..så var det nok en gang det forhatte
Aklangen-terrenget…

Kåseri av Hans L. Werp

I fjor hadde Jørn Sundby en artikkel i ”Veivalg” om orienteringsferdighetene blant dagens o-ungdommer. Det ble etterfulgt av et lite intervju med Jørn her på OPN.no, noe som avstedkom en del kommentarer og synspunkter.

Jørn mente å ha statistikk for et fallende nivå og han pleier å ha dekning for hva han mener. Han fortalte også at det ble opplevd klager fra løpere, ledere og foreldre over for vanskelige juniorløyper, og det er i hvert fall noe helt nytt i denne sammenhengen. Jeg kan ikke huske at det har vært noe tema tidligere.

Jørn tåler sikkert å stå for sine påstander, men dette er et viktig tema av i hvert fall to grunner. Det ene er mulighetene for å få fram toppløpere, men det har også en annen side – som på mange måter er vel så viktig; De som ikke har fått noenlunde ”tak på orienteringen” i 17-18-årsalderen, vil antagelig forsvinne fra o-idretten. Du må føle at du ”får det tel”, fra tid til annen, ellers blir det for tungt. Når det er sagt, så er det helt sikkert enkeltløpere og miljøer i denne aldersgruppen som er minst like gode som tidligere generasjoner, så er det sagt. Det er lett å bli misforstått.

Jeg har ikke den hele og fulle oversikt over hvordan det drives i dag, men ut fra det jeg ser i mine nærmeste miljøer, har det skjedd en ganske betydelig endring i løpet av 10-15 år. For alt jeg vet skyldes det at ungdomsgenerasjonene har forandret seg betydelig i løpet av de åra. Kanskje diskuterer vi noe som egentlig er en parallell til diskusjonen om den norske skolen. Jeg vet ikke.

Det er litt interessant å se på årskullene 1975-76 og 1979-80, delvis også 1978, fordi dette var årskull jeg fulgte på tett hold. 1975-76 av jenter i Buskerud var ikke noe stort o-kull, 1979-80 var noe større. Med større og mindre kull rundt i de forskjellige kretsene, ble imidlertid disse årsklassene store til sammen, og de fortsatte inn i juniorklassene, ja, mange inn i den mest ”utsatte” klassen – D 19-20, som er nærmest marginal i dag.

Juniormesterskapene i Sørmarka ved Oslo (1994) og i Sandefjord (1995) var store mesterskap. Her gjenfinner en også en rekke kjente navn, blant andre Anne Margrete Hausken, og ikke minst Rolf M. Pedersen, som jeg anser som den største orienteringbegavelsen vi har hatt de to siste tiårene. Men ut fra det relativt, i utgangspunktet beskjedne miljøet i Buskerud den gangen, kom det tre VM-løpere. Det var Ragnhild Myrvold (f.1975), Ellen Moen (f. 1976) og Marianne Andersen (f. 1980). Marianne kom litt sent med, men hun hadde turorientering som grunnlag, og kom deretter inn i det ”systemet” jeg siden skal forsøke å beskrive.

Hvordan ble opplæringen drevet den gangen? Det var vel omtrent på samme måte som vi gjorde det i klubben min. Den startet med NOFs (Rebårds) arbeidsark for jentene – og guttene (blant andre Eivind Tonna som nå jobber NOF). Så bar det ut i skauen.

Utklippsbøkene som fortsatt fins her i huset forteller en virkelighet som muligens er fremmed i dag, jeg vet ikke helt. Det var nærløp og kretsløp, med andre ord masse småløp. Det kan vel slås fast at det var ”learning by doing”, og kommentarene i formskrift er kostelige: ”Bomma på tredje, men traff Mari uti der, vi kom ned til et jorde, og da skjønte vi hvor vi var”. Det andre året, da disse var 11, noen hadde kanskje rukket å fylle 12, begynte utfordringene å stå i kø. Det er løp ved Vælsvannet på Ringerike (der er det mange voksne som har bomma mye!) , til første post var det bare å følge en vei, men deretter bar det rett ut til en post ”midt i ingenting”. Men de hadde lært kompasset, fortsatt holdt de seg til ”planken” – som de tviholdt i med små fingre, og de traff! Et annet sted står det: ”Så var det atter det forhatte Aklangen-terrenget”. Dette terrenget i Holleia byr på uendeligheter av tyttebærkoller innover, og med et nett av grøfter her og der – knapt en sti. ”Måtte rope om hjælp uti der, ei dame fra Konnerud viste meg hvor jeg var. Da gikk det fint. 1. premie, 1 med”.

Så var det KM, da! Det gikk i Ljøtelendet på Tunhovd, et terreng som hadde blitt brukt til VM-uttagning året før, ikke en sti, hvitmåsa og to millioner steiner innover. Som Svein Myrvold, faren til Ragnhild sa da vi pratet om dette for en tid siden: ”Da var Eldrid Ask (senere kretsleder i Buskerud) betenkt, hvordan skulle dette gå?, kom dattera hennes til å komme fra dette på en rimelig måte?” Jeg leser kommentaren i utklippsboka; ”Jeg kom på 4. plass, 9 med, 2 brøyt”.

Hvem de to var, vet jeg ikke, men det var ikke dattera til den senere kretslederen! Men de var altså knapt 12 år enkelte av dem, og fant rundt gjorde de. De hadde jo kompasset, det var trygt å holde i!

