Et forbløffende orienteringløp

Kåseri av Hans L. Werp

Jeg har et rom i kjelleren der jeg har tenkt å legge fliser i vinter. Problemet er bare – det må ryddes.

Og det å rydde i gamle og nyere orienteringsminner vet alle som holdt på med denne sporten i mange år, at er mer enn vanskelig. Det hele har endt med en viss forflytning av rotet til et annet rom, der det får befinne seg inntil det blir tid for en mer omfattende gjennomgang. En kan jo ikke risikere at verdifulle opplevelser går tapt!

Her er selvsagt gamle løpskart, NOF-poster i original ”tappning”, A5 med postflaggdesign på omslaget. Og Skogssport, det svenske o-tidsskriftet har jeg abonnert på siden tidlig 1970-tall, den gangen også det var i A5-format. Resultatlister fra SM på 1970-tallet gir fortsatt høytidsstemning, her er det brødrene Øhlund, brødrene Carlstrøm, Frilen, selvsagt, Rolf Pettersson, Olle Morelius – som vant tre dag-SM på rad – hvilken prestasjon!

Nåja, jeg skal ikke trette leserne med ytterligere nostalgi fra den gangen – men 15 år tilbake er vel ikke lang tid?

For jeg skriver Eikers 50-årsjubileumsberetning i disse dager og har stadige visitter i kjelleren, det haster, Hans Roar Bakken er ”produksjonssjef” og han har gitt frist til 15. november. Det som ikke er ferdig til da, må vente i ytterligere 50 år. Bakken er en bestemt mann.

For det var i formiddag jeg kom over det, Skogssport for oktober 1993 – og et av de mest forbløffende o-løp som har vært gjennomført i mesterskapssammenheng. Et løp som har fascinert meg, og når jeg nok en gang kikker på kartet og leser, er jeg like i villrede.

VM gikk i USA det året og opptakten var jo ganske spesiell. Vårsesongen var stoppet i Sverige på grunn av plutselige dødsfall blant unge o-løpere – for øvrig fortsatt mer eller mindre en gåte. Svenskene klarerte imidlertid sine løpere til VM – og gjorde det bra.

Allan Mogensen, dansken, vant den klassiske distansen for menn, dyktige Marita Skogum vant kvinneklassen. Anna Bogren, vant kvinnenes kortdistanse som det het den gangen, vår Petter vant for gutta.

En danske vant altså den opprinnelige VM-distansen - se kart og løype fra VM-løpet i -93, men her var det en løper som var nær en sensasjon, men gjorde en tabbe og endte helt nede på 28. Plass. Det var briten Steven Hale. Til daglig bosatt i Sverige og et godt kort i OK Tyr, Karlstad. Men Hale med de elegante sølvstripene i hårmanken hadde ikke tenkt å forlate USA uten å ha demonstrert sitt livs form.

Det gjorde han på siste etappe i stafetten. Og så til de grader.

Den norske startmannen, Rolf Vestre, var vanligvis sikkerheten selv, men kom litt skjevt og leitet i feil li. Norge var dermed borte fra tetstriden.

De regjerende mesterne, Sveits, gikk imidlertid som et urverk, Dominik Humbel, Christian Aebersold og Urs Fluhmann løp stafett som stafett skal løpes og sendte ut ankermann Thomas Buhrer i trygg ledelse. Men hvis den nåværende sveitsiske landslagssjefen hadde visst hva som foregikk bak ham, er det ikke sikkert at han ville følte seg så trygg. For seks minutter og tjuesju sekunder etter gikk Storbritannia ut som lag nummer fem. Og det med mannen som tørstet etter hevn, Steven Hale.

Britiske orienteringsløpere har alle som en gått hjemlandets løperskole med terrengløp om vinteren. Der blir de herdet, der blir de virkelig løpere som sparker fra.

Dette var Steven Hales livs løp: I følge Skogssport sa han dette: ”Jeg har aldri gjort noe lignende, alt stemte og jeg bare sprang. For hver gang jeg tok igjen løpere, ble jeg bare mer inspirert og økte farten. Jeg så Martin Johansson og jeg så russeren Alexeev, og da jeg passerte dem, skjønte jeg at det gikk mot medalje. Mot slutten fikk jeg øye på Karppinen, jeg prøvde å holde nervene i sjakk”.

Heldigvis for Sveits og Buhrer var løypa ”bare 10 240 meter. Hadde den vært et par hundre meter lengre, ville han blitt innhentet av den ”flyvende” briten. Nå slapp han med skrekken, og halte i land seieren med 15 sekunder.

Hale brukte 49.25 på 10.240 meter. Hans kilometertid var, tro det eller ei, 4.54. Vel har vi hørt om kilometertider under fem minutter i banale mellomeuropeiske terreng, men stafetterrenget i Rockhouse Mountain var litt steinete i bunnen og det var detaljrikt, litt ”grønt” var det også. Hale hadde faktisk en liten sving et sted, men kom seg på den måten unna litt grønt. Petter Thoresen hadde nest beste etappetid med 51.18 og løp Norge inn til sjetteplass. Tredje beste etappetid hadde Storbritannias tredjemann, Stephen Palmer med 52.48.

For en som aldri har vært i det terrenget, fortoner Hales prestasjon seg ubegripelig. Når jeg fra tid til annen har kikket på kart og etappetider har jeg undret meg over om kartet virkelig var i riktig målestokk. På den annen side, Petter Thoresen hadde 22.44 på kortdistansen, og der var løypa 4745 meter. Så det stemmer vel.

Imidlertid, noen år traff jeg på Steven Hale i prat med Kjell Puck på Vårspretten. Jeg sa: ”That relay leg in the US – 93 was damned good”.

Hale, nå med enda mer sølvstenk ved tinningene, ante jo selvsagt ikke hvem jeg var, så han spurt Kjell: “Who is he?”

Kjell sa: ”A journalist”.

Han kunne jo like godt ha sagt, ”a mad orienteering fan from Eiker”.

Når jeg ser gjennom løypene fra USA den gangen i 1993, slår det meg at o-idrettens internasjonale mesterskap har forandret seg mye. Mesterskapet fikk selvsagt, ja jeg vil si som vanlig, sterk kritikk i de nordiske o-magasinene. Spartanske omgivelser, lite publikum – det var hakk i plata nok en gang. Så vedtok IOF den såkalte Leibnitz-konvensjonen der hovedvekten skulle legges på tilgjengelighet og tilrettelegging for media. I mange tilfeller har dette ført til banal løypelegging i ditto uinteressante terreng. Og har vi egentlig fått mer oppmerksomhet av den grunn?

Uansett er det godt å vite at i kjelleren ligger det bunker med Skogssport og gamle mesterskapsløyper uten ”looper” og meningsløs postinflasjon. Alt skal sorteres nøye i bunker når flisleggingen er fullført. Jeg vet det vil ta tid.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.