I tyve år gikk mine ferieturer – som en ren tilfeldighet - utenom Sverige. Da jeg endelig kom tilbake, oppdaget jeg til min store overraskelse at det særsvenske kulturfenomenet folkparken var borte. Det sosiokulturelle grunnlaget hadde endret seg, og svenskene søker i dag andre arenaer for dans og musikk. Tanken har slått meg at betingelsene er minst like dårlige for å opprettholde samlingsplassen som o-folkets faste møtested.

Verdifull dødtid
Tidligere dro vi til løpet i god tid. Vi visste ikke når vi startet, det kunne være langt å gå fra parkering, og langt til start. Etterpå ventet vi på premieutdeling, som varte lenge, siden opptil 500 navn skulle ropes opp. Ingen andre idretter – verken seiling eller cricket - hadde så mye dødtid, men dødtiden ble o-sportens unike egenskap, for miljøet ble styrket. For en o-løper var helger og ferie låst, og deltakerne fikk dermed venner som var o-løpere, og identitet som o-løpere.

Bare nostalgi?
Etter et lengre fravær fra o-sporten, vendte jeg tilbake til samlingsplassen, og tenkte: - Jøss, sitter de her ennå! Selv hadde jeg sjekket startlistene på nett, og innvilget meg et kvarter til oppvarming. Men andre hadde med campingstoler, og de hadde sittet der lenge. Pussig nok var det de samme ansiktene jeg forlot på 80-tallet. Men jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor de satt der. Nostalgien kan være sterkere enn kjønnsdriften, og de håpet å introdusere egne barn for en sosial arena som de selv hadde så gode minner fra. Men er det i dag noen praktisk grunn til å henge på en samlingsplass, og hva har dette produktet å tilby unge kjøpere – om salgsargumentet bare er nostalgi?

En brainstorm blåser over landet
Nå blåser det en rekrutteringsvind over landet, av typen brainstorm. Den har blåst før, og har alltid resultert i mange gode ideer. Ja, det er faktisk lett å bli begeistret over det mangfoldet av øvelser og arrangementer som en o-løper kan glede seg over, og det gjelder ikke bare i nybegynnerarbeidet. Eliten har også fått et helt nytt stevneprogram å forholde seg til, men det er bekymringsfullt at de fleste endringene har kommet etter at frafallet begynte. Tiltakene har altså ikke virket, og noen har kanskje bidratt til å gjøre o-sporten enda mer merkelig, sett utenfra?

Nytt vendepunkt?
Det er klokt med noen forbehold. Kanskje sporten hadde vært enda mindre uten all kreativiteten? Kanskje kan vi legge hele skylden på tidsånden, som en ulykksalig force majeur verken vi eller NOF kan hanskes med? Noen mener riktignok at NOF har brukt mer energi på de 20 beste enn de 20 000 andre, men jeg er ikke sikker på om dette verken er riktig eller har hatt betydning. Uansett er det uvesentlig med bortforklaringer. Hvis o-sporten faktisk nærmer seg break even for bærekraft, så er det bare en måte å tenke på: Ideer har det alltid vært nok av – men hva gjør vi nå, hvis målet er et magisk vendepunkt?

Hvem bekymrer seg?
Jeg tviler sterkt på om vi har blanke nok ark. Jeg tviler også på om vi ser den samme virkeligheten. Det siste først. For meg er virkeligheten en hengekøye, og den finner jeg på Eventor i form av en alderskurve som soper så grundig i bakken at det knapt er løpere mellom 16 og 40. Utviklingen er påfallende, og mange kommenterer det. Ja, selv NOF blottlegger krisa med plansjer på rekrutteringssamlingene. Men hvem bekymrer seg - egentlig?

Ser ikke hengekøya
De større klubbene ser jo ikke hengekøya, siden de allerede har sopt sammen det som er av voksne løpere til sitt stafettmiljø. En helt annen kultur finner vi i de lokale småklubbene. Disse er stort sett organisert som en steinerbarnehage. Her er det fullt fokus på unga, med noen få, ivrige ildsjeler som har viet sitt liv til å legge ut poster, samt besteforeldre med bukkeskjegg. Av og til klarer klubben å ale opp to juniorløpere, men når den ene vil satse i en større klubb – så gir den andre seg. Begge disse klubbkategoriene vil gjerne holde på med sitt, og får også støtte av NOF både til elite og små o-troll. Men det virker også fullstendig meningsløst å kjøre en full rekrutteringsrunde uten å ta tak i akkurat dette problemet.

