Hans L. Werp.
Gjensyn med "Idrett for alle"?
Werpen funderer over orienteringssporten
Når presidenten i Norges Orienteringsforbund, Einar Tommelstad uttalte følgende i forhåndsomtalen til sist fredags kretsledermøte; "I visjonen er vi på linje med resten av Idrettsnorge når vi sier; «Idrett for alle», ja da var det jevngodt med at vi gamlinger som har vært altfor lenge i "gamet" satte kaffen i vrangstrupen.
Tips en venn
Skriv utSkal orientering bli idrett for alle igjen? En bred satsing basert på lokal aktivitet?
I et par tiår har vi forstått det slik at stjerner og mediaomtale skulle bringe økt oppslutning til o-idretten - resultatet av den politikken er det en del av oss som med årene har blitt ganske skeptisk til.
Men etter å ha lest referatet fra kretsledermøtet oppfatter vi at det ikke er snakk om tilbake til syttiåra, det var tross alt andre tider, såvel storskjermprosjektet som TV-prosjektet skal videreføres, her må det letes etter midler.
Alle kan ikke være enige om alt, så vi respekterer det. Mye prestisje er vel ute og går også.
Men det er altså vedlegg 2 til kretsledermøtet som fanger min interesse. Det forteller om antall medlemsskap i o-kretsene fra 1989 og fram til og med 2011.
En vis mann sa enn gang at det fins tre formere for løgn, det er løgn, forbannet løgn og så er det statistikk.
Jeg tror ikke vi skal kalle vedlegg 2 for løgn, ikke noe i nærheten en gang. Den forteller en ubehagelig sannhet; vi har mistet hver fjerde medlem siden 1989.
Trolig kommer vi til å miste flere dersom ikke noe blir gjort, hvilke klasser som var store i lørdagens Blodslit er lett å fastslå, det er klassene for de yngste og så er det veteranklassene.
De eldste juniorklassene og seniorklassene er langt tynnere enn en kunne håpe på, dette er et av landets fineste og mest tradisjonsrike løp.
Vi så for så vidt det samme på NM langdistanse i Maridalen, det var alt i alt det skrinneste mesterskapet i historien.
Vi kan lokke med fine løyper, gode kart, arenaproduksjon, det trigger tydeligvis færre og færre av de som er i sin beste alder for prestasjonsidrett.
Da får vi inntil videre glede oss over alle de som stiller opp, unge som gamle.
Vedlegg 2 er hyggelig lesning for noen kretser, for andre er den mer enn trist. For en del av kretsene finner vi åpenbart demografiske forklaringer, for kretser som Oppland, Finnmark, Nordland, Hedmark, Troms og Finnmark forklarer utflytting av ungdom, les ressurspersoner en del av tilbakegangen.
Orientering handler ikke spesifikt om mediaomtale og sponsormidler slik mange hevder, hyggelig å ta med seg, javel, men det handler først og fremst om ildsjeler, ideer, kompetanse og initiativ.
Historien, den som mange anonyme debattanter i o-idretten hater, forteller det.
Enkelte kretser har en ganske stabil oppslutning. Buskerud, Hordaland, Sogn og Fjordane - og Nord-Trøndelag, sistnevnte kommer jeg tilbake til i avslutningen.
Buskerud kjenner jeg naturlig nok godt til, det drives jevnt over ganske bra, kretsen begynner å dra nytte av ressurspersoner som flytter ut fra oslogryta, Lierbygda O-lag er et eksempel på det, kanskje Røyken også.
Heldigvis har det aldri blitt virkelighet av snakket om å lage en o-klubb i Drammen, Sturla driver bra nord for elva og Konnerud i det største utbyggingsområdet i Drammen.
Kongsberg er store, det hjelper bra på tallene.
Begrepet katatstrofe bør en ikke bruke for mye i forbindelse med idrett, men det er bemerkelsesverdig at to historisk sterke kretser som Vest-Agder og Østfold er i den forfatning som de er.
På det meste hadde Østfold 700 deltagere i KM, i de siste åra har tallet ligget på vel 200. Det er fristende å dra noen hentydninger om elitesatsinger og det å være seg selv nok, men jeg tror jeg lar det være. Merk det, anonyme debattanter!
Til slutt det som er "rosina i pølsa", Nord-Trøndelag, kretsen som så vidt jeg oppfatter skapte ideen om "det hårete målet" fram mot 2020. Nord-Trøndelag ligger veldig nær den oppslutningen norsk orientering har som mål å få, 1 prosent av befolkningen som medlem i orienteringsbevegelsen.
Men hvordan har Nord-Trøndelag klart det?
En del husker at kretsen tidligere besto av to kretser, Inn-Trøndelag o-krets og Namdal o-krets. kretser som altså ble slått sammen til en fylkekrets med Skasets opprydning av kretsgrenser i 1986.
Det er sikkert flere årsaker til oppslutningen, vi har lært oss at Frol har drevet godt med såvel bredde som elite.
Det er litt vanskelig å bli klok på tallene for Nord-Trøndelag, men de har utvilsomt gjort et grep som har slått an, de såkalte Bøgdakampene.
Dette er et virkelig mobiliseringsarrangement, ikke ulikt det o-cupen i sin tid var. Den er "idrett for alle" der deltagelse teller mest. Men selv om Nord-Trøndelag er et lyspunkt på en ellers tildels dyster statistikk, har også de opplevd en tilbakegang fra tidlig 2000-tall.
Men rundt 1600 medlemmer i et ellers grisgrendt fylke er imponerende. De er altså større enn Østfold og over dobbelt så store som Vest-Agder.
