Eller fra min oppvekst, skiløperen Hallgeir Brenden som ble et ideal for en hel generasjon, han vant to olympiske gullmedaljer og masse norgesmesterskap på et tidspunkt da det knapt var mesterskap å vinne. Som ikke det var nok, sommerstid slang han med i friidrett og hans personlige rekord på 3000 meter hinder, til og med fra grusbane, forteller at han ganske enkelt ville ha vunnet NM på den distansen i forrige helgs NM i Kristiansand.

Andre historier er kanskje glemt, unntatt av de av oss som er sært opptatt av slikt. En av de vakreste fortellingene fra norsk idrett er nedtegnet av Terje Kleiven fra Lalm, ”Skieventyret om Sjårdalstrioen og Heidalstrioen” heter den og ble utgitt i 2007.

Kleiven skriver om karrige etterkrigsår, om bureising, en kamp for tilværelsen som virker fremmed for oss i dag. Han beveger seg i samme landskap som Thor Gotaas, ”Først i løypa” og ”Bureiser og skiløper”, om Annar Ryen fra Dalsbygda.

Det var kanskje først og fremst ”Sjårdalstrioen” som ble landskjent, fordi de var først, og fordi ingen ante hvor Sjårdalen befant seg i fedrelandet.

Stafettlaget med Arne Botten fra Dovre, reingjeteren (!) Halfdan Kluften fra Sjårdalen, ei lita grend ved Lalm, og Erling Steineide fra bureisergrenda Murudalen i Heidal, vant tre NM-gull på rappen.

Et norsk mesterskap var noe som telte den gangen. Etter et lite opphold vant Heidal også tre mesterskap, med Arvid Ryen, Reidar Bekkemellom og Erling Steineide. Arvid og Reidar kom fra Faukstad, i dag kalt nedre Heidal og med Per, bror til Arvid som startmann, plasserte også lille Faukstad seg blant seks på topp i NM.

Det fantes ikke egentlige skiløpertradisjoner i dette distriktet. Lenger nede i dalen, i Lillehammer-traktene, sto langrenn sterkt, men i Norddalen, som området kalles, hadde kanskje folk hatt nok med sitt – nemlig å overleve.

Men det kommer altså en lærer til Faukstad, han heter Arnfinn Søgnen, og ”var opprinnelig nordfra” som Kleiven skriver.

Tidlig 60-tall, norsk landsbygd, Søgnen får et rom på skolen i Faukstad, han har joggesko og er den første i bygden som tør vise seg fram langs vegen i treningsdrakt. Ja, spesielt er han opptatt av langrenn og han har av og til med seg staver på treningsturene! Søgnen har langrennsski i stativ på veggen.

Kleiven skriver: ”Søgnen kom til å bety mykje for idretten i Heidal, særleg skisporten”. Og så skriver Kleiven noe som er så fint, og som rommer mye av hemmeligheten ved at Norge, tross et beskjedent befolkningsgrunnlag må sies å ha vært en god idrettsnasjon: ”Søgnen var flink til å få med seg folk”.

Fra Øverbygden i Faukstad og ned til skolen er det 300 meter fritt fall, så å si. Her vokste Reidar og Ryen-brødrene opp. Skolevegen var samtidig en effektiv treningsveg. Takket være Søgnen ble de skiløpere.

Læreren sendte ungene ut med ”hoftong” og klipte gjerder vinterstid slik at langrennsløypa kunne tråkkes opp der det høvde. De fikk på plass en liten lysløype der rafting-senteret ligger nå, det var vel basarer og private midler som finansierte den.

Søgnen spurte ikke om noen ting, han bare gjorde det, også en velkjent framgangsmåte blant ildsjeler.

Det må ha vært ved årtusenskiftet omtrent, at jeg skrev et intervju for ”Veivalg, da Orientering” med orienteringslederen Hans Mathisen fra Porsgrunn. Hans er dessverre borte nå, men intervjuet fins i en av disse årgangene.

Hans satt i sentralstyret i NOF, men formann var han aldri, det var ikke manko på profilerte og meningssterke kandidater den gangen. Hans var en sterk støttespiller for den rådende idrettspolitikken på et tidspunkt da o-idretten gikk til himmels.

Jeg husker spesielt en sak han framhevde, om et vedtak på tinget i Sandefjord i 1975 som må fortone seg som merkelig i dag. Mens andre idretter sutret over for små bevilgninger fra myndighetene, samlet tingdelegatene seg om følgende vedtak:

”Grunnlaget for en videre vekst i norsk orientering avhenger av to faktorer, midler til kart – og tilgang på ildsjeler”.

”Så forskjellig var vi fra alle andre”, sa Hans.

Hans Mathisen mente at da ”myndighetene begynte å kaste penger etter idrettsbevegelsen”, da begynte det egentlig å gå dårligere.

For ordens skyld, Hans var direktør ved Norsk Hydro.

Nå så lenge etterpå slår det meg hvilken merkelig forsamling disse toppene i norsk orientering var den gangen, en politimann fra Hokksund, Knut Berglia, en kartmann fra Asker, Jan Martin Larsen, en forsikringsmann fra Indre Østfold og Kolbotn, Kåre Holt Hansen, en intellektuell fra Blindern og Arendal, Reidar Birkeland, en skolemann fra Fredrikstad, Leif A. Karlsen.

Jeg kan ikke tenke meg at noen av dem hadde en personlig agenda, så godt har jeg kjent og kjente dem, det var norsk orienterings ve og vel som telte.

Som det ble sagt i enkelte anledninger; ”vi er ulike som personer, men samarbeider godt”.

Tankene er like gangbare den dag i dag. Jeg tror det var i 2001 at Eiker ble beste klubb i Hovedløpet. Arkitekten bak suksessen var Eli R. Bakken, tidligere kappgjenger fra Viking -Bergen med 19 norske mesterskap, og gift på Eiker.

Fast oppmøtested i Hoensmarka, en liten skauklatt i Hokksund to ganger i uka, håndskrevne lapper kopiert på familiens kopimaskin. Folk i andre idrettsmiljøer i bygda forundret seg over suksessen, for Eli er liksom ikke sånn ”tjo og hei, nå skal vi ha det gøy, dere”.

Eli er myndig og bestemt, blid når det høver seg sånn. Ungene elska Eli.

Øystein Sørensen med tre strake seire på tre muligheter i Hovedløpet, jeg tror han er den eneste som har klart det, var et resultat av dette miljøet.

”Til søndag har vi bestilt buss til Strandenløpet i Holleia. Dere kan skrive dere på listen her”, opplyste Eli.

Merk, Eli har selvsagt ikke lært seg a-ending etter 40 år på Eiker, det går grenser for bergensere!

50-seteren fra Liens Bussruter var selvsagt fylt opp på et øyeblikk. Og så brukte hun telefonen – ”ja, det syntes på telefonregninga hos familien Bakken”, var den tross alt fornøyde kommentaren fra gemal Hans Roar.

”Penger er ikke alt”, skriver Peer H. Staff i en kronikk i O-Boka 2004. Kronikken handler om hvordan norsk orientering i sin tid ble førende i norsk idrett når det gjaldt måten å tenke på og ikke minst hvordan man skulle forbederede seg til mesterskap.

”Nå er jeg mest opptatt av å ta vare å de erfaringene vi gjorde, det er ingen grunn til at vi skal finne opp kruttet på nytt”, skriver Peer.

Noen ganger, ja egentlig ganske ofte, undrer jeg meg over om det er akkurat det norsk orientering gjør.