Hett over Nårkampen

Kåseri av Hans L. Werp

Da sola steg over åskammene i øst, skjønte dølene at dette kom til å bli en varm dag. Ikke en sky på himmelen, ja det var bra varmen og forsommeren hadde meldt seg på etter en usedvanlig lang og kald vinter og vår med sen snøsmelting i fjellet.

De fikk rett. 19. juni 1977 ble en usedvanlig varm søndag i Gudbrandsdalen. Aller hetest ble den på idylliske Hauseter på Nårkampen i Ringebu. Mye mer opphetet enn noen hadde drømt om. Og det ble en dramatisk dag for norsk orientering.

Orienteringen hadde kommet til Gudbrandsdalen noen år tidligere etter et iherdig arbeid av o-forbundets propagandakomite, ikke minst gjennom lederen, den energiske Kåre Holt Hansen. Denne dagen var det klart for det første norgesmesterskapet i dette for o-idretten nye distriktet. Riktignok hadde NM i stafettorientering vært arrangert på Follebukjølen i Gausdal i 1970, men det var med erfarne Lillehammer OK som arrangører. Det hadde forresten blitt dramatisk oppe på Follebukjølen den søndagen for sju år siden, mintes noen av de som hadde deltatt den gangen da de snirklet bilen opp fjellveien til Nårkampen. Få klippetenger hadde skapt kaos på første etappe, en rekke lag hadde blitt disket, blant dem favorittlaget BUL.

Ja, ja, det var lite vits i å bruke energien på sju år gammel moro nå, nær 26 kilometer ventet de spreke guttene i lang-NM denne dagen, og godt og vel halve den løypelengden for jentene. Best å slappe av, dette ville bli langt og hardt, og for all del, ingen bomming i dag!

Løypelegger Nils Todal i arrangørlagene Ringebu Il og Sør Fron IL gledet seg etter å ha lagt ned mye arbeid. Til pressefolkene som etter hvert innfant seg, sa Todal at det selvsagt ville bli litt spennende før de første løperne hadde passert siste post og var på vei mot mål, men alt var sjekket og dobbeltkontrollert av NOFs dyktige kontrollører. Det tegnet bra, mente Todal. Han skulle ta feil.

Kåre Holt Hansen, orienteringens apostel i Gudbrandsdalen, var også på plass. Han var for anledningen formann i juryen, og så for seg en hyggelig NM-dag som skulle befeste og helst skape ytterligere framgang for orienteringen i dalen. Holt Hansen skulle ta feil.

På plass var også, nær sagt som vanlig, programsekretær Rolf Rustad i Fjernsynet. Sammen med en filmfotograf skulle Rustad sørge for en fyldig reportasje til kveldens utgave av Sportsrevyen. Det var forresten flott lagt opp her, hadde Rustad merket seg, en publikumspost i utkanten av setervollen, en liten grop der løperne skulle klippe før de la ut på en ny runde. Mer av slikt, tenkte Rustad fornøyd der han ruslet rundt i målområdet, da ville det bli lettere for dem å formidle denne flotte idretten til det norske folk.

Etter hvert – om enn noe senere enn løypeleggeren og kontrollørene hadde tenkt seg, dukket de første løperne opp i skogkanten, stoppet og glante utover setervollen, som delvis var overgrodd med klynger av brisk. Hvor var gropa – og hvor fa… var posten? Det skapte ikke mindre nervøsitet at et forventningsfullt publikum, hovedsakelig døler, sto bak en tausperring ikke langt unna. Omsider ble posten sirklet inn av de først ankomne, og løperne fulgte deretter en oppfangende merket løype bort til væskestasjonen. ”Vanskelige poster og tungt terreng”, var bemerkningene fra saftslurpende løpere før de la ut på den avsluttende og fryktelig lange sisterunden. Men at denne dagen kunne ende i noe langt annet en festdag, ante de involverte først da Eystein Weltzien passerte. Vestfoldingen var kjent for sitt temperament, det hadde selv ikke spesielt godt o-orienterte døler fått med seg og nå var han ikke blid. Så langt derifra. Etter hvert passerte flere andre storløpere. De rista på hodet over bommer - spesielt på 3. post - og over hvor lang tid de allerede hadde brukt. Og den lange runden de konstaterte da de byttet kart, var nærmest til å miste motet av. De slurpa i seg nok et glass saft, slukte en banan og la fortrøstningsfullt i vei – rundt skulle de!

Men en løper gikk rimelig bra. Det var råsterke Øystein Halvorsen fra Kristiansand, tittelforsvareren, han hadde vunnet i Høydalsmo året før. Halvorsen hadde løpt hardt på strekkene, ante tidlig ”tegninga” - og hadde slakket av inn mot postene, tatt dem rimelig greit og uten særlig tidstap, Halvorsen forsvant ut fra drikkeposten med en hale av foran startende løpere etter seg. Nå kom det en del fine strekk med ganske grei orientering, før løypa gikk inn i en ganske ekstrem sluttfase. Oppoverbakke i et detaljrikt terreng med fjellgranskog som ga liten sikt, og der den ene vriene posten etterfulgte den andre.

