Anders Nordberg med kongepokal etter den praktfulle langdistansen i Stange Almenning i 2007. Fins det noen som orker å ta opp kampen for å få kongepokalen tilbake på langdistansen hvert år, slik det var fram til og med 1995? Foto: Hans L. Werp.
..skal vi snakke om Kongepokalen?
- Werpen funderer over orienteringssporten
Denne septembertorsdagen ute i Råde i 1996 var bare så herlig ufyselig som en høstdag i Østfold kan bli. Det var stor idrett, vi som var møtt opp, enten det var de ikke alt for mange tilskuerne, eller vi som var ute i embeds medfør - som presse, fikk oppleve. Det var norgesmesterne på det som den gang ble kalt normaldistanse, men som nå heter langdistanse, som skulle kåres der ute i østfoldskogene.
Tips en venn
Skriv utDette var idrett på norsk, vi er et folkeferd av slitere som trives best når det er langt, og under så ugjestmilde forhold som tenkes kan.
Et par øyeblikksbilder sitter fiksert på min netthinne fortsatt, og med to av gigantene i norsk orienteringshistorie i hovedrollen. Det ene – Petter Thoresen som kraftfullt ”knaser” rett opp en bratt fjellskrent ut av presseposten, en skrent 80 andre hadde stirret motløst på – og rundet.
Det andre øyeblikksbildet, avgjørelsen i kvinneklassen. Vestfolds Kari Christiansen ledet – litt overraskende, og ventet spent i målområdet. Men det er fortsatt igjen en trussel ute i skogen, og jeg går bortover det leirete jordet mens jeg prøver å holde den velbrukte Pentax-en noenlunde tørr.
Så kommer hun, Hanne Sandstad, regnet sto som spyd i bakken, det var klinete, det var glatt, men det lyste seiersvilje. Fotnedsettet var karakteristisk, helt flatt, litt utadvendt, det er slik folk oppvokst med selbumyrer løper.
Det var sterkt, ja emosjonelt.
Så kom nedturen som vi for så vidt hadde forberedt oss på. Det høljer fortsatt ned, det er blomsterseremoni og gjøres klart for trofeutdeling i det som mange av oss oppfattet som ”orienteringens Blå Bånd”.
Men det blir ingen velfortjent kongepokal for vinnerne denne dagen. Ett eller annet sted i systemet er det blitt fattet vedtak om at en flott tradisjon skal brytes, en tradisjon som hadde gått helt tilbake til de første etterkrigsåra i klassen for menn og fra tidlig 1960-tall i kvinneklassen.
Hanne og Petter fikk utdelt hver sin blomsterkvast og en krystallvase.
De fleste av oss ristet nok oppgitt og litt trist på hodet, men det var en som var rasende; NTBs Harald Andresen. Ingen visste bedre enn Harald at et foto av to velkjente profiler i norsk idrett, ja de var det den gangen, ville bli mottatt med interesse på ettermiddagsdesken i landets aviser:
”Hmm, kongepokal, jasså Thoresen og Sandstad tok dem i dag, ja nå er det en tidlig sportsside som snart skal av gårde, det bildet sklir rett inn, akkurat det vi trengte!"
Jeg forlater et NM for 16 år siden med det, men med hjertsukket: ”Det er nytteløst å forklare norske orienteringsledere hvordan det tenkes, i dette tilfellet i avisene, og hvordan produksjonsgangen er."
Den er forresten strammet atskillig til siden 1996, Aftenposten får ikke en gang med sportsbegivenheter som starter klokka 19 en søndag kveld i mandagens avis.
Nå er jeg for lengst ute av bransjen, men fusker fortsatt med o-referater om jeg blir spurt. Jeg sørger selvsagt for å levere tidlig, for da er sjansen for å få ”bretta ut saken” best. Det er elementært, men o-sportens ledere de senere år spør ikke om råd, uansett hvem de spør, for de vet de får et annet svar enn det de ønsker.
