orienteringsløper har fortjent noe slikt, så er det Magne Lystad.

Han er og blir en legende, og en vakker fortelling fra etterkrigsåras Norge.

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.