Det var de som mange år etter hevdet at kortdistansen ble funnet opp på Ringebu i 1977 - som avslutning på lang-NM. En veltrent mann som skiløperen Anders Bakken, senere norsk mester på femmila, var en av de mange som etter en særdeles frisk åpning, sprakk totalt i denne stigningen og tapte et hav av tid. Løperne var tomme i kroppen og enda tommere i hodet. ”Om jeg var med Halvorsen-klynga?, både ja og nei”, minnes Nils Harald Raaen fra Vikersund i dag, 32 år senere. Raaen tok en overraskende sjuendeplass. Han fortsetter: ”Jeg var så sliten at jeg måtte slippe klynga på hvert eneste strekk oppover lia. Men jeg holdt et godt og livredd tak i kompasset inn mot postene, og plutselig spratt det folk inn fra alle kanter, de bomma og bomma. Svein Myrvold fra Kongsberg ble nummer 14 - og gjett om han husker Ringebu 1977: ”Det var så langt og det var fryktelig tungt, snøen hadde akkurat gått i fjellet og kartet hadde vel sine svakheter her og der, samtidig som postene var vanskelige. Mot slutten sa jeg til meg sjøl; ikke bomme nå, ikke ett eneste unødvendig steg om du skal komme i mål.”

For å gjøre en lang historie kort. Resten av dagen ble et helvete. For det var ikke bare bronsevinner Weltzien som var oppgitt over løypa og postplasseringene, en rekke andre storløpere sluttet seg til kritikken. Blant dem flere navngitte; Harald Thon, Sigurd Dæhli, som tok sølvet, Stig Skjævesland, Egil Johansen, John Johansen, Harald Hovi og Svein Jacobsen. ”Tempoet måtte ned, skulle man ha mulighet til å treffe postene. Flere av dem var etter mitt skjønn for godt gjemt”, sa vinneren, Øystein Halvorsen til avisa Dagningen. 3.17.01 brukte sørlendingen, mens 19. og siste premie gikk til Stig Berge på 4 timer og ett minutt. Så lenge har ingen slitt for en NM-premie, verken før eller siden.

Jentene hadde på sett og vis klart seg bedre. Fire løpere var inne i løpet av to minutter med Linda Verde på topp. Linda hadde orientert etter læreboka, ”siste sikre” og forsiktig navigering inn mot postene. En smart teknikk denne dagen.

Det var særlig tredje post for menn som vakte diskusjoner. Denne posten var plassert på en liten to strekers myr, den eneste i området, men det ble sådd tvil om kartet og dessuten var det grunn av sen snøsmelting ytterligere to-tre steder i området som kunne oppfattes som myr. Det ble hevdet at myra var inntegnet en kote for høyt på kartet og det ble gjennomført en rask og resultatløs terrengbefaring i området før premieutdelingen.

Seremonien fant sted, men det var ikke slutt med det. Aldri har det blitt skrittet, peilet, vurdert og diskutert så mye etter et norsk mesterskap. Postene ble stående i terrenget til langt ut på sommeren. Kontrollørene, de rutinerte Henrik Hvoslef og Sveinung Bleikvin redegjorde omfattende for sitt syn overfor Teknisk komite i NOF, en redegjørelse som ble satt på trykk i NOF-posten. Det samme gjaldt protesten og klagene fra de nevnte storløperne. Men så mye mer var ikke å gjøre, det som var gjort, det var gjort og det som var skjedd, var skjedd. For arrangørene var det hele selvsagt en gedigen nedtur, og det har siden vært hevdet at orienteringen i Gudbrandsdalen fikk et banesår den 19. juni 1977. De noe uerfarne entusiastene var ikke forberedt på noe slikt.

Lærte norsk orientering noe av det som skjedde den dagen? Det kan utvilsomt svares ja på det. Det ble forståelse for at terreng opp mot tregrensa kan være langt vanskeligere å orientere i enn det virker som. Og at det er krevende å lage gode kart i slike områder. Til slutt og ikke minst, det er strekkene som skal være utfordringen, ikke å finne posten. Og den behøver nødvendigvis ikke å være plassert på de mest spissfindige detaljene, snarere tvert i mot. Året etter ble VM arrangert i Norge, og da sto postskjermen oppe på bukken. Strekkene var krevende, postene lette, det ble bomma friskt i stor fart, men løperne var fornøyde.

Det meste har imidlertid en tendens til å gjenta seg - og ”Ringebu 1977” er forlengst minner, mer eller mindre hyggelige for de som arrangerte og deltok. Vi som satte oss til i go’stolen i høst for å se mellomdistansen i VM, konstaterte at internasjonal orientering i løpet av få år har utviklet seg til å finne et utall av poster og at skjermen på den siste TV-posten for sikkerhets skyld var stappet ned i en bergsprekk, og løperne – som var på postdetaljen, løp to meter forbi uten å se den.

Kanskje litt på en annen måte, men det var ”Ringebu revisted”, 32 år etter.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.