”Champions are everywhere” – eller ”Look to Modum”
Kåseri av Hans L. Werp

Vinteren er over oss, snart teppebelegges helgene av TV-sport, og nordmenn, altfor mange av dem i hvert fall, glemmer at de heller burde kommet seg ut i skog og mark enn å tilbringe timevis av helgene foran TV-skjermen.

Om vi skal se noe positivt i fraværet av orientering i TV-ruta, så må det i hvert fall bli at vi ikke bidrar til å bryte ned den norske folkehelsa ytterligere. Det ligger et poeng der, i mangel av alternativ burde vi prøvd å gripe det.

Snart er våre langrennsløpere i gang og spenningsmomentet denne sesongen er selvsagt det samme som de siste sesongene:

Hvor lenge holder Marit? Overskriftene etter åpningsrennene har jeg klare; ”Marit er tilbake”, og ”Hva var det vi sa”. Så forklares årsaken til intervallbolkenes genialitet, at verden alltid går framover for forskere fra Trondheim har løst utholdenhetsidrettenes gåte.

Utpå nyåret begynner det å butte, og hovedpersonen kjemper seg tappert gjennom mixed-zone med flere og flere tårer i øya, og må stå skolerett for så vel VG-TV, Dagbladet-TV og diverse andre nye medier der orangutangene som intervjuer ikke har peil på idrett, men som aldri blir ferdig med å spørre om det samme.

Nei, det er de kjappe og greie løsningene, short-cutene som er tidens melodi, og idretten er selvsagt intet unntak.

Slik sett oppleves det som ganske nytteløst å peke på det som faktisk har gitt resultater og resultater over tid.

Intervalltrening hadde fullstendig dominert innen løpsidrettene på 1940- og 1950-tallet. Noen septemberdager i 1960, og begrepene ble snudd på hodet. Under OL i Roma vant new zealenderne Peter Snell og Murray Halberg gull på henholdsvis 800 meter og 5000 meter. Australieren Herb Elliott utklasset konkurrentene på 1500 meter og nok en new zealender, Barry Magee tok bronse i maraton. Elliott var trent av den originale og karismatiske treneren Percy Cerutty, mens new zealenderne var trent av Arthur Lydiard. Prinsippene var relativt like, og hadde det til felles at de brøt helt med intervalltreningen.

Lydiards løpere kom fra samme forstad i Auckland, han var faktisk deres melkemann. Om dagen jobbet han som formann på en skofabrikk og melka bragte han rundt om natta for å tjene noen ekstra slanter for å brødfø familien. Løping var hans store hobby og han prøvde seg hele tiden fram for å finne bedre treningsmetoder.

Det var opplest og vedtatt at du ble treg av å trene langt, men Lydiard fant ut at det ikke stemte. Han fant også ut at inntil et visst punkt, ble han bare bedre til mer han løp.

Slik kom han fram til sitt eget treningssystem som i korthet gikk ut på en lang grunntreningsperiode (5-6 måneder) der en bygde ”stamina” gjennom ”å løpe lange distanser. Den grunnperioden var ganske lik for alle løperne, enten de løp 800 meter, som Snell, 5000 som Halberg eller maraton som Magee.

Uansett konkurransedistanse var den aerobe basen avgjørende, hevdet Lydiard. Grunntreningsperioden på minimum 100 miles i uka ble fulgt av en bakketreningsperiode, som ga så vel spenst som styrke. Deretter spisset de formen med ”speed work” og var klare for konkurranseperioden.

Om søndagene løp ”Arthurs Boys” som de ble kalt, den såkalte Waiatarua-runden utenfor Auckland, 22 miles - 35.2 km og runden er brutalt kupert. Snells beste tid på Waiatarua var 2.14.

”Første gang jeg løp Waiatarua var jeg så sliten at jeg gråt. Etter hvert ble det bare moro å løpe den”, sa Snell.

Noen vil si at dette er lenge siden. Men Snells 1.44.3 på gressbane fra Christchurch i 1962 tilsvarer ganske sikkert de beste tidene oppnådd på fast dekke. Elliotts 3.35.6 på grus i Roma 1960 er trolig bedre enn resultatene fra årets Grand-Prix stevner på 1500 meter.

Lydiard og Cerutty knekte koden allerede for 50 år siden og alle gode løpere i den vestlige verden har siden trent etter en miks av disse prinsippene.

Kåseriet fortsetter nedenfor bildet

Detaljer rundt Anne Margrethe Hauskens trening kjenner ikke OPN.no til, men fort løper hun. Foto: Geir Nilsen / OPN.no.

De tre store britene på 1980-tallet, Ovett, Coe og Cram var alle influert av new-zealenderne, Ovett var en typisk ”Lydiard-løper”. Cram, som egentlig var i ferd med å bli internasjonal o-løper som junior, kan karakteriseres som ”Lydiard-light” med stor fart på langturene, ned mot 3.30 per km. Coe hadde enda mer fokus på fart, men også han slet seg til å løpe 70-80 miles i uka på delvis snødekte veier på høydedragene over Sheffield vinterstid. De kom ikke lett til det.

”Champions are everywhere”, sa Lydiard. Og viste det i praksis. Kanskje jeg skal tipse friidrettstrenere og orienteringstrenere til slutt; ”Look to Modum”. For på Modum må de nødvendigvis besitte en del kompetanse når det gjelder løping.

En gjennomgang av NFIFs statistikker for 2008 viser nemlig at tre kjente lokale navn, Arne Hovde, Roar Bye (førsteetappevinner i Tio 1984) og Johan Kaggestad ville ha toppet årets statistikk på hhv. 1500 meter, 3000 meter og 5000 meter med sine personlige rekorder.

Som om ikke det er nok, på årets 3000-meterstatistikk fins det en enslig o-løper under 9 minutter, Øyvind Wiger (Modum OL/ Modum FIK) med 8.49.27.

Øyvind er bonde, han er også en dyktig birøkter og honningen fra Øyvind smaker aldeles himmelsk

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer

******

Artikler publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.