Det var en fin augustkveld, året var 1966, og da, akkurat da, gikk det opp for meg at jeg var på vei inn i noe stort.

Det hadde for så vidt allerede gått opp for meg, la oss si to, tre år tidligere, at orientering var idretten over alle idretter, det var orienteringsløper jeg skulle bli. Nå begynte første sesong i eldre junior å ebbe ut, det hadde sant og si gått noe opp og ned etter en oppsiktsvekkende debutsesong på alvor i yngre junior (i dag H 17-18) året før.

Jeg hadde vært på talefot med guttane fra Oslo i flere storløp, det var der nivået lå. Noe norgesmesterskap for den klassen var det ingen som hadde kommet på til da, og det vi ikke visste noe om, savna vi heller ikke. Men løypene i eldre junior hadde vist seg lange, jeg sleit med å få uttelling.

Det var ingen spøk å ha ambisjoner i idrettens verden på landsbygda den gangen. Å fly langs veiene i vårløsningen ble ansett som heller unyttig. Men jeg hadde lest om orienteringskongen Magne Lystad, en søndagstur for den karen kunne fort bli opp i sju mil!

Jeg tøyde det til en runde om Skotselvbrua og Åmotbrua, det ble vel halvannen mil omtrent, og når jeg sleit meg opp bakkene fra Åmot, sto tanta mi, som bodde i et lite brunt tømmerhus rett ved veien, og passa meg opp. Jeg fikk klare advarsler, ”det var folk som hadde sprengt seg før!”

Men sånt nytta det ikke å høre på om en skulle bli idrettsmann – et begrep det sto respekt av den gangen. Jeg hadde hørt om noe som ble kalt intervall og’ - og etter at det var blitt mørkt nok, fløy jeg en strekning mellom noen telefonstolper uti Gamleveien, fram og tilbake. Best ikke å bli sett!

Men det var altså denne augustkvelden – denne herlige augustkvelden uti Harakollen, en hoppbakke der det hadde vært Hovedlandsrenn noen år tidligere, at det for alvor gikk opp for meg at jeg var i ferd med å ta steget mot anerkjennelse.

Det hadde blitt et beklagelig forfall på treningsløpsterminlista. En fyr hadde trekt seg med dårlig unnskyldning, om jeg kunne komme inn som reserveløypelegger i all hast?

Om jeg kunne!

Kartet het Lauvtjern, det gamle kartet over samme området hadde vært kalt Røysåsen. Sjelden har et kartnavn fortalt mer. Det var et djevelsk terreng. Jeg pønska fælt på løypene. Tre’ern og fir’ern var greie å få til, noen poster oppi de nærmeste åsene, fellesposter – litt kuttings, vakkert!

Så var det seks’ern. Løypa som virkelig telte, der de harde gutta skulle løpe. Umiddelbart så jeg den geniale løsningen: Jeg hadde motorsykkel, en DKW ”tofemti” arva etter broren min som hadde gått til innkjøp av ei Folkevogn, pen bil, 12 000 kroner.

Hva om jeg tok DKW’en og kjørte rundt terrenget, tok Ulevannsveien opp, og hang to poster i baklia der? Jeg merket meg et par skrukker på kotene, søkk, det var populært den gangen. Om jeg kobla dette sammen med postane på de to andre løypene, ville det bli to geniale langstrekk!

Som sagt så gjort. Flagga, det var flagg den gangen, kom på plass helt på den andre sida av Røysåsen.

Folk som vanligvis var solide seks-kilometertravere, rygga tilbake da de studerte kartoppslaget for seks’ern. De satsa umiddelbart på fire’ern. To mann tok imidlertid utfordringa, det var Jan, populært kalt ”Mons”, fordi det var en tel i klubben med samme etternavn. Og så var det’n Oddvar.

Folk kom merkelig nok tilbake fra kortløypene såre fornøyd. Postane hadde hengt riktig. Langt om lenge kom de to langtraverne fra seks’ern. Jeg behøvde ikke å bekymre meg, de hadde hatt en fin tur.

Spesielt var’n Oddvar fornøyd. Han ga uttrykk for at her hadde klubben virkelig finni et løypeleggeremne, et talent som ikke strødde ut poster i hytt og pine.