Realismen i det såkalte "hårete målet" kan det stilles spørsmål ved, sannsynligvis skal en i første omgang være glad dersom en klarer å stoppe tilbakegangen. Uansett er det bra det skjer noe.
I et par tiår har vi forstått det slik at stjerner og mediaomtale skulle bringe økt oppslutning til o-idretten - resultatet av den politikken er det en del av oss som med årene har blitt ganske skeptisk til.
Men etter å ha lest referatet fra kretsledermøtet oppfatter vi at det ikke er snakk om tilbake til syttiåra, det var tross alt andre tider, såvel storskjermprosjektet som TV-prosjektet skal videreføres, her må det letes etter midler.
Alle kan ikke være enige om alt, så vi respekterer det. Mye prestisje er vel ute og går også.
Men det er altså vedlegg 2 til kretsledermøtet som fanger min interesse. Det forteller om antall medlemsskap i o-kretsene fra 1989 og fram til og med 2011.
En vis mann sa enn gang at det fins tre formere for løgn, det er løgn, forbannet løgn og så er det statistikk.
Jeg tror ikke vi skal kalle vedlegg 2 for løgn, ikke noe i nærheten en gang. Den forteller en ubehagelig sannhet; vi har mistet hver fjerde medlem siden 1989.
Trolig kommer vi til å miste flere dersom ikke noe blir gjort, hvilke klasser som var store i lørdagens Blodslit er lett å fastslå, det er klassene for de yngste og så er det veteranklassene.
De eldste juniorklassene og seniorklassene er langt tynnere enn en kunne håpe på, dette er et av landets fineste og mest tradisjonsrike løp.
Vi så for så vidt det samme på NM langdistanse i Maridalen, det var alt i alt det skrinneste mesterskapet i historien.
Vi kan lokke med fine løyper, gode kart, arenaproduksjon, det trigger tydeligvis færre og færre av de som er i sin beste alder for prestasjonsidrett.
Da får vi inntil videre glede oss over alle de som stiller opp, unge som gamle.
Vedlegg 2 er hyggelig lesning for noen kretser, for andre er den mer enn trist. For en del av kretsene finner vi åpenbart demografiske forklaringer, for kretser som Oppland, Finnmark, Nordland, Hedmark, Troms og Finnmark forklarer utflytting av ungdom, les ressurspersoner en del av tilbakegangen.
Orientering handler ikke spesifikt om mediaomtale og sponsormidler slik mange hevder, hyggelig å ta med seg, javel, men det handler først og fremst om ildsjeler, ideer, kompetanse og initiativ.
Historien, den som mange anonyme debattanter i o-idretten hater, forteller det.
Enkelte kretser har en ganske stabil oppslutning. Buskerud, Hordaland, Sogn og Fjordane - og Nord-Trøndelag, sistnevnte kommer jeg tilbake til i avslutningen.
Buskerud kjenner jeg naturlig nok godt til, det drives jevnt over ganske bra, kretsen begynner å dra nytte av ressurspersoner som flytter ut fra oslogryta, Lierbygda O-lag er et eksempel på det, kanskje Røyken også.
Heldigvis har det aldri blitt virkelighet av snakket om å lage en o-klubb i Drammen, Sturla driver bra nord for elva og Konnerud i det største utbyggingsområdet i Drammen.
Kongsberg er store, det hjelper bra på tallene.
Begrepet katatstrofe bør en ikke bruke for mye i forbindelse med idrett, men det er bemerkelsesverdig at to historisk sterke kretser som Vest-Agder og Østfold er i den forfatning som de er.
På det meste hadde Østfold 700 deltagere i KM, i de siste åra har tallet ligget på vel 200. Det er fristende å dra noen hentydninger om elitesatsinger og det å være seg selv nok, men jeg tror jeg lar det være. Merk det, anonyme debattanter!
Til slutt det som er "rosina i pølsa", Nord-Trøndelag, kretsen som så vidt jeg oppfatter skapte ideen om "det hårete målet" fram mot 2020. Nord-Trøndelag ligger veldig nær den oppslutningen norsk orientering har som mål å få, 1 prosent av befolkningen som medlem i orienteringsbevegelsen.
Men hvordan har Nord-Trøndelag klart det?
En del husker at kretsen tidligere besto av to kretser, Inn-Trøndelag o-krets og Namdal o-krets. kretser som altså ble slått sammen til en fylkekrets med Skasets opprydning av kretsgrenser i 1986.
Det er sikkert flere årsaker til oppslutningen, vi har lært oss at Frol har drevet godt med såvel bredde som elite.
Det er litt vanskelig å bli klok på tallene for Nord-Trøndelag, men de har utvilsomt gjort et grep som har slått an, de såkalte Bøgdakampene.
Dette er et virkelig mobiliseringsarrangement, ikke ulikt det o-cupen i sin tid var. Den er "idrett for alle" der deltagelse teller mest. Men selv om Nord-Trøndelag er et lyspunkt på en ellers tildels dyster statistikk, har også de opplevd en tilbakegang fra tidlig 2000-tall.
Men rundt 1600 medlemmer i et ellers grisgrendt fylke er imponerende. De er altså større enn Østfold og over dobbelt så store som Vest-Agder.
Realismen i det såkalte "hårete målet" kan det stilles spørsmål ved, sannsynligvis skal en i første omgang være glad dersom en klarer å stoppe tilbakegangen. Uansett er det bra det skjer noe.
Mulig relevante artikler