Jeg har gjort – og gjør fortsatt så mye for orienteringen at jeg ikke gidder å være politisk korrekt. Så og si i alle norske samfunnssammenhenger er det nå blitt et ”omvendt demokrati”, marginale grupper har overtatt styringen, veibyggingen er det verste eksemplet.
Skiorientering ble altså bragt inn i turnusen, en orienteringsgren som aldri har påkalt interesse i Norge. Norske orienteringsløpere bruker vinteren til å sluke mil i Marka – eller de sprekeste går langrenn eller går for merket i Birkebeinerrennet.
Jeg var speaker for NM i ski-o for noen år siden, klubben min fikk ”tredd det nedover huet”. Hvor mange det var med ? – jeg mener det var knapt 50. Jeg ser ingen grunn til å mene mer om en gren av orientering som interesserer de færreste av oss. De som er interessert får selv ta ansvaret, også det økonomiske.
Og noen kongepokal bør og skal de ikke ha. Etter det regelverket for kongepokalene som har vært praktisert, jfr. diskusjonen i Aftenposten i disse dager om kongepokalen i padling, så er de for få.
Og de har vært det ved flere anledninger i ski-o, men styrene i NOF har vært opptatt av å være politisk korrekte, og ”mekka det tel”.
Et år var den satt opp på langdistansen for kvinner, men der viser det seg selvsagt at det er for få deltagere, det er sagt at det skal være 15, men i stedet for å levere inn pokalen til Norges Idrettsforbund slik andre særforbund har gjort i lignende tilfeller, gjør NOFs styre et vedtak med tilbakevirkende kraft, og kongepokalen ble tildelt vinneren av mellomdistansen.
Kongepokalene, som er et av de gjeveste trofeene som kan vinnes i norsk idrett – og norsk orientering, er i dag på vandring mellom lang, mellom, sprint og marginaløvelsen skiorientering.
Mens i kontrast, vinneren av norgesmesterskapet i fotball, altså cupen, får en stor kongepokal når finalen på Ullevaal er avgjort, samtidig får spillerne hver sin lille kongepokal. Selv om Tippeligaen sant og si forteller mer om hvem som er best, eller minst dårlig!!! i norsk fotball, ville det ikke falle fotballforbundet inn å rokke denne tradisjonen.
I orientering ser man annerledes på det, her skal ting gjøres politisk korrekt og ingen skal tråkkes på tærne. Fra år til år er det derfor ingen utenforstående som aner i hvilken anledning dette trofeet skal deles ut.
Vi får det liksom til, og da!
Et par øyeblikksbilder sitter fiksert på min netthinne fortsatt, og med to av gigantene i norsk orienteringshistorie i hovedrollen. Det ene – Petter Thoresen som kraftfullt ”knaser” rett opp en bratt fjellskrent ut av presseposten, en skrent 80 andre hadde stirret motløst på – og rundet.
Det andre øyeblikksbildet, avgjørelsen i kvinneklassen. Vestfolds Kari Christiansen ledet – litt overraskende, og ventet spent i målområdet. Men det er fortsatt igjen en trussel ute i skogen, og jeg går bortover det leirete jordet mens jeg prøver å holde den velbrukte Pentax-en noenlunde tørr.
Så kommer hun, Hanne Sandstad, regnet sto som spyd i bakken, det var klinete, det var glatt, men det lyste seiersvilje. Fotnedsettet var karakteristisk, helt flatt, litt utadvendt, det er slik folk oppvokst med selbumyrer løper.
Det var sterkt, ja emosjonelt.
Så kom nedturen som vi for så vidt hadde forberedt oss på. Det høljer fortsatt ned, det er blomsterseremoni og gjøres klart for trofeutdeling i det som mange av oss oppfattet som ”orienteringens Blå Bånd”.
Men det blir ingen velfortjent kongepokal for vinnerne denne dagen. Ett eller annet sted i systemet er det blitt fattet vedtak om at en flott tradisjon skal brytes, en tradisjon som hadde gått helt tilbake til de første etterkrigsåra i klassen for menn og fra tidlig 1960-tall i kvinneklassen.
