Fra ”Gromguten” til ”Kneskjælven”
Kommentar av Hans L. Werp

Aldri er lufta så klar som i disse høstukene, i morges var det rim på bakken, men vi vet av erfaring at været ikke er til å stole på, en morgen våkner vi igjen til sørlige og milde vinder.

Men ikke noe så galt at det ikke er godt for noe, for nå våkner o-løperne fra dvalen igjen, som en siste krampetrekning før en eller annen form for vinter melder sin ankomst. Og denne helga som står foran oss er tapetsert med styrkeprøver, og der de færreste er å finne på orienteringsforbundets offisielle terminliste. Og mens de siste trassige og tradisjonelle høstløpene på NOF-lista samler færre løpere enn funksjonærer, hopper disse ”buskisarrangementene” elegant over krav til aldersklasser, barnepark og premiering. Og det er mange med.

- Arrangeres ”Gromguten” ennå?
Det var virkelig noe av det grommeste og mest interne som fantes i norsk orientering for noen tiår siden. Det var datidas toppløpere med Vestheim- og senere Kamp-Vestheim gutta som hadde dette løpet som sin sesongavslutning. Kamp-Vestheim holdt til i ”Saabye-Christensen-land”, det vil si traktene rundt Majorstuen, for all del ”stuen”, og Frogner. Per Kristiansen, Einar Sverre Rytting & Co var førsteklasses orienterere og gjorde siden en stor innsats for norsk orientering som ledere på forbundsnivå.

”Gromguten” ble arrangert på de forskjelligste steder, gjerne fra en av hyttene de involverte måtte eie et eller annet sted på Østlandet. Jeg var så heldig å bli innbudt en gang, løpet gikk av alle steder i Bingen i Øvre Eiker, og det som så ut til å bli en grei seier, forsvant i tåka på en kilometerlang kompasskurs mot ei to-strekers myr – på 1:50 000. Men lapskausen til Erna Rytting smakte likevel himmelsk etterpå.

Jeg tror det knapt står til liv i Kamp-Vestheims o-gruppe i dag. Klubben har lidd samme skjebne som mange andre idrettsklubber i Oslo sentrum.

Kanskje burde jeg ta med ”Sydsvenskan” i Hylte? Det var en gang det mest legendariske langdistanseløpet i Norden, tradisjonen tro gikk det første – eller var det andre søndagen i november? Svein Harald, en god klubbkamerat og jeg dro nedover en gang tidlig på 1970-tallet, og opplevde ”Sydsvenska Tvåmilen” i tradisjonelt ruskevær.

Du verden for en mottagelse vi ble til del, med smørgåsbord og trekkspillmusikk på ”kameratmåltidet” kvelden før, sånt kunne svenskene!

Det ble bom på en av spredningsrundene, men også andre hadde tabbet seg ut. Svenskenes store løper, Bernt Frilen stakk ut samtidig med meg på sluttrunden, men det var det siste jeg så til Frilen før dusjen. Du verden, det var løper, det!

”Kadaverløpet” har jubileum førstkommende lørdag, den 1. november. For 50 år siden stakk noen barske NLHI-ere ut fra Losby med kurs Ås. Løpet har vært arrangert alle år siden og UMB-erne – som det heter nå, er altså klare til ny dyst gjennom skauteiger og pløyde jorder på lørdag.

Her er historiene mange, og fargerike. Jeg kunne ha bidratt med flere, de ville stort sett ha handlet om katastrofale sprekker med mål og seier i sikte. Det skjedde ihvertfall meg to ganger.

Men det er mange store navn på Hu & Hei-kruset, som NLHI i sin tid fikk av NTHI i gave. Øystein Halvorsen, Per Knotten og mange flere var karer som ikke sprakk – i motsetning til oss andre.

