Er det så vanskelig – liksom?

Kåseri av Hans L. Werp

Er det så vanskelig – liksom? Jeg har merket meg at Marie Simonsen i Dagbladet skriver liksom, både her og der, for kommentatorer og kåsører kjenner triksene for å skape oppmerksomhet.

Og jeg skriver ”er det så vanskelig - liksom”, og begir meg nok en gang ut på tynn og farlig is, for vi som er så gamle har altså en tendens til å se bakover.

Hvor skulle vi ellers se?

For det er ”Silly Season”, tidspunktet av året da de fleste skuffelser er glemt og ny optimisme tennes. Jeg traff goalgetteren på det lokale fotballaget på Rimi her en ettermiddag, han rapporterte om ny glød i mannskapet etter det ikke altfor uventede nedrykket til fjerde, alle de gamle gutta – og de er gamle – var klar for en ny sesong og dessuten var det et par mann fra naboklubben som var i ferd med å skrive på, dette kunne bare gå en vei!

Jeg registrerer at det er ”Silly Season” også i orientering, skal en få framgang og bli god, må en være i en bra klubb. Men som i andre idretter er det ikke så lett å lage gull av gråstein, mens det motsatte er enklere enn som så. I orientering er det vel en og annen klubb som har produsert gråstein nok til i hvert fall små pukkverk, men det behøver jo ikke å være deres skyld.

Men er det egentlig så vanskelig, liksom, og jeg erindrer et par personligheter fra den tiden da jeg kvalifiserte meg for NM, nå hører jeg at folk må spørres om de vil delta i norgesmesterskapet. Det er andre tider.

NM var jo svært det, og den første du støtte på når du kom på løpskontoret for å hente ”gråpåsan” med startummer (type ski) , lapskausbilletter, program med hilsen fra ordføreren i arrangørbygda og startliste, kunne for eksempel være Jan Fjærestad. Jan beveget seg på en slik dag, dagen før NM, med en viss form for stølhet, som om han hadde løpt maraton dagen før. Det var nettopp det han hadde gjort også, han hadde ganske sikkert løpt 40 kilometer dagen før og hadde nok også planer om en aldri så liten treningstur på et par mil etter at innholdet i gråpåsan var studert.

Jan gliste – alltid, idrett var ikke så alvorlig – liksom. For han var vel sant og si treninga og kilometerne vel så viktig, tror jeg. Lenge etterpå fortalte han meg at han et år hadde løpt 16 000 kilometer.

Orientering er en merkelig idrett. Mange er av den oppfatning at det er de skarpeste hjernene som når lengst i orientering. Dette har jeg fundert mye på. Jeg har kommet til at det er de som ligger sånn omtrent midt i mellom, som ofte har vært de beste. Boklig lærdom behøver ikke å bety at du er smart, og mangel på sådan, behøver ikke å bety noe som helst. Folk kan være smarte som bare det, uten å ha eksamenspapirer å slå i bordet med.

Å ha en viss distanse til begivenhetene er en gudbenådet egenskap. Også i orientering. Med andre ord evnen til å se stort på det, ha overblikket.

Da kommer jeg omsider til poenget. To av NM-profilene fra den tiden jeg var med var bønder. De hadde jord under neglene. Det var Jostein Nilsen og Geir Høsteland, ukjente navn for dagens ungdom.

De to gutta var virkelig orienteringsløpere. Når det stundet mot NM, var Jostein stort sett opptatt med saueleiting i hjembygda Skogn. Han hadde vel fått samlet inn det grøvste før han slang seg i bilen og kjørte til NM. Dessuten begynte han å dra på åra – Jostein holdt koken til han var 40, godt og vel. At han hadde så mye som ei orienteringsøkt utenom de tradisjonelle høstløpene i Trøndelag i oppkjøringen til NM, regner jeg for usannsynlig. Det samme med Geir Høsteland, han var opptatt med å pløye mulden hjemme i Botne på den tida av året, og hadde knapt tid å skjenke på det forestående NM.

Men disse to gutta grep kartet, kikka på det og fastslo at dette var vel enkelt! Så gampa de i vei. År etter år dukket disse to kjernekarene opp på NM, og de subba inn premier, ja Jostein tok bronse i NM som 40-åring og ”Høstek” vant til og med både NM og Kongepokal. Dette mens stakkarene som fordypet seg i kart, veivalg og diverse innfløkte teorier, innkasserte 57.plass eller der omkring.

Jeg gikk sammen med Geir Høsteland på landbruksskolen en vinter og trente mye med han. Stort enklere gikk det ikke an å trene. Han gampa i vei, gjerne halvannen time, og var han i humør til det la han på et kvarter med ytterligere gamping på den høstforlatte og blaute golfbanen i Melsomvik. Intervall tror jeg ikke han ante hva var, og hvilke treningssoner han befant seg i etter dagens terminologi, vil for alltid være en gåte. Men år etter år fillerista vestfoldbonden feltet i Krokskogstafetten på etappen fra Krokkleiva til Sollihøgda.

Nei, de tugga det ikke til, Jostein og ”Høstek”. Med sin praktiske erfaring som nyttig ballast, hadde de disse to hedersmennene fra Skogn og Botne antagelig funnet ut at det enkle er det beste. Også i orientering.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.