Johan Ivarsson - Orienteringens sjel

Kåseri av Hans L. Werp

Han kom fra Tranås i Småland og det første SM-gullet han vant som senior hadde en aldri så liten bismak.

Unggutten hadde løpt inn storfavoritten og foranstartende Jörgen Mårtensson med to minutter og kom i mål samtidig. Det er aldri spesielt populært i orienteringskretser når slikt skjer, men den unge løperen fra OK Illern i Tranås sto der like rolig i målområdet og sa med smålandsk flegma:

- Jeg har orientert selv.

Fortsettelsen ga liten grunn til å tvile på utsagnet. Johan Ivarsson ble hentet til storklubben i Småland, Hakarpspojkerna av den tidligere storløperen og stafettverdensmesteren fra 1966 og 1968, Göran Öhlund.

Der ble Johan et trumfkort for den tradisjonsrike stafettklubben. Han hadde en visitt på NTNU et års tid også, men fortsatt i ”Hakarp”, før det ble Oslo og Bækkelaget.

Det ble stafettriumfer med Bækkelaget også, og det ble totalseier i verdenscupen. Det var i 1996.

Jeg vet ikke om leseren klarer å sette seg inn i det, men la oss si at du som topptrent o-løper var ute på siste etappe i VM-stafetten, leder klart, og så blir du stoppet fysisk av løpslederen før du skal ut på en liten ”æresrunde” før målgang.

Akkurat det var hva som skjedde med Johan under VM-stafetten i Grimstad i 1997. VM-sjef Jan Petter Laugen tok et godt tak i Johan, og sa: ”Dere er diskvalifisert. Birklin manglet en post.”

Jeg sto rett i nærheten og kunne konstatere at Johan tok det som en mann. Og med smålandsk flegma. Til Skogssport sa han: ”Det er Jimmy som har det verst nå. Det er han som trenger støtte, ikke jeg”.

Jimmy Birklin hadde gjort noe helt merkelig. Han hadde oversett en post, løpt rett fra 6. til 8. eller hva det var, rett forbi posten han skulle hatt med seg, syntes nok det stemte dårlig og at det ble langt, men traff et steingjerde og tok 8. post perfekt. Fatalt.

Der mistet Johan et gull som hadde vært toppen av en flott o-karriere.

”Danske drenge” med Carsten, Torben, Chris og Allan kunne imidlertid juble uhemmet. Det var dem vel unt.

Johan la vel mer eller mindre opp i storsammenheng etter det, men han fortsatte sitt vekselbruk mellom Bækkelaget og ”Hakarp” i flere sesonger, ja til langt inn på 2000-tallet. Stafett for BSK, mens den hjemlige SM-veckan med kortdistanse, siden mellomdistanse og langdistanse like årvisst hørte med.

Der drev han langt yngre og hardt satsende konkurrenter til lett fortvilelse. Johan hentet gjerne minst ett ”SM-tecken” – hvert ¨år.

Den svenske ledelsen ymtet fra tid til annen frampå om ny VM-satsing. Nei, sa Johan, og da skjønte ledelsen at det var liten vits i å mase mer om det.

Prinsippfast, altså – ja litt sånn Thomas Wassberg egentlig, som heller aldri gikk på akkord med noen eller noen ting.

En sesong ble det bestemt at løperne skulle få løpskartet ett minutt før start. Det var Johan i mot, han mente studiet av løype og veivalg hørte hjemme i konkurransetiden. Den sesongen deltok han i Modum 2-dagers og Svein Grønhovd sto ved starten i det Johans starttid nærmet seg. ”Nå kan dere ta kartet”, sa starterne.

Det var en løper som ikke tok kartet, fortalte Svein meg etterpå. Det var selvsagt Johan Ivarsson. Han kikket vel litt på naturen rundt seg, det er vakkert på Modum, så begynte startklokka å pipe, så det lange pipet, Johan griper kartet og løper. Han vant begge dager, selvsagt.

En mann utenom det helt vanlige altså, men det var noen linjer i Skogssport som jeg hadde festet meg med da jeg benyttet sjansen til å snakke med Johan etter at han var kommet i mål i et Østlandsmesterskap i Gjerdum, kan det ha vært i 2000? Jeg har utklippet fra hederskronte Fremtiden foran meg og det lyder slik:

”Jeg kan løpe uten tilskuere, uten mediaomtale, uten premiering, penger og berømmelse. Det eneste som betyr noe er oppgaven, altså å gjennomføre løypa på best mulig måte, og ikke minst at alle de beste er med. Det er hva idrett handler om”.

Husker jeg ikke feil, var artikkelen i Skogssport enda mer utdypende, det var også noe om at det ”skulle vara en bra terreng, en bra karta og en svår bane”.

Med andre ord, så å si meningen med livet, eller meningen med orientering. Skal vi si orienteringens sjel?

Johan hadde opplevd utallige triumfer i sin idrettskarriere, men også den dypeste avgrunn.

Senhøsten 1992 fikk han beskjeden om at landslagskompisen Melker Karlson hadde falt om i badstua på Södertäljes ”klubbstuga”. Et par måneder tidligere hadde Melker, som Johan hadde konkurrert med siden guttedagene, plassert seg pent på resultatlistene under Nordisk Mesterskap på Elverum.

Svensk, og nordisk orientering var i sjokktilstand.

Johan var av de som fikk konkurranse- og treningsforbud i ett år etter den hendelsen. ”Det var ei hard tid, du fikk klart for deg hva som egentlig har noen betydning”, sa Johan i følge Fremtiden den fine dagen oppe i Gjerdrum for snart ti år siden.

Men fortsatt holder han koken, denne o-idrettens gentlemann. 42-åringen gjorde til manges forundring så og si rent bord i H 21 E under pinseløpene på Hedmarken i sommer, og sannelig løp han ikke inn til en sjuendeplass i NM langdistanse i Holtålen.

Det eneste som kan synes å stoppe veteranen i slik sammenheng, må være mangelen på sko! For Johans favorittmodell, SM Jette produsert på Gjøvik Skofabrikk på 1990-tallet er for lengst gått ut av produksjon, og det begynner vel å tære på Johans restlager.

Så skulle noen sitte på noen ubrukte eller pent brukte par av denne klassiske o-skomodellen vil et sikkert vekke glede hos familien Sandstad/Ivarsson i Trondheim.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.