Åge hadde vunnet det første VM i orientering i Finland 1966, da som andre års senior. Men kanskje var han aller best i sesongene 71-72. I 1971 vant han nordisk mesterskap ved Sundsvall foran sin svenske rival, Bernt Frilen.

Den gangen trodde Frilen at han løp i mål som vinner, og fikk sjokk da han fikk høre han var slått med to minutter.

- Er han virkelig så bra, sa Frilen, som pleide å vinne 20 av de 25 løpene han deltok i i Sverige i løpet av sesongen de årene. Og det var løp med en drepende konkurranse, ofte med to eliteklasser.

Terrenget som møtte løperne i VM ved Jicin 1972 var utrolig komplisert. Kartet var i målestokk 1: 20 000 og de grå skyggene er kalksteinsklipper.

Selv om en sitter med godt lys ved skrivebordet er det vanskelig å forestille seg hvordan terrenget egentlig ser ut. Kartet er hentet fra den svenske årboka Skærmen 1973.

Åge besøkte Eiker O-lag høsten 1972 og fortalte om dette løpet.

Se på strekket fra post 10-11 (*.jpg - 1,1 mb).

- Jeg snakket med Bernt Frilen etterpå. Han var helt sikker på at han hadde tatt det beste veivalget på dette strekket, sa Åge på Eikers klubbkveld i 1972. Svensken har løpt ganske rett på, og har løpt nede i en dal før han har klatret opp til posten.

Men Åge gjør noe selv ikke løypeleggeren hadde forutsett. Han ser en åpning, og løper et tidligere veivalg baklengs.

Det som gjør det uhyggelig vanskelig å lese slike kartområder er mangel på blått, altså vannsystem. Det er ingen bekker i bånn av dalene her, dermed vrenger kartbildet seg.

Åge hadde et annet triks. Han så hele tiden etter stier som slynget seg i krappe eller slakere buer bortover.

- De går flatt,sa Åge.

Han vant med fem minutters forsprang til Stig Berge, Frilen på tredje var åtte minutter bak og fjerdemann, den gode sveitseren Dieter Hulliger var 12 !!!! minutter etter.

De som mener det var skralt nivå den gangen, kan studere resultatlista. Faktisk er nesten alle de o-nasjonene som er med i dag, også med den gangen. Men Europa-kartet har jo blitt tegnet om etterpå, så det er flere nasjoner.

Åge Hadler var fryktelig god. Jeg tror orienteringsevnen hans i stor grad var medfødt. Jeg leste nylig på sida til Kart-Bosse i Dalarna at han en gang hadde lagt løypa i Ælgdrevet. Åge hadde vunnet med stor margin.

Han hadde visst akkurat hvor han hadde vært i det kompliserte terrenget (ingen hogstfelter på kartene og ikke noe grønt den gangen) og ikke nok med det. Han hadde passert poster underveis som han ikke skulle ha, og "han husket kodsiffrene".

Bernt Frilens trening
Når jeg har sagt at Åge var fryktelig god, så vil jeg si det samme om svensken Bernt Frilen. Jeg var borti han i hans storhetstid noen ganger, og det er få o-løpere som har imponert meg løpsmessig så mye som Frilen. Han hadde nærmest et perfekt fridrettssteg som han også brukte i skogen.

Forkjemperne for intervalltrening har påpekt at Frilen trente mye intervall, og det stemmer at svensken fra Skene i Væstergøtland gjorde det. Men han var gårdbruker og melkebonde og var altså i bevegelse store deler av dagen, selv om han sikkert kjørte en del traktor også.

Han fikk altså mye generell grunntrening i sitt daglige arbeid, og dermed kunne han bruke de egentlige treningsøktene til kvalitet.

Det er jo dette folk ikke skjønner i dag. Jeg har sett treningsopplegget til Frilen, han løp noe langintervall på ryddige stier der han kunne "gasse på".

Dessuten løp han det vi den gangen kalte "distansetrening" på ca 1 t, i dag ville vi kalle dette terskeltrening, han lå altså rundt anaerob terskel.

Han løp også rundt 25 konkurranser i sesongen hjemme i Sverige, noe som også kan kalles "kvalitetstrening" og ga et løft. Han vant gjerne 20 av disse 25 løpene.

For å kunne hanskes nordmennene, som han hadde stor respekt for (spesielt Åge), la også Frilen inn en god treningsperiode om sommeren i likhet med nordmennene. Derfor kuttet han etter hvert ut deltagelse i 5-Dagers, noe som var lite populært i Sverige.

Tiomila var heller ikke noe mål i og for seg for Frilen, han løp hele tiden for sin gamle klubb, Skene, som var en bygdeklubb. Frilen løp imidlertid alltid siste etappe og gikk alltid ut et stykke bak teten. Det var litt av et syn når Frilen kom på oppløpet med 30-40 løpere hengende bak seg som slips, han feide opp folk, og hadde som regel beste etappetid på siste.

I den artikkel i Skogssport for noen år tilbake var det nevnt en 3000 meter Frilen løp en våt og sur høstkveld på en tung "kolstybbbane" (koksgrus) i Væstergøtland. Han løp på 8.13.8. Frilen kunne med andre ord ganske lett sett 7-tallet på denne distansen.

Jeg antar at Frilen i den formen han var på toppen av sin karriere og på den måten han behersket enkelt kontinentalt terreng på ("gateorientering") relativt enkelt kunne ha vunnet VM på langdistansen såvel i Danmark 2006, Ukraina 2007 og Tsjekkia 2008.

Åge Hadlers trening
Åge (Hadler) trente ikke ulikt Frilen. Han løp også mye distansetrening (terskeltrening). Såvidt jeg vet trente han også en del med BUL og Tjalve.

Han hadde en veldig treningsmoral, når han først trente, så trente han. En gang var vi på et nordisk akademisk mesterskap i ski-o i Finland og dagen før rennet var det et håpløst kladdeføre (treski) og vi skulle jo trene.

Vi andre ga ganske fort opp, så håpløst var det, men Åge fortsatte å gå, delvis med digre kladder og delvis helt uten feste.

Den episoden fortalte det meste om Åges innstilling. Men han hadde også et lynskarpt intellekt med hensyn til kart- og terrengforståelse.

O-teknisk trening fikk han i likhet med alle andre i løpene, ingen trente o-teknikk (med unntak av at de fleste synfarte en terrengbit for klubben sin hver sesong - ikke det dummeste?).

Det spesiell med Åge var at han i motsetning til andre ikke sto og glante på kartet og diskuterte i timesvis etter løpet. Han pratet gjerne om andre ting, og hvis det ble spørsmål om løypa, så fiska han kartet opp av lomma, og kikka meget konsentrert på det. Sa kanskje et eller annet, og så puttet han kartet i lomma igjen.

I dag har det gått inflasjon i o-teknisk trening og jeg tror mange hadde hatt nytte av å distansere seg litt fra det fra tid til annen, slik Åge kunne gjøre.

Jeg vil anta at en løper som Per Fosser (stafettverdensmester 1970), som konkurrerte på høyt plan med begge disse løperne, kan gå god for at det jeg skriver stort sett medfører riktighet. Per vil nok også si at såvel Frilen og Åge var store talenter - på litt forskjellig vis.

VM-løpet i 1972 - omtale i Skogssport (*.jpg - 0,4 mb).

---

Kommentar av Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer.

******

Artikler publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.