Jeg var kry. Dette var anerkjennelse fra en virkelig fagmann, Oddvar var klubbens allerede legendariske startmann i utallige stafetter.

”Ja, når han først hadde meg her, han skulle på et løp i Botne tel lørda’n, hadde plass i bilen, jeg kunne få sitta på!”

Ikke nei i min munn. Tenk å få skyss med klubbens stafettlegende!

Turene med Oddvar ble en ferd inn i mytenes landskap. Jeg skjønte at jeg var kommet inn i denne sporten i grevens tid, før den ble vanna ut totalt.

Det var ikke det at’n Oddvar sa så mye. Men når han sa noe, så kom det med tyngde. Fortsettelsen kunne gjerne komme et par mil seinere.

Nei, orienteringssporten var ikke lenger hva den hadde vært. Oddvar var bekymra.

”Det går ikke sånne klynger som før i tida”, slo Oddvar fast. Løypene var blitt kortere og’, i KM i budstikke på Hurumlandet for noen år siden var det ikke en sjel som hadde hatt under to timer og et kvarter i etappetid!

Detta med at klyngene var borte, skjønte jeg ikke helt. Når jeg hadde kommet meg rundt løypa mi i juniorklassen, fått skifta og fått i meg et par blingser fra matpakka, tok jeg gjerne en sving bort i kiosken og kjøpte en brus. Så stilte jeg meg opp ved tauet og så de store gutta komme i mål.

M1-gutta!

Jeg lengtet etter å bli M1-løper, M1 var den gjeveste klassen, de barske seniorgutta. De fløy med nummer, ”type ski”, og av og til, uansett hva Oddvar måtte hevde, kom det inn noen lange reip av M1-løpere. Mot slutten av klynga kom de som hadde gått i kjeller’n for å holde følge på sluttkilometerne. De hadde gitt mer enn sunt var, og slang seg ner på grasbakken etter å ha levert startkortet. Opp til to og en halv times kamp med kupert terreng hadde kosta. En og annen av dem luska etter hvert bort til sekken og fiska opp pakka med RødMix. Det hjalp å få roa seg ner med en god blås.

Nei. Ingen ting var som det hadde vært, i følge Oddvar. I Nydalten var det bestandig to mil med fellesstart før, men nå? Bare ei helt vanlig løype.

Jeg ble innviet i klyngeløpingens mysterier og ble kjent med navn som kanskje ikke alltid var å finne langt framme på resultatlista i Aftenposten, som jeg for øvrig kjøpte på stasjon’ hver mandag, men dette var de virkelige heltene, i følge Oddvar. De som var dravillige, som tok teten og holdt farta oppe, mens finorientererne lå i hovedklynga og dirigerte. Navn som Kauserud og Blomseth fra Hadeland, en del andre fra de indre bygder – for ikke å snakke om Erik Olsen fra Nydalen, dette var karer som hadde tatt sin tørn i mange harde løp!

Året etter, det var i ’67, nådde jeg en ny milepæl i karrieren. Jeg debuterte i senior-NM i budstikke, fortsatt som junior. Vi måtte slite for den NM-starten, KM gikk på Steinshøgda i Bærum, et forjævlig terreng – og dette med at løypene var blitt så korte?

Stafett-KM den junisøndagen tok hele dagen, godt og væl. Første etappe stakk ut på enkeltstart ved sjutida om morran, deretter var det omstart på andre etappe. Arrangøren Fossums den gang unge og lovende kort i o-løypa, Hotvedt, Prestsæter og Nakken var tildelt den viktige jobben som løypeleggere og hadde bestemt seg for at folk skulle slite for så vel KM-medaljer og NM-plasser, det var kvoter den gangen.

Jeg stakk ut på tredje etappe utpå ettermiddagen, fikk omsider gravd fram samtlige finurlige poster, og NM-starten var i havn ved femtida. Fossumtrioens utspekulerte postplasseringer fikk for øvrig et etterspill. En velkjent profil i miljøet den gangen brukte samtlige kvelder den påfølgende uka til å finsjekke postene med kompassgang og skrittelling. En fire siders maskinskrevet og nitidig skrevet rapport som ble sendt til krets og forbund førte selvsagt til – ingen ting!

