Junioråra – utvikling eller avvikling?

Kommentar av Hans L. Werp

Jeg bet meg merke i en uttalelse fra en svensk juniorlandslagsleder som i forkant av junior-VM-testløpene på Nord-Jylland nylig uttalte at det var gledelig at 150 svenske juniorer tok turen til Danmark ”før att utvecklas”.

Henne om det. Det ga i hvert fall ideen til en brukbar diskusjonstittel – junioråra, utvikling eller avvikling?

Tidligere ble juniorsatsingen relativt mye diskutert i Magasinet Veivalg, den gangen det het Orientering. Nå virker det som det meste har dødd hen – muligens i oppgitthet eller likegyldighet, andre får svare på det.

Jeg har forhørt meg med to tidligere A-landslagstrenere med til sammen den lengste fartstiden i den posisjonen i norsk orientering. De bekrefter at det var diskusjon sesong etter sesong om verdien av juniorlandslag, ja juniorsatsingen og –politikken i det hele tatt, men at de hadde resignert.

Klubbinteresser, ledere og foreldre rådde grunnen og det hele ble perspektivløst, og resultatene på sikt deretter.

Jeg fulgte vel mer med på dette tidligere enn jeg gjør nå, men har forsøkt å gå litt inn i listene fra Hovedløp og junior-NM fra noen år tilbake – jeg understreker – relativt overfladisk så det hele blir mer generelle inntrykk.

Men først en historie som kanskje forteller hvor tilfeldig ting og endringer oppstår, for å bli en praksis som ingen siden tør gjøre noe med i frykt for støy.

I 1997 skulle det arrangeres junior-VM-testløp på Deset nord for Rena og dagen etter på Løten. Juniorklassene 19-20 år var på dette tidspunktet fortsatt relativt store og løperne til junior-VM kom med få unntak fra de eldste juniorklassene. Derfor hadde det vært praktisert en viss og fornuftig ”siling” av deltagerne fra 17-18-årsklassene.

Dette var i utgangspunktet også meningen før disse testløpene, men da ble det bråk. Hva nå, dette ville bli urettferdig. Her var det løpere i 17-18-årsklassen som ville kapre juniorcuppoeng, mens andre ikke fikk sjansen til å erobre disse livsviktige poengene. Dette gikk ikke an!

Ledere, foreldre og sikkert også ivrige juniorer sørget for at startlistene ble åpnet.

Vi hadde en gjeng ivrige juniorjenter i klubben den gangen, de hadde hevdet seg bra i så vel Hovedløp og junior-NM, deltok trofast i løpene i kretsen helg etter helg og hadde det moro med orienteringen. Ambisjonene var vel ikke av de største, men de var i hvert fall gode til å orientere.

Jeg var ikke til stede på Deset, men tok turen opp til Løten dagen etter. Der møtte jeg en betutta gjeng. De hadde altså fått servert ei løype på nesten 10 kilometer, og gropene og hvitmåsan på Deset suger, det er ikke så lettløpt som det ser ut til. For de beste, som Aasne Fenne Hogsrud, som var 20 år den gangen, eller Riddervold-tvillingene, som siden ble VM-løpere, eller Marianne Andersen, som allerede da hadde bestemt seg for å bli god, var ikke dette noen sak, de var trent for det.

For de fleste andre var det en massakre. Jeg forsøkte å rake kastanjer ut av glørne etter beste evne, jentene i klubben hadde slik jeg vurderte det, fullført på en imponerende måte, men det var til liten hjelp: ”Dette var ikke noe moro, og landslagsløpere hadde de nå ikke tenkt å bli likevel, da!”

De tok neppe skade på sin sjel, og jeg kan ikke tenke meg at o-nasjonen Norge mistet noen potensielle gullmedaljører i seniorsammenheng. Jentene løper fortsatt orientering, men løpet på Deset var på alle måter demotiverende. I etterpåklokskap kan en jo si at vi burde ha bedt dem holde seg hjemme.

Siden har testløpene vært åpne, og for alt jeg vet oppstår det fortsatt ”Deset-massakrer”. I år var det først en langhelg med sprint-NM og juniorcupløp i Levanger. Helga deretter gikk ferden til Nord-Jylland og testløp for junior-VM. Ambisiøse seniorløpere ville betakket seg for et slikt program.

Juniorcupen ble innført sent på 1980-tallet og hadde muligens en misjon den gangen. Det var fortsatt ”bare tre NM-øvelser” for løpere som Bjørnar Valstad, Kjetil Bjørlo, Hanne Sandstad, Hanne Staff, Elisabeth Ingvaldsen og Birgitte Huseby, senere internasjonale toppkort.

I 2010 er antall NM for junior økt til seks(!).

Det er veldig forståelig at en meget ærlig Kristian Ruud (Østmarka OK, nå Bækkelaget) kom med hjertesukket da han innledet et foredrag med tema, fritt etter ”husken” - ”fra juniorstjerne til H 19 AK-løper” på et trenerseminar for noen år siden.

Kristian hadde subbet inn junior-NM-medaljer, han hadde vært med i junior-VM flere ganger – og hadde debutert i testløpene for senior med å bli nest sist på mellomdistansen, distansen han likte best.

”Du fatter’n, jeg trur jeg blir hjemme og tar en treningstur utpå dagen” grynta Kristian fra dyna, da ”fatter’n sto løpssugen og reiseklar med pakka sekk tidlig søndag morgen, dagens oppgave for Ruud d.e. og Ruud d.y. var kretsløp på Eidsvoll.

