Emil Wingstedt fra Halden, Daniel Hubmann fra Kristiansand og Michal Smola fra Södertälje-Nykvarn i nevnt rekkefølge på ankeretappen i 10Mila 2008. I mål ble de henholdsvis nr. 2, 1 og 3. Foto: Geir Nilsen/OPN.no.
Alt har sin tid - Tiomila har kanskje hatt sin?
”Idretten speiler til en hver tid samfunnet”, sier min gode venn, forfatteren Thor Gotaas.
Tips en venn
Skriv ut”Alt til sin tid”, svarte den gamle mesterløper Åge Hadler klokt når jeg som intervjuspeaker i diverse mesterskapssammenheng stilte det uunngåelige spørsmålet, ”hva ville dine prestasjoner holdt til i dag?”
For ti år siden tilkjennega enhver kulturpersonlighet eller offentlig person i hovedstaden at de var svorne ”Enga-tilhengere”. Å ”holde med” Vålerenga var kultur.
Skiløping var på den tiden, i følge mine iaktagelser, ikke spesielt populært”.
Det er ikke så mange utenfor menigheta som hever øynebrynene over Kjetil Rekdals menn som har hatt en tung start på 2013-sesongen. Men finansfiffen og kulturfiffen har i hvert fall funnet en annen lekeplass, ”de går på langrenn”. Merk begrepet.
Jeg undret meg over hvorfor det var ganske få damelag fra mitt område i Tiomila lørdag. Forklaringen fikk jeg ett eller annet steds fra, dette var de gigantiske russetreffenes helg og valget var tydeligvis enkelt.
Alt har sin tid og Tiomila har kanskje hatt sin? Begivenheten er mer enn forutsigbar, Halden har etablert seg som det ene av noen få andre i dame- og herreklassen, lagene er til dels aldrende, jeg ser at coach Tore Sandvik hadde pusset støvet av Kajsa Nilsson til damelaget, og på herrelaget vil Emil Wingstedt være en klippe i mange år ennå, han kommer til å gå som ei klokke til han er 50 minst. Og Øyvind Helgerud har vel aldri vært, eller hevdet seg bedre.
Så ære være Halden.
Konkurrentene er også en studie verd. Kalevan Rasti er en klubb fra Joensuu i ”Norra Karelen”, altså nær russergrensen. Klubben vant Tio i 1983, det kom jeg på da jeg langt nede på årets lister fant ”KV 1983” – med andre ord, det var en gjenforening av gamlegutta.
Den gangen var det finske navn som klang fra startetappe til avslutning, ankermannen den gangen het Mika Ruuhiala – ja det var sisu så det holdt – Jussi Silvenoinen – for et flott navn.
Kalevan Rasti snøt altså Halden for hovedgevinsten denne gang, og det gjorde de med ei avslutningsrekke som lukta svidd. En sveitser, en tsjekker, to franskmenn. Ballet ble for øvrig åpnet av en bulgarer. Resten var finner, en av dem gode gamle Jarkko Huovila.
Men idretten speiler altså samfunnet. Vi importerer arbeidskraft for de ubehagelige og slitsomme jobbene, og de lange etappene i Tio får østeuropeere og andre ta seg av. Norsk ungdom prioriterer russetreff.
Og vi behøver ikke å gå lenger enn til begivenhetene i Telenor Arena sist uke, for å finne en parallell til aldrende helter i Tio 2013, en sprek 60-åring holdt det gående i tre timer med Dancing in the Dark og Born in the USA. Publikum var for en stor del, vil jeg tro, identisk med de som gledet seg over Springsteen i Drammenshallen på tidlig 1980-tall.
Så kan vi mimre, vi som opplevde Tiomila den gangen det var 580 lag på startstreken, nå omtrent halvparten. Vi kan mimre over innspurten i 1969, altså i urtiden og da norske lag for alvor inntok Tiomila, den gangen spurtet fem lag om seieren.
Vi kan mimre over oppgjøret på Bogesundlandet to år senere da lagene rant inn i mål, OSI på 44. plass var 4.30 bak vinner IK Fyris Uppsala. Altså ikke fire timer og 30 minutter, men fire minutter og tretti sekunder. Jan Haugen løp for øvrig siste, mens Stig Berge og NTHI var 33 sekunder fra seier. Med det ble de nummer ti.
I år kom omtrent 30 lag seg ut på siste før franskmannen med det vanskelige navnet gikk i mål for Kalevan Rasti. 130 lag kom seg ut på siste før omstarten gikk.
Etter det jeg kunne se var det i underkant av 6000 løpere med i de tre klassene i helga. Men i likhet med Holmenkollstafetten, her er det Tordenskjolds soldater. Ganske mange løper både ungdomsstafetten og den ”voksne” stafetten. Og det er mange elitedamer som tar sin tørn på et av storklubbenes andre og tredjelag.
”Jeg tror de rett og slett må gafle mindre”, var rådet fra ”Rogern” da vi pratet om Tio i dag tidlig.
Mulig det det er ikke min ”bisniss”. Uansett grubler nok arrangørene over hva de skal gjøre for å opprettholde og helst snu utviklingen. Neste år blir det ”pojkstrecka” på siste etappe i Småland.
Når det er sagt, de som var med, gledet seg sikkert over opplevelsene. Men det kan virke som orienteringen er på vei inn i en annen fase.