Hanne og Petter fikk utdelt hver sin blomsterkvast og en krystallvase.
De fleste av oss ristet nok oppgitt og litt trist på hodet, men det var en som var rasende; NTBs Harald Andresen. Ingen visste bedre enn Harald at et foto av to velkjente profiler i norsk idrett, ja de var det den gangen, ville bli mottatt med interesse på ettermiddagsdesken i landets aviser:
”Hmm, kongepokal, jasså Thoresen og Sandstad tok dem i dag, ja nå er det en tidlig sportsside som snart skal av gårde, det bildet sklir rett inn, akkurat det vi trengte!"
Jeg forlater et NM for 16 år siden med det, men med hjertsukket: ”Det er nytteløst å forklare norske orienteringsledere hvordan det tenkes, i dette tilfellet i avisene, og hvordan produksjonsgangen er."
Den er forresten strammet atskillig til siden 1996, Aftenposten får ikke en gang med sportsbegivenheter som starter klokka 19 en søndag kveld i mandagens avis.
Nå er jeg for lengst ute av bransjen, men fusker fortsatt med o-referater om jeg blir spurt. Jeg sørger selvsagt for å levere tidlig, for da er sjansen for å få ”bretta ut saken” best. Det er elementært, men o-sportens ledere de senere år spør ikke om råd, uansett hvem de spør, for de vet de får et annet svar enn det de ønsker.
Jeg har gjort – og gjør fortsatt så mye for orienteringen at jeg ikke gidder å være politisk korrekt. Så og si i alle norske samfunnssammenhenger er det nå blitt et ”omvendt demokrati”, marginale grupper har overtatt styringen, veibyggingen er det verste eksemplet.
Skiorientering ble altså bragt inn i turnusen, en orienteringsgren som aldri har påkalt interesse i Norge. Norske orienteringsløpere bruker vinteren til å sluke mil i Marka – eller de sprekeste går langrenn eller går for merket i Birkebeinerrennet.
Jeg var speaker for NM i ski-o for noen år siden, klubben min fikk ”tredd det nedover huet”. Hvor mange det var med ? – jeg mener det var knapt 50. Jeg ser ingen grunn til å mene mer om en gren av orientering som interesserer de færreste av oss. De som er interessert får selv ta ansvaret, også det økonomiske.
Og noen kongepokal bør og skal de ikke ha. Etter det regelverket for kongepokalene som har vært praktisert, jfr. diskusjonen i Aftenposten i disse dager om kongepokalen i padling, så er de for få.
Og de har vært det ved flere anledninger i ski-o, men styrene i NOF har vært opptatt av å være politisk korrekte, og ”mekka det tel”.
Et år var den satt opp på langdistansen for kvinner, men der viser det seg selvsagt at det er for få deltagere, det er sagt at det skal være 15, men i stedet for å levere inn pokalen til Norges Idrettsforbund slik andre særforbund har gjort i lignende tilfeller, gjør NOFs styre et vedtak med tilbakevirkende kraft, og kongepokalen ble tildelt vinneren av mellomdistansen.
Kongepokalene, som er et av de gjeveste trofeene som kan vinnes i norsk idrett – og norsk orientering, er i dag på vandring mellom lang, mellom, sprint og marginaløvelsen skiorientering.
Mens i kontrast, vinneren av norgesmesterskapet i fotball, altså cupen, får en stor kongepokal når finalen på Ullevaal er avgjort, samtidig får spillerne hver sin lille kongepokal. Selv om Tippeligaen sant og si forteller mer om hvem som er best, eller minst dårlig!!! i norsk fotball, ville det ikke falle fotballforbundet inn å rokke denne tradisjonen.
I orientering ser man annerledes på det, her skal ting gjøres politisk korrekt og ingen skal tråkkes på tærne. Fra år til år er det derfor ingen utenforstående som aner i hvilken anledning dette trofeet skal deles ut.
Vi får det liksom til, og da!
Mulig relevante artikler