NM i budstikke, senere kalt stafett, gikk på Elverum fjorten dager seinere. Arrangørene likte selvsagt ikke dette med enkeltstart på første, hedmarkingene mente dette betydde utvanning av ideen med stafett, men måtte tennerskjærende bøye seg for det NOF hadde bestemt.

Til gjengjeld gikk stafetten for første og siste gang i historien over to dager. Første etappe ble arrangert lørdag ettermiddag, og med samtlige poster plassert på hedmarkingenes favorittdetalj den gangen, ”grøftemøte”, ga etappen en til dels overraskende resultatliste.

Grønt var ikke oppfinni på kartene den gangen, så er det sagt. Laget mitt hadde den gamle storløperen Knut Berglia på første, Knut gikk kompasskurs fra samme stikryss tre ganger uten resultat, før han på vanlig ”Knut-vis” begynte å tenke som løypeleggeren, ”hvor er det logisk at han har plassert den”? Han peila seg inn på det tetteste krattet han kunne øyne – og der lå’n selvsagt.

Vår andre etappemann gjorde en heroisk innsats – fyren var henta i all hast etter en rundtur på bygda for å redde laget, han som hadde hatt etappen i KM fikk ikke fri av kjerringa.

Jeg fikk klappet i en ikke håpløs posisjon. Første bare å fly nerover en sti, post; i skyttergrav. Det gikk selvsagt seks-sju minutter der, før jeg skjønte det – inn i det tetteste krattet, der var’n – sammen med to glisende hedmarkinger som postmannskap – ”vi såg deg, gutt, for fem minutter, sia, du strauk rett forbi!”

Nå gikk det greit og uten særlig folk en to – tre poster, men så kom det ei klynge, anført av en løper som jeg siden identifiserte som OSI’s Tor Benjaminsen. Nå var det bare å gjøre som Oddvar hadde innprenta meg, ”får du ei bra klynge, så ikke slepp a’”.

Jeg haka meg på. Det gikk styggfort unna – over stokk og stein. OSIs mann var i praktslag og holdt et drepende tempo. Sånn midtveis til Hamar omrent, snudde løypa, det var et par lange strekk før det kom noen kortstrekk inn til mål. Jeg hang overraskende bra med, og mot nest siste, selvsagt grøftemøte, skjer det. Benjaminsen glir forbi, men jeg ser’n og rekker akkurat tanga som førstemann i klynga. Akkurat i det jeg skal til å klippe, stuper Benjaminsen inn bakveien og røsker tanga ut av handa mi, han glaner på meg med et blikk som kunne drepe; ”jeg har merka meg deg!”

Jeg var omtrent midt i reipet i mål – Knut dunka meg i ryggen,”bra gutt, nesten premie”.

Om ikke OSI’ern hadde røska fra meg tanga, hadde jeg nok hatt den premien, for siste var enkel.

Men jeg var altså i ferd med å bli o-løper!

Første sesong i seniorklassen, som var året etter, brukte jeg til akklimatisering. Jeg starta en del i M2, den nest beste klassen, det hjalp på selvtilliten å innkassere noen premier der, men inniblant prøvde jeg meg i M1 blant de store gutta, med noe blanda resultater.

Klassebetegnelsene fra den gang må fortone seg som mystiske for eventuelle yngre lesere. Du måtte altså ha såkalte ”opprykk” for å kunne delta i M1, eventuelt M2. Opprykk fikk du ved et visst antall premier i Eldre junior, eventuelt fra M3, som var den dårligste seniorklassen. Dette var klassen for de som ”aldri forsto no’”, men som trivdes i o-miljøet til tross for hyppige storbommer. Men – i denne klassen opererte det også en del suspekte individer, de såkalte ”premiehaiene”. Dette var løpere som egentlig hørte hjemme i M1/M2, men som rykka ned annet hvert år. I M3 var det selvsagt umulig ikke å vinne, de fikk navnet sitt på toppen av lista i Aftenposten hver mandag, men samtidige det lite flatterende stempelet – ”M3-konger”. Var du egentlig M1-løper – men tok en planlagt avstikker ned i M2 andre dagen i en todagershelg i Glåmdal midt på sommeren, selv for hardt satsende idrettsmenn måtte det jo være lov ”å pilse litt” og sjarmere svenskedamer på Svulrya Folkets Park etter en strevsom vårsesong, ja – da måtte du tåle å høre å høre at du var ”premiehai”. For det var som regel enkelt å vinne M2, selv etter en smule feiring.

