A Race to remember

Kåseri av Hans L. Werp

Hva het de to som gjorde Black-Power gesten på seierspallen i Mexico-lekene i 1968, sa jeg mens jeg samla sammen kneip, noen ølbokser og en lapskausboks, gulost og annet rusk fra ”båndet” på Rimi på Åmot forleden.

Bjørn Erik Lobben, tidligere norgesmester i bordtennis og som sammen med et par kompiser reiser jevnlig til Oslo for å delta på quiz-kvelder, tok den på strak arm. Selvsagt gjorde han det.

Tommie Smith og John Carlos, sa Lobben.

Tusenkronersspørsmålet sa jeg, hva het tredjemann på pallen og som også bar en button for ”Human-Rights”?

Der måtte selv en gammel bordtennismester melde pass, men mannen som tok sølvet het Peter Norman og var australier. Og om Smith og Carlos måtte svi for sin ”silent gesture”, måtte Norman svi enda mer. Han fikk aldri mer representere Australia, selv om han fortsatte å være nasjonens beste sprinter i mange år etter Mexico.

”A Race to remember” heter biografien og filmen om Peter Norman, som døde i 2005. Akkurat den tittelen jeg var ute etter, for kommende lørdags NM på langdistanse i Trøgstad blir garantert et mesterskap å huske.

Dette er det egentlige norgesmesterskapet, det er NM klassisk som har gått uavbrutt siden 1938, krigsårene unntatt, og det er ”kongepokalløpet”, selv om vinnerne bare år om annet tildeles kongepokalen på denne distansen i vår tid, noe som skyldes lett sinnsforvirring blant de som stelte med slike ting på 1990-tallet. Vi er livredde for tradisjoner i dette landet. Husmannsånd kaller jeg slikt.

Men det har altså vært arrangert klassisk-NM i Trøgstad-området tidligere. I 1950 gikk NM for menn i Båstad litt nord for Skjønhaug. Ole Hannibal Fossum fra Asker vant sin eneste kongepokal her, han hadde flere sølvmedaljer, oftest bak tvillingbror Jon. Jeg besøkte for en tid tilbake Ole Hannibal, som nå er 87 år gammel og bor på et omsorgssenter i Semsveien i Asker. Den gamle kjempen beklaget nærmest sin seier den gangen for 60 år siden.

Du skjønner, Hans Petter Dahm fra Heming løp rett forbi ”oppsamlingsposten” som vi kalte den siste posten den gangen, og han gjorde det uten å få stemplet startkortet, min bror Jon var sammen med Hans Petter og prøvde å rope ham tilbake, men det var for sent, Hans Petter stormet mot mål og leverte startkortet, løpet var avsluttet.

Ole Hannibal fortsatte: Jeg vet jo ikke om Hans Petter hadde slått meg, men uansett syntes jeg det var feil at han ble diskvalifisert. Idrett er jo bare en lek, sa den gamle hedersmannen, som ser dårlig, men fortsatt har et sylskarpt intellekt. Ole Hannibal kunne forklare meg hvordan alle NM- løypene i åren rundt 1950 var lagt og hvor mange poster de hadde, og det uten kart å støtte seg til.

Damene hadde i begynnelsen eget mesterskap adskilt fra herrene. Hva skal en si om vinnertiden 2.06 for Randi Wang fra Skautroll i Hardanger tidlig på 1950-tallet?

Desidert lengst vinnertid i mennenes mesterskap fikk vi i 1952. Da gikk mesterskapet i de uveisomme traktene mellom Oklungen og Farris. Kjell Staxrud fra Oslo-Ørn vant det hele, 2.24.50 brukte ”Stakan”, som de siste månedene har figurert på Kvikk-Lunsj-papiret i ”Takk for Turen”-serien. Av de 141 startende i 1952 kom 95 i mål. At ingen slo seg i hjel må jo ha vært et under.

Østfold har hatt mange gode orienteringsløpere påtenkt og født i fylket. Arne Kitterød fra Halden tok sølvet bak Magne Lystad ved to anledninger, Ivar Nilsen fra Ørje var en sterk landslagsløper, Ragnhild Bente Andersen, Kjetil Bjørlo, Per Olaussen og nå Mari Fasting har vært gode i sine epoker. Men to av de beste, ja jeg vil si de aller beste, kommer nettopp fra Trøgstad, Per Fosser og Tore Sandvik.

Terrenget skaper orienteringsløperne er noe jeg alltid har hevdet, og så er det kanskje noe med lynnet her inne som passer godt for en idrett som dette. Folk i ”Indre” lar seg ikke stresse opp unødig, og dessuten er de skaufolk.

Denne gangen får NM-løperne prøve seg i den andre skalaen enn hva Ole Hannibal og hans venner løp i for 60 år siden. Nå skal det løpes i det som er det gamle elveløpet for Glomma, der elva rant før siste istid. Et ravineterreng altså, og NM-løperne er nok svært usikre på hva de går til og hvilke prøvelser løypelegger Tore Sandvik har pønsket ut.

Bare to ganger tidligere har viktige løp over full distanse gått i lignende terreng. Det var testløpene før VM i Ungarn i 1983, som gikk i traktene Monaryggen-Mysen. Merkelig nok går det få historier om de to løpene.

Det er bare å slå fast at Morten Berglia vant det første helt greit, og ble verdensmester noen uker etter.

Da var det mer dramatikk rundt VM-uttagningen i 1972 som ble lagt til Sørummarka på Hønefoss, et område som i dag er gjennomskåret av veier – antagelig like bra.

Løpet gikk i begynnelsen av august og brennesleåkrene var praktfulle i store deler av terrenget. Som ikke det skulle være nok, den gangen var det lov å bruke kortbukse i slike oppgjør fordi IOF ennå ikke hadde innført kleskode. Selvsagt kasserte alle langbuksa før start, sekunder å tjene på det!

Folk vaklet i mål fullstendig utmattet etter mye surr og rot nede i de fæle ravinene. Men verre, de var helt oppbrent på lår og legger av brennesla.

Nå var gode råd dyre, for to dager senere skulle det være et testløp på Tynset – og det uten brennesle. Det fortelles at en av trønderne hadde sikret seg og hadde med seg ”karsk” så det holdt. Den ble fordelt på trønderske VM-håp, jeg antar med rimelig hell og solid promille.

Per Fosser var en av våre beste den gangen, og han hadde spurt faren sin hva han skulle foreta seg. ”Konjakk”, sa faren, ”smør konjakk på beina!”.

Det ble ingen VM-start for Fosser’n det året, gitt!

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.