Det blir rekordoppslutning for Eikerløpet i nyere tid når løpet arrangeres i flott terreng kommende torsdag. Noe av årsaken er at det ikke er løp i Oslo denne gangen. Startlistene forteller om mange ungdommer fra 8-14/15 år.
Og så er veteranklassene fyldige. Seniorklassene er tynne.
Uansett forteller deltagelsen at orienteringen lever. Så får vi bære over med at Tiomila, en gang av stor betydning – i dag er betydningsfull for langt færre.
For ti år siden tilkjennega enhver kulturpersonlighet eller offentlig person i hovedstaden at de var svorne ”Enga-tilhengere”. Å ”holde med” Vålerenga var kultur.
Skiløping var på den tiden, i følge mine iaktagelser, ikke spesielt populært”.
Det er ikke så mange utenfor menigheta som hever øynebrynene over Kjetil Rekdals menn som har hatt en tung start på 2013-sesongen. Men finansfiffen og kulturfiffen har i hvert fall funnet en annen lekeplass, ”de går på langrenn”. Merk begrepet.
Jeg undret meg over hvorfor det var ganske få damelag fra mitt område i Tiomila lørdag. Forklaringen fikk jeg ett eller annet steds fra, dette var de gigantiske russetreffenes helg og valget var tydeligvis enkelt.
Alt har sin tid og Tiomila har kanskje hatt sin? Begivenheten er mer enn forutsigbar, Halden har etablert seg som det ene av noen få andre i dame- og herreklassen, lagene er til dels aldrende, jeg ser at coach Tore Sandvik hadde pusset støvet av Kajsa Nilsson til damelaget, og på herrelaget vil Emil Wingstedt være en klippe i mange år ennå, han kommer til å gå som ei klokke til han er 50 minst. Og Øyvind Helgerud har vel aldri vært, eller hevdet seg bedre.
Så ære være Halden.
Konkurrentene er også en studie verd. Kalevan Rasti er en klubb fra Joensuu i ”Norra Karelen”, altså nær russergrensen. Klubben vant Tio i 1983, det kom jeg på da jeg langt nede på årets lister fant ”KV 1983” – med andre ord, det var en gjenforening av gamlegutta.
Den gangen var det finske navn som klang fra startetappe til avslutning, ankermannen den gangen het Mika Ruuhiala – ja det var sisu så det holdt – Jussi Silvenoinen – for et flott navn.
Kalevan Rasti snøt altså Halden for hovedgevinsten denne gang, og det gjorde de med ei avslutningsrekke som lukta svidd. En sveitser, en tsjekker, to franskmenn. Ballet ble for øvrig åpnet av en bulgarer. Resten var finner, en av dem gode gamle Jarkko Huovila.
Men idretten speiler altså samfunnet. Vi importerer arbeidskraft for de ubehagelige og slitsomme jobbene, og de lange etappene i Tio får østeuropeere og andre ta seg av. Norsk ungdom prioriterer russetreff.
Og vi behøver ikke å gå lenger enn til begivenhetene i Telenor Arena sist uke, for å finne en parallell til aldrende helter i Tio 2013, en sprek 60-åring holdt det gående i tre timer med Dancing in the Dark og Born in the USA. Publikum var for en stor del, vil jeg tro, identisk med de som gledet seg over Springsteen i Drammenshallen på tidlig 1980-tall.
Så kan vi mimre, vi som opplevde Tiomila den gangen det var 580 lag på startstreken, nå omtrent halvparten. Vi kan mimre over innspurten i 1969, altså i urtiden og da norske lag for alvor inntok Tiomila, den gangen spurtet fem lag om seieren.
Vi kan mimre over oppgjøret på Bogesundlandet to år senere da lagene rant inn i mål, OSI på 44. plass var 4.30 bak vinner IK Fyris Uppsala. Altså ikke fire timer og 30 minutter, men fire minutter og tretti sekunder. Jan Haugen løp for øvrig siste, mens Stig Berge og NTHI var 33 sekunder fra seier. Med det ble de nummer ti.
I år kom omtrent 30 lag seg ut på siste før franskmannen med det vanskelige navnet gikk i mål for Kalevan Rasti. 130 lag kom seg ut på siste før omstarten gikk.
Etter det jeg kunne se var det i underkant av 6000 løpere med i de tre klassene i helga. Men i likhet med Holmenkollstafetten, her er det Tordenskjolds soldater. Ganske mange løper både ungdomsstafetten og den ”voksne” stafetten. Og det er mange elitedamer som tar sin tørn på et av storklubbenes andre og tredjelag.
”Jeg tror de rett og slett må gafle mindre”, var rådet fra ”Rogern” da vi pratet om Tio i dag tidlig.
Mulig det det er ikke min ”bisniss”. Uansett grubler nok arrangørene over hva de skal gjøre for å opprettholde og helst snu utviklingen. Neste år blir det ”pojkstrecka” på siste etappe i Småland.
Når det er sagt, de som var med, gledet seg sikkert over opplevelsene. Men det kan virke som orienteringen er på vei inn i en annen fase.
Det blir rekordoppslutning for Eikerløpet i nyere tid når løpet arrangeres i flott terreng kommende torsdag. Noe av årsaken er at det ikke er løp i Oslo denne gangen. Startlistene forteller om mange ungdommer fra 8-14/15 år.
Og så er veteranklassene fyldige. Seniorklassene er tynne.
Uansett forteller deltagelsen at orienteringen lever. Så får vi bære over med at Tiomila, en gang av stor betydning – i dag er betydningsfull for langt færre.
Mulig relevante artikler
