De folkelige belønnes
Kommentar av Hans L. Werp

Førjulstid og håndballmoro med hardtskytende norske håndballjenter, hører alltid sammen. Det har nærmest blitt varemerket på denne idretten det, enten det heter Meny-cup, eller Grandiosa-cup med noen innbudte landslag, hvis det da ikke er EM, som i år.

Uansett jubles det, for som regel går det bra med Marit Breiviks jenter, og går det dårlig i en og annen kamp, er det stort sett bare pressefolk som sutrer. Folket gjør det ikke.

Nå kom Norge litt skjevt ut i årets EM, men ta det med ro, selv om Kjersti Grini og andre eksperter hevder at laget er for dårlig og at alt var bedre før – den har vi hørt i andre sammenhenger – har vi ikke?

For Marits jenter spiller seg alltid opp, og en eller annen medalje blir det. Fenomenet håndballjentene er interessant. Siden gjennombruddet i 1986 har de ridd og ridd på bølgen. Marit Breivik har vært som Gjensidige, tiden går – men Marit består. Mens mannskapet byttes ut og ut, Tonje Larsen er unntaket som alltid kommer tilbake. Men populariteten består.

Fortsetter nedenfor bildet.

Populære håndballjenter. Foto: Terje Anthonsen / Håndballforbundet.

De som tror at håndballfolket har kommet lett til den posisjonen de har, tar feil. Strategien har vært mer enn tydelig for de som tar seg tid til å studere fenomenet.

Håndballfolket har gjort det samme som langrennsfolket hadde en eventyrlig suksess med på 1960-tallet. Det var sikkert flere som var involvert denne gangen, men den fremste strategen var BULs Arne Haukvik som var ansatt i skiforbundet en periode for å skape blest om langrenn og gjøre den til allemannseie.

Det gjorde Haukvik så grundig og med en slik suksess at han fikk sparken. Suksess avler misunnelse.

Men før det hadde Harald Grønningen, Gjermund Eggen og resten av datidas treskielite reist land og strand rundt, gått lysløyperenn og oppsøkt skoler på dagtid.

Ungene lot lærer være lærer og bare stormet ut når de oppdaget to meter lange Grønningen midt i deres egen skolegård. Og trønderen skrev autografer – i tusenvis.

Håndballjentene har gjort akkurat det samme. Det finnes knapt den hallen i Norge der de ikke har spilt. Nylig var Marit, landslagstreneren, altså, på besøk i Krødsherad og Sigdal og snakket med de unge håndballspillerne. Det var forresten ikke lenge før EM, men hun hadde tydeligvis tid.

For et par år siden møtte Vikersund, det beste lokale laget her, Larvik i første runde i cupen. Larvik kunne kommet med B-laget, men neida. Bussen var stappa med håndballstjerner, de byttet mye og vant sånn passelig etter å ha siktet mye på stolpene underveis i kampen. Jeg snakket med Linn Riegelhuth og trener Karl Erik Bøhn etter kampen. – Vi trente på en del ting før seriestart, og i det hele tatt er slike kamper viktige for håndballidretten, sa de to.

Rosenborg under Nils Arne Eggen er eksempel på det samme. Cupkamper i Trøndelag ble aldri tatt lett på, ingen stjerner slapp unna, og ingen fikk sette seg i bussen før køen av autografjegere var tilfredsstilt. Nils Arne Eggen var folkelighet – og popularitet.

Egentlig ganske forbløffende hvor fort de som har overtatt har klart å rive ned byggverket. De seinere år har jeg, ved leserinnlegg i Veivalg, etterlyst den norske o-elitens deltagelse i hjemlige løp. Jeg føler jeg har blitt ledd av, men det tåler jeg.

For orientering er tydeligvis blitt en så til de grader internasjonal idrett at det alltid er oppgaver utenfor landets grenser som er viktigere enn de her hjemme, og ikke minst er det alltid noe å trene for. Det skal spesialtrenes for Tiomila, Jukola eller testløp.

Folk flest visste hvem Magne Lystad, Åge og Ingrid Hadler, Thon, Berglia og Thoresen var, men uten å gå inn på navn fra de senere år, enkelte ganske ferske norske verdensmestere tror jeg rett og slett har gått folket totalt forbi.

Med andre ord, det med personlige opplevelser og kontakt, der og da i lokalmiljøet, har like stor betydning i dag som da Grønningen ble folkeeie. Og det har håndballjentene og Marit Breivik forstått.

Det var kretsting i Buskerud sist mandag. Jeg snakket med en av klubblederne som hadde vært der. Jo tinget i seg selv var vel ikke all verden, den mest langvarige diskusjonen hadde handlet om aldersklassen i veteran-KM i stafett. Så som så med vyer, altså.

MEN: Bjørnar Valstad, generalsekretæren i orienteringsforbundet hadde vært der, og Bjørnar hadde holdt et knakende godt innlegg om utfordringene norsk orientering sto overfor.

Ja, som John Ivar uttrykte det: Jeg kunne ikke ha sagt det bedre sjøl! Og da er vi kanskje i ferd med å få penset oss inn på sporet igjen?

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Artikler publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.