…en dag dreper vi oss sjøl
- Werpen funderer over o-sporten

Klok mann fra Sørlandet; Øystein Halvorsen, her under NM på Hovden i 2006. Dessverre fikk Øystein sørgelig rett i sine spådommer. Foto: Hans L. Werp.
Vi hadde hyggelige dager og kartet ble helt sikkert bra nok og brukt til ”Nord-Norsken” året etter.
Kveldene ble brukt til o-prat og annen prat, men jeg husker spesielt noe Øystein sa, det var i forbindelse med et mesterskap KOK, klubben hans, skulle ha, eller hadde hatt.
”En dag kommer vi til å drepe oss sjøl”, sa Øystein.
Det den kloke sørlendingen mente var at i orienteringen, for så vidt i andre idretter også, har utviklingen gått mot mer og mer perfeksjonisme, det er ikke grenser hvor avanserte arrangementene skal være.
Øystein tok o-kartene som et eksempel, ”blir løypa bedre av at posten flyttes fra kanten av den tydelige åpne myra til en stein som synfareren har snust opp i krattet 35 meter lenger inn i skrålia?”
Forleden fikk jeg en e-post fra Dag Steinar Ragvin med gjenpart av en uttalelse han hadde tillatt seg å komme med angående høringsrunden om storskjermprosjektet. Jeg tillater meg å gjengi disse linjene:
"I tillegg bør det prioriteres å forsøke å få på plass en terminliste som inneholder lokale konkurranser i nærheten av der folk bor. Dersom det er for få løp i nærheten av der man bor, er det vanskelig å drive med orientering. Antall mindre løp rundt omkring har minket betraktelig i løpe av de siste 20 årene, og i mange fylker arrangeres det nesten ikke løp i det hele tatt. Det er mye viktigere for norsk orientering å ta tak i dette enn å justere NM -/norgescup – programmet”.
I sin tid var det nær sagt en rørende enighet om hvordan norsk orientering burde driftes i et samspill mellom bredde og elite. Det står i kontrast til i dag da spriket er påfallende.
Toppen ble nådd i 1982. Den sesongen var det 187 046 starter i terminfestede o-løp i Norge. Antall løp på terminlista var 740. (Kilde Norsk orientering gjennom 90 år).
De siste par åra har vi endt opp rundt 55 000, mener jeg å ha registrert.
Mye av det som har skjedd etter den tid er på sitt vis bra, kartene er blitt bedre og i større målestokk, helt nødvendig med en aldrende skare av orienterere. Det elektroniske kvitteringssystemet har gitt idretten en ny dimensjon, men samtidig skal vi være klar over at da det ganske uferdig ble ”tredd nedover hodet” på klubbene midt på 1990-tallet, skrellet det vekk massevis av arrangører.
De har aldri kommet tilbake.
I 1993 arrangerte Sortland O-lag i Vesterålen, en klubb uten aktive o-løpere, et mønstergyldig NM for junior. Den eldste datteren min var med, jeg tror det var en minneverdig opplevelse. Hvordan de klarte det vet jeg sannelig ikke, de fikk vel noe hjelp fra det øvrige miljøet i området, som neppe kunne være så stort. Jeg ser av resultatlistene at de er kjørt på X-sport, som var et Columbi egg den gangen, langrenn kunne alle arrangere, og da kunne du arrangere o-løp også. Det var bare å få noen til å sjekke ”klippa”.
Sent på 90-tallet så man nok en gang til Sverige; kanskje burde NM senior og junior slås sammen til en NM-uke.
Som sagt så gjort. Jeg skal ikke diskutere vellykketheten, men sist jeg var på NM langdistanse ble seks klasser arrangert samtidig. Jeg oppfattet det som et salig rot, men, men.
Imidlertid; Nå knaker det alvorlig. I år arrangerer Nydalen NM-uka, neste år er det Kongsbergs tur, deretter Asker og så Frol.
Med andre ord – det som i øyeblikket er tungvekterne i norsk orientering. I tilegg er det en ”haug” andre NM-arrangementer og diverse internasjonale løp og mesterskap som skal tas hånd om av en minkende, meget grånende og lett sliten skare o-entusiaster.
Mens lille Sortland O-lag klarte det meste i 1993, må det nå leies inn spesialister for å takle de arrangementsmessige finurlighetene. Det koster penger, og bunnlinja påvirkes deretter. Forhåpentlig går de i pluss.
Jeg leste et innlegg i Skogssport i fjor høst. SM ble arrangert i Alingsås. Representantene for arrangøren fortalte om opplegget de hadde hatt., antall spesialister og datanettverket var betydelig. Det var selvsagt storskjerm, ja hele pakka. Kvelden før gikk det et kraftig ”oskväder” over traktene, det slo ut alt. På en eller annen måte klarte de å stable det på beina og arrangementet gikk som planlagt.
Men det var på hengende håret. Arrangørene stilte spørsmålet til Skogssports lesere, er dette virkelig verd pengene og ressursbruken?
Ja, spørsmålet som oftere burde stilles er:
”Men blir det flere o-løpere av det?”.
”Hvordan bruker vi begrensede ressurser innen orienteringen”.
Ja, men de ”trendy tingene” skal jo skape interesse blant ungdommen, og merk dere; ”de skal lære seg å løpe med GPS”, som jeg leste et sted.
Vet dere hvor mange som stilte opp i KM for H 19-20 i landets største orienteringskrets, Oslo og Akershus sist lørdag?
Det var EN. I D 19-20 var det ingen.
Min gode venn Øystein, nevnt i innledningen, var en av en lang rekke fantastiske orienteringsløpere fra den ”bløde kyststribe”. Øystein, Egil Johansen og senere, løperne fra Arendal-området tapetserte NM-listene. Det sydet av Sørlandet, ”et kraftsentrum for norsk orientering, sa formann Leif A. Karlsen i festlige lag, det kom toppløpere fra de mest bortgjemte veikryss i Agderfylkene og det ble arrangert løp hver eneste helg.
I dag, borte vekk. Etter det jeg kan se arrangeres det et fåtall løp og at et aldrende KOK-mannskap med helt nødvendig utenlandsk løperkompetanse gjør seg gjeldende i Tiomila og Jukola er vel mer å se på som en kuriositet.
Mulig relevante artikler