Back to basic for en ex- juniorstjerne. ”Det ble selvsagt ikke noe av den treningsturen heller”, konstaterte ærlige Kristian.

Et overfladisk dykk i resultatlistene i Erik Borgs og Vidar Benjaminsens fortreffelige O-Boka, forteller at Kristians historie neppe er enestående.

Går vi riktig langt tilbake, finner fram gamle NOF-poster og ser på bildene av prydelige juniorlandslag der alle gutta har langt hår og jentene så ut slik jentene så ut den gangen, kan vi konstatere at nesten alle ble enten internasjonale ess eller nasjonale toppløpere.

Ja, de holder koken med samme iver i dag, nå i D 50 og H 50, de rene nostalgioppgjør helg etter helg.

Bildet i dag er vesentlig mer frynsete, ja for guttas del er det vel riktig å bruke ordet nedslående. Det som virket å være lovende årganger er desimert til et minimum. Noen har gått på permanente skader, andre er satt helt utenfor av sykdom, men atter andre rett og slett har gått lei.

De vil i hvert fall ikke satse mot noen internasjonal seniorkarriere og bruker energien på studier og har funnet en balanse med ”hobbyløping” på nasjonalt plan. Det siste synes jeg er veldig flott.

Det kan synes som bildet på jentesiden er noe annerledes. Jentene går kanskje ikke opp i orienteringen på samme måte som gutta i junioralderen. De er mer stayere, holder en lavere profil og jobber hardt med studiene (det gjør nok o-gutta også) – og de blir etter hvert bedre.

For meg virker det som om norske jenter i dag, og innen den gruppa vi snakker om, generelt er svært opptatt av å holde seg i form. Det er ganske artig å konstatere, de få gangene jeg er på o-løp, å konstatere at jentene jeg husker fra juniormiljøet på 90-tallet, i dag kommer trillende med barnevogner, og er klare for fight i D 19 AK.

Mange av o-gutta jeg kjenner til fra de samme årgangene, er helt borte fra miljøet og spør du om de ikke kan tenke seg å trene litt igjen, de var jo så ivrige en gang, da får du unnvikende svar. Jeg tror de svidde av interessen i junioråra.

Dette blir altså noen generelle og overfladiske betraktninger. De som er politisk ansvarlige for dette feltet i forbundet bør gå inn i materien og helst ta noen upopulære avgjørelser.

Juniorcupen kan jeg ikke se har noen hensikt lenger, nå når det er så mange NM. Jeg kjenner argumentet om at dette er løp juniorene likevel er med på, men kan ikke dette være enkeltstående begivenheter uten poengsammendrag?

Når du er ung senior i det sentrale Østland og opplever at Pål Skogedal, Leif Størmer, Per Olaussen eller Kenneth Bilstad, pluss/minus H 40-løpere, kommer tuslende forbi deg, tviler jeg på at de gutta bryr seg særlig om hvor mange poeng du hadde i cupen som junior!

I dag er det en del juniorer som knapt deltar i andre løp enn NM og cupløp, og det blir de i hvert fall ikke bedre av.

Jeg ville ha begrenset deltagelse i testløp til å gjelde 19-20-klassene og de beste 17-18-løperne.

Og juniorlandslag?

”Juniorlandslag er gammeldags”, uttalte Anders Aukland på Langrenn.com nylig. Det går an å skjele til hva langrenn gjør, problemstillingene er mye av de samme.

Jeg ville heller utvidet senior utviklingsgruppa og brukt ressursene der. Funnet fram til seniorløpere som fortsatt synes det er moro å løpe orientering, som har potensiale, jeg er helt sikker på at det finnes noen utenfor dagens grupper, og kjørt denne gruppa mot konkrete oppgaver, som Euromeeting, militært VM, 6-dagers i Sveits (for å få kontinental erfaring).

Om disse løperne er 22 eller 28 år har ingen betydning. Det er motivasjonen som teller.

Det var slik finnen Mika Kojenkoski fikk norsk hoppsport på beina da han kom til Norge tidlig på 2000-tallet. Kojenkoski brydde seg lite om hvem som hadde meritter fra junioralder eller fra den hjemlige norgescupen.

Han gikk etter ”typer” og det ble arrangert audition på Lillehammer. Først fant han Sigurd Pettersen fra Numedal, som tidligere ikke hadde utmerket seg spesielt. Få måneder etter vant numedølen hoppuka.

Noe lignende skjedde noen år senere. En hopper fra Hønefoss, Anders Jacobsen, som aldri hadde vært i nærheten av noe skiforbundslag, men stort sett skremt vettet av tilskuerne med ”kamikazehopping” under prøvehopping i skiflyvningsbakken i Vikersund, fikk sjansen i Kojenkoskis audition.

”Han der, han skal jeg ha”, sa finnen (på engelsk, selvsagt) etter å ha bivånet Jacobsens ”dødsstup” på Lillehammer.

Noen måneder senere, og Jacobsen var også hoppukevinner.

Det norske o-løpere med ambisjoner først og fremst trenger er ikke treningsleirer med uendelig og uforpliktende postplukk, men derimot å gå ut i ”krigen”, møte sveitsere, tsjekkere, franskmenn og hva det nå er, i deres egen hule og i sylskarp konkurranse. Få grisebank i første omgang, men ta med seg erfaringene og komme sterkt tilbake.

Vi skal huske på at sveitserne hadde to mann på VM-pallen allerede i 1970, men løpere som Øyvin Thon og Annichen Kringstad reiste nedover år etter år og ”lagde maling” av dem på deres egne hjemmebaner.

Med andre ord, de satte seg respekt.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.