150 – et magisk tall
I boken om det magiske vendepunkt bruker Malcolm Gladwell tallet 150, og det er et magisk tall. Dette er selve taket der et nettverk smuldrer. Med flere enn 150 medlemmer i en bedrift eller en forening har ikke deltakerne lenger noe navn, bare et ansikt (les: klubbdrakt). Ulike subgrupper kan fortsette å samarbeide, men Gladwells poeng er at cellen nå er stor nok til å duplisere seg, og at det er denne dupliserringen som er nødvendig for å skape en sosial epidemi. I o-sporten har vi sett en motsatt bevegelse. Gode løpere i voksen alder søker sammen i stafettklubber, med atskilling mer enn 150 medlemmer. Lokale slitere føler seg fremmedgjort, og trekker seg til side. De resterende klubbene mister løpere, og må slå seg sammen. To blir til en, mens to egentlig bør bli fire – hvis NOFs visjoner skal slå til.

Sug litt på denne!
Vi sukker og stønner over aldersfordelingen, men jeg har ennå ikke hørt noen kommentere det grunnleggende poenget, at aldersfordelingen bare gjenspeiler klubbene. Hvordan kan aldersfordelingen totalt bli annerledes enn en hengekøye, når de fleste klubbene er formatert som en hengekøye? Hvordan kan aldersfordelingen bli annerledes når gode løpere mellom 16 og 40 faktisk ikke har et tilbud – les: Tiomila og Jukola – i de fleste av landets klubber? Sug gjerne litt på den, du - før du leser videre.

Urokkelig kultur?
Denne problemstillingen har jeg selv ikke noe svar på, rett og slett fordi klubbene utgjør en frivillighetskultur og aldri kan tvinges til å gjøre noe annet enn det de selv ønsker. NOF må gjerne prøve, og det burde de – for levedyktige enheter slår seg ikke sammen, de dupliserer seg! Siden klubbkulturen er urokkelig, må mine forslag ha et annet fokus. Jeg mener at vi kan fortsette som før, gjøre det vi har lyst til – som frivillige – men at vi innenfor disse trange rammene faktisk kan gjøre noen radikale grep.

Et verneverdig produkt
La oss se på produktet, det vi prøver å redde. O-sporten – hva er det egentlig, og hva gjør den så verneverdig? Vi har hørt om undersøkelsen, den som sier at foreldre helst vil at barn velger orientering – framfor andre sporter. Hvorfor sier de det? Er det fordi orientering kobler idrett med friluftsliv? Fordi orientering også er hjernetrim? Virker orientering mindre stressa og mindre resultatorientert enn andre idretter? Vet foreldre at orientering også er en miljøarena, en sport som tradisjonelt har vært en allalderidrett, at den samler begge kjønn, og hele familier. Men de vet neppe at orientering krever mye bilkjøring, og at en o-løper tilbringer hele søndagen på en samlingsplass.

Trigget av mestring
Vi er i den situasjonen at de fleste ikke løper orientering, så da må vi nesten se sporten utenfra. Ja, det virker gøy å løpe med kart og kompass. Barn blir trigget av mestringsoppgaver, og de beste kan også bomme – så da er det plass til flere på premielistene. For alle aldre kan o-løp være fin avveksling til annen trening, og du kan konkurrere uten stress og blodsmak – hvis du vil. Orientering er det nærmeste du kommer turlangrenn om sommeren, og det digitale etterarbeidet med kart og statistikk er en morsom tilleggsverdi. For de godt voksne er o-sport ikke bare treningshelse, men også den mest skånsomme sporten de kan konkurrere i.

Nye fritidsvaner
Trening er i vinden, og den foregår like gjerne på hverdager som i helger. O-sporten har ikke tatt inn over seg at hytte-, weekend- og ferievaner har endret seg. Digital kontakt har også skapt tette primærgrupper blant ungdom, og det skal litt til å forlate gruppen – for å være borte hele dager eller hele helger. Hvis vi skal ta blikket fra utsiden på alvor, så virker samlingsplassen meningsløs – i hvert fall som obligatorisk møtested hver eneste søndag.

Mitt forslag!
Derfor er mitt forslag:

1. Kutt alle kretsløp. Det er helt unødvendig å sitte en time i bil for å løpe i et terreng som ikke er mer eksotisk enn ditt eget nærområde. La det bli en begivenhet når kretsen møtes – i KM.

