Erik er neppe alene om en slik endring av fokuset, det er en kjensgjerning at orienteringen sliter.

En kan være enig og uenig i det Erik sier i intervjuet, men jeg vil peke på to synspunkter som jeg er helt enig i:

”Vi må i det hele tatt være forsiktig med å utvanne o-idretten for mye”.

Og så legger han til: ”Ressursene må kanaliseres dit de gir mest effekt”.

Årsakene til at orientering har gått sterkt tilbake, er sammensatt og noen av årsakene ligger delvis utenfor vår rekkevidde, flytting til byene og mangle på ressurspersoner i miljøer der vi tidligere stod sterkt.

Når en virksomhet går tilbake, er det alltid en god regel å samle seg om kjerneverdiene. Vi har egentlig gjort det motsatte.

For å ta et eksempel: På 1990-tallet ble det brukt relativt store ressurser på skiorientering, det ble arrangert VM osv, det ble engasjert landslagstrener i en gren som her hjemme uansett vil være skviset mellom tradisjonsaktiviteter som står fjellstøtt, langrenn og ren turskiløping.

Hva det eventyret har endt opp i, ser vi i dag, et norgesmesterskap i denne grenen samler så vidt deltagere nok til å få delt ut medaljene. Delvis er det den øvrige og ikke spesielt interesserte o-familien som må stå for arrangementene, klubben min fikk dyttet på seg et NM for noen år siden, så jeg har vært med på det.

Nå har det dukket opp nok en variant, som det stilles store forventninger til, sprintorientering eller urban-o, fortrinnsvis utenfor det vi tidligere regnet som den normale o-sesongen.

Nå synes ikke jeg det er noe galt å ha noen slike løp som en liten apertif til den egentlige o-sesongen, på bare flekker i nærområdene når snøen ligger dyp i de egentlige o-terrengene.

Gjerne også som et lite innslag i flerdagersløp, men la det stoppe der. Bare det å lage disse kartene krever store ressurser, jeg har laget tre-fire av dem med et passelig resultat, jeg trodde jeg aldri skulle bli ferdig med dem.

Å tro at denne aktiviteten skal bringe nye utøvere til orientering er å tro på julenissen.

Men hva bør, eller burde orienteringen samle ressursene omkring?

Det er orientering i skogkanten (nærområdene), skog og fjell. Orientering vokste i sin tid ut som en naturlig del av den norske friluftstradisjonen. Det er her vi hører hjemme, av aktiviteter er vi kanskje aller mest i slekt med turskiløpingen, denne helnorske tradisjonen med å pløye marka rundt i helgene. Det norskeste av det norske!

For å drive den tradisjonelle orienteringen trenger vi kart – gode kart. Kart er ferskvare, for å oppleve gleden ved orientering må kartene stemme.

Det var ikke for ingen ting at den første fagkonsulenten Norges Orienteringsforbund ansatte, var en kartkonsulent, for øvrig den senere forammen i NOF, Jan Martin Larsen.

Men dette er like aktuelt i dag!

Deretter må vi prioritere rekrutteringskurs og lokale arrangement, terminlister for områder som naturlig hører sammen. På 1980-tallet ble idretts-Norge omorganisert til store enheter. Det har gitt grobunn for et topptungt byråkrati – men i mange tilfeller, langt mindre aktivitet.

Turorientering er også en aktivitet vi må prioritere. Det er en fenomenal måte å nå ut til mange på. På ”nye steder” er tur-o utvilsomt den beste muligheten vi har til å få folk interessert.

Jeg er også opptatt av at orientering er noe vi fortrinnsvis skal drive med vår, sommer og høst, altså det vi grovt kan kalle sommerhalvåret.

Det er så mye arbeid med å holde i gang orientering, at ildsjelene trenger en pause. Det gjør også de aktive, orientering er en idrett det er veldig lett å bli lei. Det er nok av eksempler på 17-18 åringer som ikke har kunnet få nok – men få år etter er de totalt borte fra o-idretten.

Om vi klarer å gjøre de nevnte tingene rimelig bra, så skal vi være fornøyde. Jeg sier det rett ut; glem resten!

Jeg har selvsagt ingen tro på målet om at vi skal bli dobbelt så mange medlemmer i norsk orientering innen 2020. Det er totalt urealistisk, vi var aldri så mange selv i storhetstiden.

Sannsynligvis vil vi få problemer med å holde medlemstallet over de vel 20 000 som vi har nå.

Noe jeg imidlertid har tro på er å forsøke å få liv i tidligere aktive klubber og miljøer igjen. Kanskje også å få til aktivitet ”på nye steder.

Interessen finnes, men det er mangel på kompetanse innen en del avgjørende felter og ikke minst er det mangel på oppdaterte kart. Ildsjelene finnes fortsatt, tross dystre spådommer, det har jeg selv erfart.

Langrennssporten står sterkt i Norge. Det er tankevekkende å se NRK-sendingene fra NM på ski der steder som Leksvik, Burfjord, Oppdal og Øystre Slidre har gode løpere og stafettlag. Steder som til dels er vanskelig å finne på kartet.

Hva hadde norsk skisport og idrett vært uten Dalsbygda, Mosvika og Rognes?

Men faktum er at orientering også en gang var på vei dit, vi klarte å plassere oss på mange små steder. Jeg husker jeg var innom Svein Bakken og Ivar Helgesen som på 70-tallet drev et kartfirma.

De viste meg kart de hadde laget på Nordvestlandet. Et av kartene var for Emblem IL, jeg rista antagelig på huet – orientering der?

Men derfra skulle det altså komme en ganske god o-løper (Olav Lundanes).

Vet dere hvilken klubb som hadde tre løpere blant de fire beste i årets KM for 15-16-åringer i Buskerud?

Hemsedal IL!

Forklaringen er også der, gode kart og ildsjeler.

Oppsummeringen er altså; bruk ressursene der de gir noe, der er Erik Østli og jeg rørende enige. Dersom vi ikke gjør det, dersom vi fortsetter å spre oss, er jeg redd det blir lite igjen av denne sporten.

Kommentar skrevet av Hans L. Werp