Ett år la Knut Skjeset og jeg løypa. Siste post var sadistisk nok på toppen av stillaset av den legendariske Myrakollen i Ås. Mål var hjemme hos Paula og Bjørn Tveite og var det rart at den unge sønnen i huset glante storøyd på alle de medtatte ”Thorvaldene” som ravet inn i kjelleren for dusj, og skjønte at det var o-løper – og ikke svømmer han skulle bli.

Siden har vel Håvard Tveite blitt Kadaver-kongen, og han er vel favoritt også lørdag? I Eiker arrangerer vi ”Over Skauen” førstkommende lørdag, og i år med det som tidligere ble kalt ”gjennomgangsløype”, buss til start i villmarka et sted altså. Løpet ble bråbestemt tidlig på 1990-tallet en gang da vintrene i Drammensdalen plutselig ble helt annerledes enn før. Det har de fortsatt med – og det har Over Skauen også. Det ventes 100 løpere også i år, og da er det stappa fullt på klubbhuset vårt etterpå. Ertesuppe er for øvrig obligatorisk løpermåltid.

I denne floraen avrunder jeg med det kanskje mest imponerende arrangementet, ut fra forhold og deltagelse, ”Kneskjælven” i Berger og Svelvik O-lags regi. Det er kanskje de som fortsatt husker at ”BOS” hadde noen av landets beste juniorer på slutten av 1980-tallet,

NM junior på Senja i 1989 var lagets sportslige høydepunkt. Det skjedde imidlertid det samme her som andre steder, ungdommene reiste ut for å studere, dessuten falt lagets store ildsjel, Steinar W. Pettersen, plutselig fra. Det var hull klubben ikke maktet å fylle.

Men nå har noen av gutta flyttet tilbake til Svelvik og det er litt mer liv i klubben. Og de har altså ”Kneskjælven” et langdistanse-o-løp fra Nesbygda i nord til Berger skole i sør, som det årlige høydepunktet.

Svelvikmarka er røff, men her stiller det altså opp over 200 løpere. Ja, du leste riktig! For mange av dem er det eneste løpet i året, og mange kan ikke engang kalles o-løpere i egentlig forstand. For folk fra Svelvik-distriktet er det gjevt å ha gjennomført ”Kneskjælven” og det går alltid an å få følge med noen som kan orientere! Det hele avrundes med en heidundrende bankett på en av Svelviks puber.

Kanskje forteller dette oss noe om at o-idretten fortsatt har en appell, men at vi på en eller annen måte har mistet litt grepet på det når det gjelder løpstilbudet for øvrig.

Kanskje appellerer slike løp til de genuine orientererne, og den mest genuine er selvsagt Sigurd Dæhli.

Sigurd har bestandig finkjemmet terminlistene senhøstes, og hadde to napp i en usedvanlig stygg vandrepokal vi hadde satt opp i ”Over Skauen”. Tre napp, og den ville være hans til odel og eie.

I god tid før løpet ringte Sigurd meg og lurte på når Over Skauen gikk i år? Jeg sa datoen, alltid første lørdag i november. Svaret var kortfattet:

”Det var det je frykte’”.

Det kom ganske snart fram at fruen hadde forlangt fortgang i renovering av badet, og akkurat den lørdagen var alle håndverkere i Løten O-lag innkalt til stor dugnad i Kønnvegen på Løten.

Men den som dukka opp ved starten i eikerskogene lørdag morgen, var selvsagt Sigurd. Han hadde gitt de beskjeder som måtte gis på hjemmebane og overbevist de hjelpsomme klubbkameratene at han sjøl bare ville være i veien. Så hadde han hivd seg i bilen og kjørt strake veien til Eiker. For en ”blekkpokal”!

Dermed ble det både nytt bad – og en usedvanlig stygg vandrepokal til odel og eie den lørdagen.


Tor Kristian Buraas og Vegard Brox gir målposten i Over Skauen 2005 hard medfart. Seieren ble delt. Foto: Eiker Orienteringslag.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer

******

nb! Kommentaren ble opprinnelig forfattet like før det store snøfallet over Østlandet tidligere i uken.

Kommentarer publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.