2. Legg o-løp der folk bor. Sats på mange og skikkelige nærløp. Ikke gjør barna helt avhengige av voksne sjåfører. Bruk gjerne samme samlingsplass på fast ukedag hele året. Da konkurrerer vi også mot SATS – for voksne mosjonister. Da er det mulig for klubbløse å vite hvor de skal gå. Da vet også tur-o-folket hvor de skal gå – siden hver post i fullført løype gir ett tilleggspoeng. Det viktigste er at klubbene slutter opp om nærløpene – og ikke glemmer hva de har blitt med på, den dagen en frisk entusiast heller vil legge treningsløype for egen klubb. Husk at o-løp ikke bare er friluftsliv, men også konkurranseidrett – og nærløp kan ha reell konkurransestatus hvis klubbene gir dem det.

3. Bekymret for avgiften til NOF? Problemet er at få behersker o-sporten, eier brikke og har riktige sko. Hvis dette antallet øker, så er det bare å bruke nærløpene som markedsplass for et større lokalt arrangement, en skikkelig finale – eller løp som har en annen karakter, gjerne et lokalt blodslit – med høyere startkontingent. I Oslo kunne både Nordmarkstraveren og Oslos Bratteste hatt en egen klasse for o-løpere, en parallell løype med samme start og mål. Med nye løpere kan det fort komme nye ideer – kanskje i grenseland mot multisport? Personlig tror jeg terminlisten er morsom nok som den er, for de som er innafor. Det gjelder bare å få dem innafor. Når NOF får tenkt seg om, så haster de nok sammen et ekstraordinært ting og gjør noe med avgiften. Alternativet er interne treninger, i stedet for åpne løp, og da er vi tilbake til start.

(Bare slenger på mitt eget forslag om 10% avgift, og gjerne gratis byttehandel mellom klubbene for løpere under 19 år i nærløp. Regnestykket blir fort bedre enn det som er i dag hvis nærløp faktisk blir prioritert.)

4. Hva med nasjonale løp? Da må vi spørre oss når folk er villige til å reise langt. De gjør det for å delta i begivenheter, altså i løp med høy status eller andre tilleggsverdier. I år var det populært for relativt mange å nyte fjelluft i O-festivalen, mens andre bruker Blodslitet som årets store styrkeprøve. Noen vårløp i Østfold kan også virke eksotiske, av den enkle grunn at det er snø i resten av landet. Ja, selv sprintløp har vist seg å appellere til friluftsfolk når skogen er full av snø. Tror egentlig at mange kunne tenkt seg å reise enda lenger, når de først reiser – hvis deres egen klubb tar initiativ til et morsomt opplegg.

5. Hva med ferieløpene? Hvis utfordringen er å huke barna med videre, kan det lønne seg å titte på den internasjonale terminlisten. Lag spennende turer, gi barna noe å snakke om. Det går også an å gi mer status til norske feriegalopper, og kanskje samle fokus mot en hvert år? Sverige har O-ringen. Kunne Norge hatt Norgesgaloppen, en hatt som flyttes mellom de ulike galoppene, gjerne med innlagt eliteløp eller Ultra-NM?

Fast skjelett
Mitt forslag er ikke en full terminliste. Nisjene dekkes av seg selv, av entusiaster for stafett, nattorientering, sprintorientering, fjelløp og det jeg selv kaller perleorientering, altså orientering i naturperler. Gi gjerne et nøkkelhull på Eventor til o-løp på myk furumo!

Mitt forslag er bare at klubbene blir enige om et skjelett, et fast tilbud som er forutsigbart, lett å forstå, finne fram til – og bli avhengig av. Hvis du er uenig i dette forslaget, så er du sannsynligvis o-løper allerede, og innstilt på å bruke hver eneste fridag på samlingsplass. Men akkurat i år er faktisk spørsmålet om du er villig til å drive en sport som virker fornuftig for mange mennesker – også for moderne foreldre, de som har stramme rammer for trening, hytteliv og ferie.

Nærløpene trakk
Da jeg kom tilbake til o-sporten, etter en pause, var det nærløpene som trakk. Det var travle småbarnsfedre som dro meg med, og viste meg en ny verden hvor vi slengte inn en femtilapp, fikk et kart tilbake, startet med en gang, og hadde gjennomført et ettermiddagsløp innenfor en litt drøy treningstid. Dermed var det plutselig mulig å være o-løper uten å bare være o-løper – noe som nærmest var en betingelse tidligere. Men det var først da jeg prøvde meg på kretsløp at jeg så samlingsplassen igjen – eller restene av den.

De svenske folkparkene er fremdeles i bruk – noen av dem. De vekkes til live hver gang ”50 pluss” møtes for å feire seg selv, og for å dele gamle minner.

Kommentar av Knut Anders Løken