Tjänare Jonsson. Stedet er Maridalen etter NM i langdistanse i fjor. Foto: Hans L. Werp.

Tjänare Jonsson. Stedet er Maridalen etter NM i langdistanse i fjor. Foto: Hans L. Werp.

”Tjänare Jonsson” og hans genistrek

Kommentar

Når jeg treffer Søren Jonsson og det gjør jeg fra tid til annen, sier jeg; ”Tjänare”. Samme innledning brukes for øvrig til Jørgen Mårtensson og når jeg sender e-post til min gamle karttegningsvenn og åndsfrende Kjell Larsson i Brøsarps Backar i Skåne.



Suksessen ”Harry Lagerts Nattcup” er Sørens genistrek, mulig også andre har vært inne underveis i prosessen, men jeg lar Søren få æren. Slik jeg kjenner ham, er han neppe særlig opptatt av det.

For dem som ikke kjenner Søren, så var han det svenske orienteringsforbundets yngste president før han sammen med kona satte kursen for Norge og mer interessante jobbmuligheter her. Det var nok et tap for orienteringssverige, men et skup for Nydalen.

Datteren min har vært i o-styret i Nydalen og kan si bare godt om Søren.

Han startet sin o-karriere i IF Hagen i Skøvde og var god, opp mot A-landslaget, men der var det trangt også i Sverige på 1980-tallet.

Jeg minnes et foto i Skogssport (har det helt sikkert i kjelleren) fra 1980 med et bilde av vinneren av Elite 2 i Sveits 5-dagers 1980, Søren Jonsson (med fargerikt? Pannebånd, det var svart-hvitt foto). Det var like jævlig å vinne Elite 2 i de åra som Elite 1.

Jeg var ikke der, men dagene der nede huskes visst for øvrig for et vedvarende skybrudd og en etappe i alpinparadiset Grindelwald med ”brødrerna Thon” i førersetet og et bestemt terrengparti under Kleine Scheidegg som siden aldri ble omtalt som annet enn ”Eystein gebiet”.

Alle var enige om at karte var mer enn mangelfullt der, men den frittalende norske profilen var den som holdt på lengst tid nede i den lia. En bedrift orienteringsukas største profil, Øyvin Thon sammen med Annichen Kringstad, selvsagt ikke lot gå upåaktet hen. Øyvin var og blir en skøyer.

Søren møtte vel sitt Waterloo som eliteløper i et felles VM-mønstringsløp for Norge og Sverige på Vinstra noen år senere. Han skadet seg stygt mener jeg å huske.

Jeg ble stående og prate med Søren etter NM-torsdagen i Maridalen i fjor. En flott dag med et flott arrangement, fine løyper, flott vær, men likevel med noe både Søren og jeg gjerne ville ha unnvært; alt for få løpere. En alvorlig undertone om o-sportens framtid, altså.

Vi kan selvsagt ignorere det, men startlistene forteller om hva vi ser om mesterskapene også i andre idretter. En gang var det B-mesterskap i friidrett og på skøyter, men sist helgs NM på skøyter i Vikingskipet gikk hus forbi.

Andreas Thorkildsen kaster spyd, har et hoff av eksperter rundt seg, men spydet lander ti meter kortere enn det burde, og ingen gutter eller jenter kaster spyd selv om Olympiatoppen forteller oss i påkostede helsides annonser at stjerner skaper rekruttering.

Vi kunne ha drodlet mer om det, fenomenet er interessant ikke minst for oss i orientering, men det får bli en annen gang.

Søren fortalte at han hadde sett på Viul-konseptet, dette at noen gamle o-kamerater her i Buskerud har forsøkt å vri på en del ting for å gi et bedre tilbud, et slags ”back to basic”, noe litt uhøytidelig, men likevel spennende og bra. Han fortalte at også det var tanken bak ”Harry Lagerts Nattcup”, og hele konseptet bærer preg av det. Bare det med en finale på 14.7 kilometer i til dels rufsete Nordmarksterreng, forteller om det.

Klassesystemet det samme, ”Legendar”, ”Ola og Kari”, ”Lokal”, og ”Rekrutt” – befriende enkelt og fjernt fra hysteriet med innpå 50 klasser i ”vanlige o-løp”, et system jeg lenge har hevdet har overlevd seg sjøl.

Det går en direkte linje fra legenden Willys Lorentzens replikk fra lasteplanet i de tidlige etterkrigsår, ”kjør der det er høgd a’ karer” og til denne fredagskveldens ”Harry Lagert”.

Det er litt sprøtt, litt galskap, men det som o-sporten på sitt beste har hatt som kjennemerke, den har skilt seg ut fra arenaidrettene og hatt sitt særpreg, vært annerledes.

En del har mislikt dette og forsøkt å fjerne orienteringen fra det som har vært dens suksessfaktor, gliset, moroa, det litt uhøytidelige selv om konkurransen blant de aller beste har vært skarp nok og med sportslig fine mesterskap.

Kanskje forsvant den største entusiasmen for forsøket med å lage om orientering til en publikums-, arena- og TV-idrett med nedleggelsen av ”Nordic-Tour”.

Men det dukker nok opp noen som vil prøve igjen og får med seg andre på å bruke felles midler på dette. Mennesket glemmer fort.

Inntil så skjer, skal vi glede oss over alle de uhøytidelige ”buskis-arrangementene” som o-sporten byr på disse fine høstdagene og – nettene. Mesteparten langt utenfor forbundets offisielle terminliste, Eventor, man har vel sine forståelige grunner til det.

På den lista står imidlertid ”Harry Lagert”, og hvem var så han?

Harry Lagert var nydøling og han hadde ved en anledning bakkerekorden i Holmenkollbakken. Jeg mener å ha hørt at han jobbet i verkstedsbransjen, det tusset av slike bedrifter i Oslo den gangen.

Alle i min generasjon husker Harry Lagert, for han var ”løsmedarbeider” på orientering i avisa Nationen under signaturen –yt.

Iført hatt og regnfrakk, om været var utrygt, hadde han sin faste oppstilling ved oppløpet.

Jeg har ham med på et bilde av Åge Hadler i innspurten i NM i Hobøl 1970 der Åge knep seg foran Per Fosser med knapp margin.


blog comments powered by Disqus


Mulig relevante artikler