Sesongen etter kom det store løftet, det hadde blitt mer skikk på treninga og så er det noe med at det skjer noe fysisk i de åra. Plutselig orka jeg langløypene – og de var pinadø lange i de åra. Det ble også brukt langt tøffere terreng den gangen enn senere, jeg har noen fæle eksempler i utklippsbøkene mine.

Det var lykkelige år. Vi i NLHI, og siden tilbake i Eiker igjen, farta rundt på Østlandet og løp o-løp hver helg. Fikk kamerater over alt, kontakten er opprettholdt til i dag, i den grad det er mulig.

Nå, så mange år senere opplever jeg stor takknemlighet for at jeg fikk oppleve et slikt miljø – hvor heldige vi var! Det store gjennombruddet uteble, men det ble premier i de fleste løp – jeg var fornøyd med det.

Åge (Hadler) var den ubestridte og totalt utilnærmelige eneren i de åra, men bak Åge var det ei svær mølje av løpere, rester av ”Lystad-epoken” som fortsatt sporty stilte opp i langløypa, andre som av og til fikk med seg en landskamp og en del løpere av tidlig etterkrigsmodell, som jeg.

Meritter fra juniorklassen var historie nå, det hadde snudd seg mer eller mindre totalt, mange juniorstjerner orka ikke langløypene og klassa seg ned til M2 som løp kortere løyper – la oss si åtte-ni kilometer.

Så kom sesongen 1972. Den sesongen var det for første gang en NM-uke, Oppsal arrangerte den i Høland utpå høsten. Dermed falt den tradisjonelle NM-stafetten om våren ut, og det som sto igjen var NM langdistanse (nå ultralang) som av alle steder skulle arrangeres i Øystre Slidre i Valdres der en ung mann ved navn Knut Sterten, i dag oppmålingssjef i Vestre Toten kommune, hadde fattet interesse for denne merkelige sporten. Det er ikke usannsynlig at Knut i likhet med vi andre landsungdommer hadde forlest oss på IF-Gutta i Illustrert Familieblad, på den sida ble o-sporten framhevet som den eneste sporten som egentlig var no’ tess, og ikke minst sto det med jevne mellomrom gripende beretninger om orienteringskongen Magne Lystad og hans bragder på den sida.

Men det var altså mange som var hissige på en NM-start i eksotiske ”Vællers”, bare 50 fikk startnummer den gangen, så klinten måtte skilles fra hveten i KM langdistanse.

For Stor Oslo, Nedre Buskerud og Øvre Buskerud, som var kretsene i vårt distrikt den gangen, var uttagningen lagt til Nydalten. Dermed var det igjen 2-mil i dette tradisjonsrike løpet, riktig nok med individuell start denne gangen. Det var lagt en gjennomgangsløype over to kart fra Sørkedalen og med mål på Maridalen skole.

Jeg møtte opp ved starten og studerte startlista. Her var det mye harde karer med! Jeg kikka etter hvem som startet rett foran, og på startnummeret før meg, oppdaget jeg et navn jeg gjenkjente:

”Erik Olsen, Nydalen”.

Altså en av legendene Oddvar hadde fortalt om. Jeg henta startnummeret, det nærmet seg start, og jeg varma litt lett opp. Rundt meg jogga det noen flere med startnummer – og plutselig så jeg ham – legenden.

Der og da anslo jeg Erik Olsen til å ha runda 40, trolig M4-løper, M4 begynte på 43 år. Jeg syntes han så ganske gammal ut, folk over 40 så ikke akkurat ut som rockere den gangen. Legenden nikket lett til meg i forbifarten, han konstaterte startnummeret, og hadde vel også merket seg Eiker på startlista, vi var kjent som gode kartlesere lært opp av vår legende – Knut Berglia.

