17. mai og julaften for O-ungdommene
Året var 1975 og stedet var Fredriksten Festning. Det var innspurt i den da så populære Grensekuriren, en 7-mannsstafett mellom Ed i Sverige og Halden i Norge.
Jeg sto og pratet med en av våre beste orienteringsløpere den gangen, og så lagene komme inn. Vi hadde vel telt til mellom ti og femten lag, da kom det to løpere som kjempet for livet om, la oss si, det var den ytterst viktige 14. plassen.
Tips en venn
Skriv utDet var den etter hvert legendariske Jan Fjærestad, legendarisk fordi han hadde tatt sølv i VM året før som junior, og ikke minst fordi det gikk rykter om at ”Fjærik” slet ut ett par joggesko i måneden. I hælene hadde han en 17-åring fra Eiker som hang som et slips på bergenseren. Jeg tror yngstemann måtte gi seg med et par meter.
”Han der kommer til å slokne”, var den lakoniske bemerkningen fra min gode venn fra Trøgstad, Per Fosser.
Men Per tok altså feil – den gangen i hvert fall. For Morten Berglia slokna ikke slik mange barnestjerner har gjort. Det hadde forresten vært harde og lange telefonsamtaler i forkant av den stafetten, for pappa Knut Berglia var sterkt i mot å sette sønnen på for store oppgaver tidlig.
Denne helga arrangeres Hovedløpet i orientering, og listen over vinnere viser at mange av de som ble våre beste internasjonale løpere, har vunnet Hovedløpet.
Men listen viser også at mange ikke i særlig grad gjorde seg bemerket senere og i hvert fall inn i seniorklassen. Det samme er tilfelle i andre idretter, Thomas Alsgaard var barnestjerne, Bjørn Dæhlie ikke, og hvor ble det av Sunniva Hagen? Akkurat det siste er et poeng, for Sunniva Hagen bor på Vikersund i dag og har barn som driver med langrenn, og litt orientering!
Det første Hovedløpet ble arrangert i Maridalen i 1969. Da var det også 13-årsklasse, men ingen nedre grense for deltagelse. Morten var med året etter, som 12-åring!
Siden ble det altså diskusjoner om norsk barneidrett. Det var en kjensgjerning at frafallet var stort, og den såkalte ”Vestfoldundersøkelsen” fortalte at ungdommene ønsket mindre alvor og mer miljø. Hovedlandsleiren i orientering i tilknytning til Hovedløpet var et av resultatene av disse diskusjonene.
Men har vi klart å stoppe frafallet? I liten grad. Jeg hadde besøk av Bjørnar Valstad i vår, generalsekretæren i forbundet altså, og vi snakket blant annet om disse tingene. ”Det kan se ut som vi lykkes ganske bra hit – altså til og med Hovedløpet, men vi har ikke lykkes – la oss si, fram til 22-årsalderen”, sa Bjørnar.
Vanskelig å være uenig i det.
Når en blir eldre, slik som jeg, blir en mindre skråsikker på ting. Jeg har fulgt både mine egne barn og mange andre opp gjennom tiårene, og må konstatere at de tar sine valg ganske uavhengig av hva vi som er foreldre eller idrettsledere måtte ønske eller håpe på.
Vi må bare respektere det.
De fleste fortsetter å holde seg i form, noen deltar litt sporadisk i orientering fortsatt, de fleste er blitt glade i friluftsliv – det kanskje aller viktigste slik jeg ser det.
Samtidig er det ikke lite bekymringsfullt for O-idretten at vi ut fra den gode oppslutningen vi har i Hovedløpet i dag, står igjen med så få i 22-årsalderen, der moroa egentlig burde begynne. Frafall, ja vel, det må vi regne med, men så stort?
Når 16-åringene neste år er juniorer, kommer de med ett inn i en helt annen verden. Plutselig er det Norgescup, det er junior-VM, ungdoms-EM, det er en hel rekke NM-titler å kjempe om. Slik jeg ser det – alt for mye!
Berglia/Thon/Sagvolden/Volden/Olsvik/Bratberg-generasjonen er legendarisk i norsk orientering, og hva hadde de å løpe om som juniorer? Et junior-NM individuelt og i stafett, en nordisk juniorlandskamp kanskje. Ingen juniorcup, takk og pris, de fartet rundt på større og mindre nasjonale løp og slang seg med på en eller annen suspekt bussreise til 5-dagers i Sveits. Uten foreldre, uten ledere.
Jeg tror det som regel gikk bra.
En annen tid, ja vel, men jeg mener at vi med fordel kan tynne noe i tilbudene i junioralderen.
Men om ledere, foreldre og aktive ønsker det, er jeg vel mer i tvil om. Ungdomsidrett er i stor grad blitt en egen øvelse og mest det.
Vi har helt klart brent ut mange store talenter de siste 10-15 årene, årsakene er sikkert sammensatt, men for mange ble det rett og slett alt for mye.
Denne diskusjonen må norsk orientering ta, og jeg vet at Toppidrettskomiteen har hatt lange diskusjoner om omfanget av NM-programmet. Men å få reduksjoner gjennom på Tinget, se det er en helt annen sak.
