O-festivalen

Kåseri av Hans L. Werp

Orienteringshelgen står i O-Festivalens tegn og dette massearrangementet har gjennom sju tiår levd et omskiftelig liv.

For dette arrangementet har faktisk sine røtter helt tilbake til 1950-tallet og hadde en slik orienteringsstafett med tilhørende individuelt løp vært svensk, hadde tradisjonene vært dyrket for alt de var verd.

Svenskene har, i motsetning til oss, sans for slikt, det er ikke minst derfor Vasaloppet har blitt hva det er –” i fedrers spår mot fremtids segrar” som det står på målportalen i hovedgata i Mora.

Men det var altså en o-klubb som nå er historie, Oslo-Ørn, som startet det hele. Og vi kan med sikkerhet si – med Kjell Staxrud i spissen. ”Stakan” er still going, jeg hadde en hyggelig prat med 84-åringen på Sandbakken under testløpet der.

I 1961 var Ørnstafesten, som den ble kalt, et ledd i markeringen av Norges Idrettsforbunds 100-årsjublieum. Da vant min klubb, Eiker, gutteklassen. Vår eneste seier i denne stafetten, forøvrig.

Men det handlet altså mye om ”Stakan” og hans arrangementsideer. I Ørnstafesten ble det meste prøvd ut, noe Kjell tok med seg inn i IOF der han ytet et bidrag til utviklingen av o-idretten internasjonalt som bare vår andre IOF-mann i særklasse, Jan Martin Larsen – kartspesialisten - har vært i nærheten av.

Ved starten lå kartene i gråposer på bakken, og ”Stakan”, selvsagt også som speaker ga klar beskjed: ”Rekker dere ikke å få kartet opp av påsan så holder det med stempler utapå!”.

Det var fellesstart og folk var lykkelig uvitende om at det siden ville komme noe som het gafling.

Det individuelle løpet gikk på lørdag og bar det klingende navnet ”Lørdagseliten”.

Magne Lystad omtaler dette løpet i sin selvbiografi – ”Sjumilsskritt i skogen”. ”Et løp for feinsmeckere”, skriver Magne. Han forteller at han fikk stor respekt for Jacob Sørestad fra Klepp som slo ham i en av ”Lørdagseliten’e”. Det var Rogalands inntog på den nasjonale o-arenaen.

Åge Hadler fikk også sitt gjennombrudd som seniorløper i ”Lørdagseliten”, han vant som førsteårssenior i 1965.

Oslo-Ørn måtte i likhet med de andre sentrumsklubbene gi tapt for ekspansjonen i hovedstaden, det poppet opp drabantbyer i regjeringen Gerhardsens storhetstid. ”Stakan” gikk altså til Oppsal og ny innsats der.

Jeg deltok første gang i 1965. Da hadde Asker Skiklubb overtatt, med blant andre den senere forbundsformann, Jan Martin Larsen i spissen. Jeg gikk på landsgymnaset på Eidsvoll den gangen og løp for Eidsvoll O-lag. Målområdet var ved Semsvannet og jeg husker en grusom bom i det vriene terrenget på Skaugumsåsen.

Året etter arrangerte Asker igjen, nå ved Dikemark. Jeg husker en flott stafettløype i Kjekstadmarka, med ett strekk på 2 kilometer rett vestover i Kjekstadmarka, et snustrekk, og så 2 kilometer tilbake til neste siste, og så en ”oppsamling” som det het den gangen.

Det øsregna, og Vestheim vant herreklassen, mens en nygammel storhet, BUL, meldte seg på med seier i kvinneklassen. BUL skulle siden dominere norske stafetter noen år, mens Vestheim led samme skjebne som de andre sentrumsklubbene, de forsvant smått om senn.

Det beste startfelt som noensinne har vært på startstreken i et norsk o-løp, var i Hærland i 1977. Flaggtreff arrangerte, og for men var det to eliteklasser med skarp internasjonal konkurranse – VM skulle gå i Norge året etter – og det var tre H 21 A-klasser med lange løyper og 100 løpere i hver.

I stafetten vekslet Morten Berglia først for Eiker, og jeg gikk ut sammen med blant andre Ravinens Bjørn Rosendal, som skulle vinne VM-stafetten i 1979. Han dro fra, men i en liten klynge bak gikk det ”hyfsat”, velkjente Dag Kaas på Vestheims lag var også der. Jeg tror det var et finsk lag som vant til slutt.

På den tiden het arrangementet SOLO, sponset av en velkjent leskedrikk. SOLO 1981 på Kongsberg ble det største i historien, 5100 deltagere, deltok i traktene ved Heistadmoen. Eliteklassen for menn på lørdag ble selvsagt vunnet av – Morten Berglia. Lørdagsløpet gikk på Heistadmoen Øst, et av landets mest vriene o-terreng. Det passet Morten som hånd i hanske.

Stafettetappene var lange den gangen, stafetten for menn tok hele dagen. Men det var mange gode norsk lag den gangen, og vi trengte ikke utlendinger til å fylle opp med gode nok løpere.

Akk ja!

O-festival ble etter hvert navnet, og den har vært utlokalisert til så vel Bergen som Trondheim, uten den store suksessen deltagermessig. O-Festivalen er et Østlandsarrangement, det er her de fleste o-løperne er.

Om svenskene altså skulle ha skrevet historien om et slikt arrangement, ville 1967 fått en helt spesiell omtale.

1967 var året for den store vårflommen på Østlandet og blant annet sto hele Lillestrøm under vann den våren. O-Stafesten, jeg tror den het det akkurat i de årene, var lagt til Marikollen i Rælingen, men arrangørene så seg nødt til å avlyse.

Lillestrøm-klubben O-52 var blant arrangørene og medlemmene der var avhengig av båt. Og det ville jo være feil å arrangere et slikt løp omtrent midt i et katastrofeområde.

Avlysningen ble sendt over NRK lørdag, og folk innstilte seg på en løpsfri helg. Men entusiastene i OSI – Oslo-studentene tok det hele på hælen, det var jo kommet masse løpssugne o-løpere fra så vel Sverige, Trøndelag som Bergen til Oslo allerede.

”Vi arrangerer”, sa Reidar Birkeland og Co. Og stafett ble det – fra Bysetermåsan i Østmarka. Jungeltelegrafen hadde gått i løpet av kvelden og natta, og folk strømmet til. Kaotisk var det vel, men sportslig, så vidt jeg husker, helt OK!

Vålerengens unge mannskap vant herrestafetten foran Vestheims rutinerte mannskap, med Hakarpspojkerna på tredje.

BUL vant dameklassen og Atle Jacobsen, Tore Berntsen og Øyvind Stene hadde ikke reist forgjeves fra Bergan - Gular vant juniorklassen.

Men bragden den dagen sto OSI for.

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.