Hvor er utviklingen på vei i norsk eliteorientering?

Problemstillingen ble nylig tatt opp på lederplass i magasinet Veivalg. Dette er et tema også vi i Trenerforeningen er opptatt av og har meninger om.



Artikkelforfatterene Kenneth Buch og Frode Balchen

Medaljestatistikker og flere gode vurderinger er gjort både i Veivalg og andre orienteringsfokuserte medier, men la oss prøve å se på situasjon bak tallene. En verden der norsk orientering i lengre tid har blitt styrt uten en helhetlig filosofi. Vi tror nettopp dette er den viktigste faktoren for igjen å bli verdens beste o-nasjon. Å jobbe kontinuerlig etter en utviklingsfilosofi og et helhetlig system som gjennomsyrer utviklingen helt fra klubbnivå(talent) og opp til landslaget(elite).

Hva skjer etter Trondheim?
O-Norge signaler en satsning mot VM i Trondheim hvor Norge igjen skal være verdens ledende nasjon. Det er selvfølgelig utrolig viktig å prestere bra her, men hvordan ser fremtiden ut for Norsk eliteorientering. Hvilken filosofi har vi i forhold til å fortsatt være på toppen i 2011, 2012 og fremover? Hvordan skal vi klare å få frem talenter og nye verdensmestre?

50 herreløpere klarte å gjennomføre langdistansen under NM 2009. Det er rekord få og sier mye om bredden i norsk eliteorientering anno 2009. Det er få satsende og nivået på bredden kan det også stilles spørsmål ved. At alt var mye bedre før får en alltid høre, men signalene bør taes på alvor snart, ellers blir det helt sikkert ikke bedre fremover. Det hevdes at det trengs en god bredde for å få de høyeste toppene, skal vi tro dem som hevder dette bør vi ta noen grep om vi fortsatt etter VM i Trondheim skal være verdens ledende o-nasjon. For det blir vi i Trondheim.

For mye makt hos treneren
Hva angår tankene rundt en filosofi for utviklingen i norsk orientering virker den å ha stått stille i lang tid, eller rettere sagt, det har vært prøvd mange ulike veier på landslagsnivå, men en rød tråd i all jobbingen har manglet. De ulike landslagstrenerne og deres team har lagt den strategien de ønsker og tror på. De har i liten grad hatt noen rammer eller retningslinjer gitt av forbundet. Det har igjen betydd at den nyansatte landslagtreneren har måtte starte mer eller mindre fra null hver gang uten en type instruks å jobbe etter. Den røde tråd har ikke eksitert verken i forbundet eller i O-Norge.

Da Anders Gärderud ble ansatt prøvde landslaget å endre fokus i forhold til å takle de mange kommende kontinentale mesterskaper. Han hadde fokus på løpefarten i kontinentalt terreng. 2-3 år etter kom Jarle Ausland inn i bildet med fokus på individet og coaching. Etter det kom svenske Gøran Andersson, som gjorde det friere for utøverne å fokusere på akkurat det en trengte. Nå har vi Petter Thoresen, som fokusere mye på den tekniske delen. På juniorlandslaget har det vært mer stabilitet i støtteapparatet, men også her er det opp til hvilken filosofi treneren har som avgjør opplegget. Koordinering mellom junior og seniorlandslaget er også et området vi har langt igjen før det blir optimalt.

En ”norsk” modell
De siste årene har det med andre ord blitt prøvd litt ulik filosofi i landslaget. Men betyr dette virkelig at vi i Norge ikke vet hva som kreves for å bli best? Det kan jo virker slikt når vi hvert tredje år den senere tid bytter trener og som det er nå, også filosofi? Hvor er den norske modell? Hva skal vi som trenere i klubbene forholde oss til når vi skal veilede talentene? Det er flere eksempler på andre nasjoner har med stor suksess har bygd opp en filosofi rundt utviklingen av eliteutøvere.

Norge er et land med utallige tidligere verdensmestere og noen vil også komme i fremtiden. Vi må tenke nytt samtidig som vi må utnytte de erfaringene tidligere utøvere har. Basert på dette må vi lage en modell som både skaper flere satsende løpere og ikke minst hever nivået på de aller beste. Ser vi på situasjonen i dag er det flere nasjoner som har tatt innersvingen på oss siden VM i Grimstad som var siste gang vi var verdens beste o-nasjon.

En norsk modell skal ikke være en kopi av de andre nasjoner, men må være en optimal modell i forhold til alle de styrkene vi i Norge har som o-nasjon. Når vi har laget denne modellen kan vi ansette personer som kan gjennomføre modellen. På denne måten får treneren og klubblederen plutselig et mye bedre utgangspunkt for å styre elite og talentsatsingen i klubben sin og vi får en rød tråd. Om dette ikke skjer kan det ende opp med at vi etter VM i Trondheim igjen må vente vil vi arrangerer VM på hjemmebane før vi blir verdens beste o-nasjon?

Vi tror modellen bør starte fra løperne er 14 år og fortsette oppover mot verdenseliten. Bjørnar Valstad laget for ikke lenge siden Utviklingstrappen for norsk orientering, men om den blir brukt og i hvilken grad er uvisst. Den kan være et fint utgangspunkt for en norsk modell. Ansettelsen av en talentutvikler er også et steg i riktig retning. Her får vi en person som kan koordinere aktivitet og kunnskap mellom løper, klubb, trener, studiested og landslag og sørge for at filosofien blir kommunisert ut i siste ledd. Trenerutdanningen kan fungere for å samordne og tilby utdanning for treneren. Vi begynner altså å få gode kommunikasjonslinjer i O-Norge. Nå mangler vi bare innholdet og tankerne i den norske modell.




Mulig relevante artikler