Men nå er det altså Hovedløp og la oss glede oss over god deltagelse og frisk innsats. Noen vinner, noen havner langt ned på resultatlista, men de aller fleste får med seg gode opplevelser. Som mine døtre sier, ungdomsåra med orientering var flotte år som de aldri ville ha unnvært, selv om de har deltatt noe mer sporadisk siden.
Av Hans L. Werp
Leder av TNO, Trenerforeningen i Norsk Orientering
”Han der kommer til å slokne”, var den lakoniske bemerkningen fra min gode venn fra Trøgstad, Per Fosser.
Men Per tok altså feil – den gangen i hvert fall. For Morten Berglia slokna ikke slik mange barnestjerner har gjort. Det hadde forresten vært harde og lange telefonsamtaler i forkant av den stafetten, for pappa Knut Berglia var sterkt i mot å sette sønnen på for store oppgaver tidlig.
Denne helga arrangeres Hovedløpet i orientering, og listen over vinnere viser at mange av de som ble våre beste internasjonale løpere, har vunnet Hovedløpet.
Men listen viser også at mange ikke i særlig grad gjorde seg bemerket senere og i hvert fall inn i seniorklassen. Det samme er tilfelle i andre idretter, Thomas Alsgaard var barnestjerne, Bjørn Dæhlie ikke, og hvor ble det av Sunniva Hagen? Akkurat det siste er et poeng, for Sunniva Hagen bor på Vikersund i dag og har barn som driver med langrenn, og litt orientering!
Det første Hovedløpet ble arrangert i Maridalen i 1969. Da var det også 13-årsklasse, men ingen nedre grense for deltagelse. Morten var med året etter, som 12-åring!
Siden ble det altså diskusjoner om norsk barneidrett. Det var en kjensgjerning at frafallet var stort, og den såkalte ”Vestfoldundersøkelsen” fortalte at ungdommene ønsket mindre alvor og mer miljø. Hovedlandsleiren i orientering i tilknytning til Hovedløpet var et av resultatene av disse diskusjonene.
Men har vi klart å stoppe frafallet? I liten grad. Jeg hadde besøk av Bjørnar Valstad i vår, generalsekretæren i forbundet altså, og vi snakket blant annet om disse tingene. ”Det kan se ut som vi lykkes ganske bra hit – altså til og med Hovedløpet, men vi har ikke lykkes – la oss si, fram til 22-årsalderen”, sa Bjørnar.
Vanskelig å være uenig i det.
Når en blir eldre, slik som jeg, blir en mindre skråsikker på ting. Jeg har fulgt både mine egne barn og mange andre opp gjennom tiårene, og må konstatere at de tar sine valg ganske uavhengig av hva vi som er foreldre eller idrettsledere måtte ønske eller håpe på.
Vi må bare respektere det.
De fleste fortsetter å holde seg i form, noen deltar litt sporadisk i orientering fortsatt, de fleste er blitt glade i friluftsliv – det kanskje aller viktigste slik jeg ser det.
Samtidig er det ikke lite bekymringsfullt for O-idretten at vi ut fra den gode oppslutningen vi har i Hovedløpet i dag, står igjen med så få i 22-årsalderen, der moroa egentlig burde begynne. Frafall, ja vel, det må vi regne med, men så stort?
Når 16-åringene neste år er juniorer, kommer de med ett inn i en helt annen verden. Plutselig er det Norgescup, det er junior-VM, ungdoms-EM, det er en hel rekke NM-titler å kjempe om. Slik jeg ser det – alt for mye!
Berglia/Thon/Sagvolden/Volden/Olsvik/Bratberg-generasjonen er legendarisk i norsk orientering, og hva hadde de å løpe om som juniorer? Et junior-NM individuelt og i stafett, en nordisk juniorlandskamp kanskje. Ingen juniorcup, takk og pris, de fartet rundt på større og mindre nasjonale løp og slang seg med på en eller annen suspekt bussreise til 5-dagers i Sveits. Uten foreldre, uten ledere.
Jeg tror det som regel gikk bra.
En annen tid, ja vel, men jeg mener at vi med fordel kan tynne noe i tilbudene i junioralderen.
Men om ledere, foreldre og aktive ønsker det, er jeg vel mer i tvil om. Ungdomsidrett er i stor grad blitt en egen øvelse og mest det.
Vi har helt klart brent ut mange store talenter de siste 10-15 årene, årsakene er sikkert sammensatt, men for mange ble det rett og slett alt for mye.
Denne diskusjonen må norsk orientering ta, og jeg vet at Toppidrettskomiteen har hatt lange diskusjoner om omfanget av NM-programmet. Men å få reduksjoner gjennom på Tinget, se det er en helt annen sak.
Men nå er det altså Hovedløp og la oss glede oss over god deltagelse og frisk innsats. Noen vinner, noen havner langt ned på resultatlista, men de aller fleste får med seg gode opplevelser. Som mine døtre sier, ungdomsåra med orientering var flotte år som de aldri ville ha unnvært, selv om de har deltatt noe mer sporadisk siden.
Av Hans L. Werp
Leder av TNO, Trenerforeningen i Norsk Orientering
Mulig relevante artikler