Jeg starta. Det var først et par kortstrekk i lia opp mot Finnerud. Rett før første hadde jeg henta opp Erik Olsen, han lunta oppover, kom først til posten, klipte og rakk meg tanga.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventa, ut fra det jeg hadde sett før start, hadde jeg vel begynt å tvile på at legenden var den gode, gamle, men han hadde vel fått innskytelsen å gjøre et come-back nå da det omsider var blitt 2-mil i Nydalten igjen.

Erik Olsen la seg to meter bak meg og viste ingen tegn på dravilligheten Oddvar hadde fortalt så levende om. Vel, det var noen poster over Glåmene der Pål Tyldum og Magne Myrmo hadde snudd to ganger på femmila et par måneder tidligere, og de gikk vel greit. Men dermed var det slutt på idyllen, for så fulgte et strekk på tvers av Kobberhaugen som ble avsluttet med en post langt nede i skrålia, selvsagt et søkk blant 100 andre skrukker på kotene. Jeg stirra forgjeves etter ”et siste sikre”, men det fantes ikke.

”Den ser skummel ut”, sa jeg til Erik, og han nikka - var tydeligvis rørende enig.

Det gikk selvsagt til helvete. Vi må ha sklidd ut av traseen, for vi så ikke andre løpere heller, det hadde vært til god hjelp. Jeg kikka på kartet, gjetta, prøvde å lese meg inn – mens Erik Olsen tålmodig venta. Vi surra neri der minst et kvarter, og da fikk jeg nok, løpet var likevel spolert:

Jeg sa: ”Jeg gir fa.., og løper til mål”.

Erik så forskrekka på meg og sa – med et fortvila uttrykk i ansiktet: ”Men, hva skal jeg gjørra da?”

Men jeg hadde bestemt meg - våre veier skiltes der oppe i den forjævlige lia - jeg tror legenden traff på noen andre løpere og fikk med seg alle postene inn, mens jeg grum i hu løp veien inn til mål. Ingen tur til ”Vællers!”

Det var jo egentlig like bra, for den dagen oppe i Øystre Slidre holdt folk på å fryse ihjæl, vinteren kom uventet tilbake.

Kjernekaren Erik Olsen traff jeg siden på langrennsmesterskap, han ble en elsket trener i Kjelsås, og siste gang jeg snakket med Erik var på Frønsvollstråkka tidlig på 2000-tallet da han ”servet” Per Elofsson. Ikke så lenge etterpå leste jeg i Aftenposten at det i dobbelt forstand store hjertet til denne hedersmannen hadde stoppet å slå.

Da tenkte jeg på det som skjedde oppe i lia under Kobberhaugen den vårsøndagen mange år tidligere – og legendens fortvila blikk da jeg tilkjennega at jeg brøt løpet.

---

Forsidebilde
KLASSISK: Tore Angell-Petersen veksler i tet for Landbrukshøgskolen etter andre etappe i det prestisjefylte norske studentmesterskapet i Hatlestrand i Hardanger høsten 1969. Knut Stabell hadde selvsagt ingen problemer med å holde harde konkurrenter fra Oslo Universitet, Norges Tekniske Høgskole og diverse andre læresteder fra livet på siste. Av kledelig beskjedenhet nevnes ikke hvem som ga Angell-Petersen et ypperlig utgangspunkt etter første etappe. Legg merke til bekledningen, ulltrøye var et ”must” på våte og kalde høstdager. O-skoene er en klassisk modell av merket Kompassrosen från Sølvesborg Skofabrik, Sweden. En ganske ung utgave av Jan R. Lien, siden kjent som norsk IOF-pamp, kontrollerer at vekslingen skjer korrekt. Legg også merke til den avanserte stadionoppbyggingen som innbefatter blant annet et salrygga 4-mannstelt. Målseilet er prikken over i-en. Dessverre sponset ikke Hansa banketten. Den gikk imidlertid i kjent stil likevel.

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no Medlem av trenerforeningen i norsk orientering. O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.