Hurra for Andersen!

Kåseri av Hans L. Werp

Stedet var Aronsløkka skole i Drammen, det var midt på 1990-tallet og Sturla arrangerte sitt vårløp i lia ved turheisen.

Det duskregnet, det var småsurt og jeg var der som orienteringspappa og som vanlig – også som medarbeider for den hederskronede arbeideravisa Fremtiden som mange drammensere snakker om at de savner den dag i dag.

Det var et sånt vanlig lite hyggelig løp, med kaffe i kiosken, prat med klubbkamerater, og velsmakende kakebakst ved sturladamene.

Det var ganske mange jenter i D 15-16 i Buskerud på den tida, men denne lørdags ettermiddagen dukket det opp et helt nytt navn øverst på resultatlista. For det sto ikke Martha, eller Heidi eller Sigrid helt øverst. Ikke Ingrid, Gry eller Irene heller.

Marianne sto det. Marianne Andersen, Konnerud IL.

Hvem i all verden var det?

Slik gikk det til at det ble jeg som skrev de første spaltemillimeterne om orienteringsjenta fra Konnerud. For jeg sporet henne opp, og fikk ordnet et bilde sammen med Ragnhild Bente Andersen fra Halden, som hadde tatt en tur til Drammen og vunnet seniorklassen for damer.

Tittelen øverst på en av de mange sportssidene i Fremtiden den mandagen – vi satset knallhardt på sport og fikk mye skryt, sikkert også kritikk for det – men tittelen var det altså ingen grunn til å skamme seg over:

”Hurra for Andersen!”

Tittelen var for øvrig ”stjælt” fra en norsk filmsuksess på 1960-tallet, en av de utallige kassasuksessene med Henki Kolstad og Inger Marie Andersen, datidens store par i norske underholdningsfilmer.

Hva jeg skrev for øvrig, husker jeg ikke, men jeg regner med at mamma Vigdis og pappa Øystein Andersen sørget for å lime det inni i en blank og ny utklippsbok.

Jeg hadde forresten truffet borti Marianne ved en tidligere anledning, det var en liten sommerreportasje på Drammen Tennisklubbs bane på Marienlyst. Hun hadde stått der og myst mot sola i fotballshorts og med tennisracket sammen med noen gutter, for pappa Øystein har altså vært og er fortsatt en ihuga tennisspiller.

Men etter seieren i Sturlas vårløp måtte både fotballen i Liungen og tennisen vike. Fra nå handlet det om orientering.

Seieren i D 15-16 der oppe i den vanskelige lia ved turheisen fortonte seg imidlertid litt mystisk. Jeg mener, vi hadde knapt eller overhodet ikke registrert navnet Marianne Andersen tidligere og de andre jentene i klassen var ikke så dårlige, de hadde fine plasseringer fra Hovedløpet.

Hadde den nye jenta fra Konnerud hatt ”heng”? Nei, ingen kunne fortelle om noe slikt, og i de årsklassene er ”hengere” en utsatt rase.

Kunne hun ha startet sammen med noen veteraner i samme løypa og hatt fordel av det. Nei, ”ferskingen” hadde ikke det heller.

Videre den sesongen var Marianne å regne med, vant litt, ble slått litt. Jeg tror hun deltok i hovedløpet uten å gjøre seg spesielt bemerket.

Men en stjerne var altså født.

Marianne var imidlertid ikke grønn på orientering selv om hun knapt hadde deltatt i o-løp tidligere. Den turglade familien Andersen hadde gått turorientering i flere år og Marianne hadde skjøttet navigeringen med kompasset hun hadde fått til jul.

O-skribent Torgeir Strandhagen hadde for noen år siden et herlig portrett av Marianne i Veivalg og der berettet han den kostelige historien om julepresangen som så til de grader slo an: Marianne brukte resten av kvelden til å trene kompassmarsj i stua.

Akkurat det forteller det meste om Marianne.

Det første treningsprogrammet sitt skal hun ha funnet bak på en pakke med Uncle Bens ris!

Heldigvis er Uncle Ben byttet ut med den tidligere landslagstrener Jarle Ausland, Marianne har holdt seg til han. Smart.

Jeg var der da Marianne tok en pen plassering i juniorklassen under Nordisk i Malvik i 1999, og jeg var der den glovarme augustdagen på Kønigsberg utenfor Zurich i 2003 da hun debuterte i VM og løp inn til en sterk åttendeplass.

Marianne kom liksom tuslende bortom for å prate litt etterpå. Vi var jo gamle kjente fra Buskerud! Og verken i Malvik eller på Kønigsberg var hun hett stoff for norsk media, det var andre som fortsatt var i hovedrollen.

Men Malvik og Sveits var viktige steg på veien.

For to år siden skrev jeg kretsrapporten for Buskerud i O-Boka til Erik Borg og Vidar Benjaminsen. Jeg skrev at – ”Drammensidretten har hentet tilbake håndballvirtuosen Glenn Solberg, og orienteringsidretten bør hente sin største stjerne, Marianne Andersen tilbake til byen”.

Ikke noe galt med Nydalen, det er en flott klubb, men det var spenstig av Håvard Halvorsen, Bjørn Baklid og de andre i Konnerud IL å hente Marianne tilbake til klubben, og Buskerud.

Vi har tradisjoner innen orientering i Buskerud, noe vi – og ikke minst jeg er stolt av. Marianne fører disse tradisjonene videre, tradisjoner skapt av far og sønn Berglia, 2x Thon, Egil Iversen, Jorunn Teigen og mange andre.

Terreng, kart, miljøer og arrangement er gull verd i en idrett som orientering, og alle de tingene har det vært mye av i Buskerud. Men også her har det blitt færre slike løp som det som på Aronsløkka våren 1995, og som er så viktige for utviklingen av unge o-løpere.

Det er så vesentlig å kunne starte i det små og ta ett skritt om gangen. Slik Marianne har gjort.

Onsdag glapp gullet med ti sekunder. Men jeg er trygg på at det kommer. Stol på Marianne!

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.