Din egen lykkes smed

Kåseri av Hans L. Werp

Jeg har med interesse lest to artikler Emil Wingstedt har skrevet om utvikling av orienteringsløpere i vinterens utgaver av det svenske o-tidsskiftet Skogssport. Det er generelt skrint med meningsutvekslinger i orientering for tida, og derfor er det fortjenestefullt at noen tar seg tid til å formulere synspunkter.

Wingstedt har interessante synspunkter på så vel fysisk trening som o-teknisk trening – og ikke minst det å skifte miljøer underveis i karrieren.

Nå er det sikkert de færreste som har lest artiklene, så jeg skal ikke gå særlig mer inn på dem. Men det er et begrep Wingstedt bruker, som jeg har hørt ofte fra svensk hold de senere år. Det er begrepet ”å utvecklas”.

Jeg oppfatter begrepet som mer passivt enn offensivt, og det er da det rinner meg i hu et utsagn fra en legendarisk norsk o-leder – som er borte for lengst.

Han het Willy Lorentzen, og var norsk landslagsleder fra siste del av Lystad-epoken og inn i Hadler epoken, la oss si et tiår fra slutten av 1950-tallet til slutten av 1960-tallet.

Den gangen var det ingen tvil om hvem som var ”storebror” i nordisk orientering, det var Sverige. Norge måtte stole på sin ener, den legendariske Magne Lystad fra Lunderseter ved Kongsvinger.

Etter hvert dro Magne med seg andre løpere opp i nærheten av sitt nivå, og i 1960 skjedde det som hadde vært ansett som umulig, vi slo Sverige i en landskamp ved Follebukjølen i Gausdal.

Selv om dette er lenge siden, er det noe tidløst over den bragden. Det kan konkretiseres ved at en av de norske løperne, Ola Tellesbø, hadde 8.08 på 3000 meter. Og blant de som kan sin o-historie, står det fremdeles et sus av storhet over løpere som Ivar Nilsen fra Ørje, Per Kristiansen fra Vestheim i Oslo – selv om altså Magne var eventyrskikkelsen.

For en tid tilbake spurte jeg en av løperne fra Lorentzen-epoken om hva som var det karakteristiske ved Willy Lorentzen som leder og inspirator.

Svaret var ikke til å ta feil av. Willys visdom i denne sammenheng var:

”Du er din egen lykkes smed”.

Og som min informatør la til: ”Han hadde jo rett i det. Til sjuende og sist avhenger alt av deg sjøl. Om du ikke har den indre drivkraften som skal til for å lykkes, så kommer du ingen vei, uansett tilrettelegging”.

Willy Lorentzen var hva vi i dag vil karakterisere som innovativ.

Magne Lystad forteller i sin selvbiografi ”Sjumilsskritt i skogen”, ført i pennen av Arnulf ”Puffen” Gundersen, om en episode i forbindelse med en landskamp.

Magne løp i piggsko, vanlige friidrettspiggsko(!), og oppdaget før start at han hadde glemt innleggssålene. Det ville bety såre føtter, men Willy visste råd.

Han tok av seg sine egne sko, der hadde han datidas populære ”Helsesåler” i perforert plast. At de var to nummer for store spilte ingen rolle, for Willy hadde saks tilgjengelig og klipte dem til så de passet for Magnes størrelse.

Ingen kunne nekte Lunderseter-gutten seieren den dagen heller, med god hjelp av Willys ”Helsesåler”.

Jeg hadde den store glede å bli kjent med Willy, både på hans berømte Vangen-leir i Østmarka, og siden da jeg jobba i NOF i åra rundt 1980. Saken var at Willy hadde blitt ”felt” som leder for TUK, den daværende Toppidrettskomiteen, på et orienteringsting på slutten av 1960-tallet.

Det gikk inn på ham, men han fortsatte å engasjere seg i sin egen klubb Bækkelaget. En av de han fulgte med interesse, var den da unge Brit Volden, som skulle bli en av våre store. Brit har mange fine fortellinger om Willy.

Men innovativ altså, og det var i det ærendet han oftere og oftere oppsøkte sitt kjære Norges Orienteringsforbund, som på den tiden holdt hus i Hauger Skolevei i Bærum.

Willy hadde merket seg en finsk o-løper, Matti Mækinen, som hadde vunnet den svenske 5-dagersorienteringen i 1975. Finnen hadde forlatt det tradisjonelle kompasset med linjal, det som alle brukte på den tiden. Han brukte et lite fingerkompass med strikk rundt tommelen.

Ved hjelp av det lille kompasset nordorienterte han kartet, ”lå på streken” og leste seg fram.

Jeg hadde en klubbkamerat i Eiker, Svein Harald Flata, som brukte samme teknikk på korte strekk, men med tradisjonelt linjalkompass.

Det fins flere kuriositeter her, Per Kristiansen, som jeg tidligere har nevnt, leste kartet på samme måten som du leser en bok, han orienterte altså ikke kartet. Men god var han!

Tilbake til Willy. Han skjønte at Mækinen var inne på noe, og så i første omgang muligheten til å lette begynneropplæringen. Der er ”orienteringen av kartet” helt grunnleggende for å få det til.

Willy konstruerte en kartmappe i plast der han kunne feste på et løst kompasshus med borrelås. Det var bare å vri kartet så nordlinjene lå parallelt med kompassnåla. Eureka!

Kompasset fikk han produsert hos Recta i Sveits og NOF hadde systemet til salgs noen år og det ble brukt en del i begynneropplæringen.

Men Willy tenkte videre, og han fortalte meg at han hadde fått spesiallaget et bittelite kompasshus hos Recta, som kunne festes på tommelfingerneglen.

Sans for PR hadde han og ”prøvekanin” var Tore Sagvolden, som akkurat da var en sensasjon i internasjonal orientering med bronse i senior-VM som siste års junior. Men jeg tror Tore var for innkjørt på ”linjalkompass” og sverget til det resten av sin karriere.

Willy var inne på noe, men nå hadde også andre satt seg i sving. Tar jeg ikke feil var det den tidligere svenske storløperen Bertil Norman og den kjente o-instruktøren Arne Yngstrøm i Ørebro, som pønsket ut tommelkompasset med fast hus. Det brukes den dag i dag, og tommelkompasset med vridbart hus var det faktisk også en bækkelagsløper som lagde prototypen på, Atle Hansen. Han brukte sag og fil på et tradisjonelt Silva-kompass med linjal. Hjemmelaget patent! Jeg tror ikke Atle sørget for å sikre seg rettigheten til sin oppfinnelse.

Men der sluttet i hvert fall Willys kompasseventyr.

Han var uheldig Willy, på slutten av sitt liv. Han elsket å bevege seg og holdt mye på med racersykling på sine gamle dager, men ble kjørt ned under en treningstur i Syden.

Mannen som ledet de norske gutta til den historiske seieren på Follebukjølen for 49 år siden endte sitt liv som pleiepasient.

Willys mantra, for å bruke det uttrykket, bør imidlertid alle med ambisjoner i o-løypa, idretten og livet legge seg på minnet: ”Du er din egen lykkes smed”.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer

******

Artikler publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.