Her har jeg faktisk et lite poeng, som jeg tror er viktig. Disse småungene startet med ”plankekompass”, de lærte seg å løpe på retning. Først et par år etter gikk de over til en eller annen form for tommelkompass. Men da ”satt” også det med retningsløping i ryggmargen.

Ytterligere et poeng som jeg mener hadde betydning: Sesongen ble startet i Vestfold, et o-fylke som er blitt ”stigmatisert” på grunn av sitt terreng. Tøys! De ytre delene av Vestfold byr på et fantastisk o-terreng, det er det mest internasjonale o-terrenget vi har i Norge med tett stinett og ”klipper”. Det var ideelt å starte sesongen i Vestfold, ut på sti, inn i posten, ut på sti igjen. Full fres. Vestfold er en glemt o-perle, i hvert fall tidlig på året og i terreng som for eksempel Helgerød, Marum og Hjertås.

Årene gikk, det ble Hovedløp. De dro av gårde til Hovedløp og Hovedlandsleir i Alta. I tillegg til hovedløpskart, minnepremie og kanskje premie, kom de hjem med en plastlomme stappa full av treningskart med merkelige navn som Detsikalia og andre samiske varianter. Her var det ”knota” inn løyper, selvtegna med rødblyant, uka hadde handlet om orientering og atter orientering, men de hadde da fått med seg en tur med elvebåt på Altaelva! Svein Myrvold gliste da vi prata om dette, jo da, det var slik det var, det eneste Ragnhild hadde vært misfornøyd med var at en av instruktørene hadde blandet seg opp i hvordan hun brukte kompasset. Det skulle hun ikke ha noe av! Ingen voksne hadde mast om at ”nå har vi det gøy”, orientering i seg selv holdt i lange baner. Moroa sørget de sikkert for sjøl.

Jeg kikket på innbydelsen til Sørlandsgaloppen 2010 ved en tilfeldighet. Jeg fikk inntrykk av at her skulle ingen kjede seg. Det var to sprintløp og et par korte og kjappe løp. ”Galoppen” hørte selvsagt med for årsklassene jeg har nevnt også. Men den gangen var det seks løp, ingen ville drømme om noe annet den gangen, og løpene gikk på full distanse, og i terreng der det var muligheter for å rote seg totalt bort, enten det var i Gjerstad eller Bamble. Det var premieutdeling om kvelden og Galoppen var moro. Men konkurransen var viktigst, tro ikke annet!

Det var vanskelig å unngå å bli god til å orientere på denne måten. Ja, de deltok i 6-dagers i Sveits med stupbratt ”voralpint” terreng, noe av det mest krevende o-terreng som tenkes kan. De tok seg rundt, jeg vil i ettertid si, på en imponerende måte. Mye av dette jeg skriver vil sikkert også Jørn (Sundby) gjenkjenne, for han var en av de beste i denne generasjonen og hadde gått den samme ”skolen” i Telemark O-krets.

Når jeg ser på løypene som ble løpt av disse generasjonene midt på 1990-tallet, undrer det meg at de fant fram. For det er vanskelig, veldig vanskelig, og enda et poeng, terrengene som ble brukt lå delvis langt til skogs, det var fri orientering på rent elitenivå fra 15-17-årsalderen. Hovedløpet i 1995 gikk i Vestmarka i Bærum med Asker Skiklubb som arrangør. Det er kanskje landets vanskeligste o-terreng, med særdeles dårlig sikt. Men jeg vil si, det var utrolig hvor bra det ble løpt i løyper som bød på krevende orientering fra første til siste meter. Jeg har moret meg mange ganger over et bilde av ankerkvinnen til Buskeruds lag i kretsstafetten, det gnisses tenner under stemplingen på siste post, er det ikke Østfold og Oslo rett der bak?, og den plasseringen skal ikke tapes i spurten!

Om du hadde sagt til disse generasjonene at de skulle kle seg ut for å løpe kretsstafett i Hovedløpet, da tror jeg de ville glant uforstående på deg! Og hvor mye av HL-løypene i 2009 bød egentlig på orientering – i beste fall 2/3 deler!

Men slik var det altså for de generasjonene jeg har prøvd å beskrive. Det kom altså fram tre VM-løpere av denne tilsynelatende enkle måten å gjøre ting på. Og kanskje enda bedre, faktisk har mange av de involverte fortsatt med orientering, jevnt – eller mer sporadisk. Det er mange valg som tas og må tas i disse åra, men orienteringen fikk de med seg, på forskjellige måter. Og gode til å orientere – det ble de fleste av dem.

Jeg ser disse tingene mer fra sidelinja nå, men konstaterer at ting gjøres annerledes. Det deltas tilsynelatende mer sporadisk, fokuset legges på noen ”happeninger”, som Ungdommens Tiomila, miljøsamlinger, på noen storløp og på Hovedløpet, i junioralderen på juniorcupen. Mange avslutter sesongen med Hovedløpet. Som jeg leste en av vinnerne fra Hovedløpet sa til O-Boka 2009, etter HL var det ikke mer orientering den sesongen, nå var det trening for andre idretter som gjaldt utover høsten. Egentlig er dette dagens norske ungdomsidrett i kortversjon. Idrettene overbyr hverandre i tilbud. Og i orientering må vi konstatere at Kretsløp eller andre løp i nærområdet er ikke så interessante lenger.

Slik jeg ser det var kretsløpene nøkkelen til orienteringsforståelsen for de generasjonene jeg har skrevet om her. Dette var den viktigste opplæringsarenaen. Her ble de delvis alene i skauen, de måtte stole på seg sjøl. For å gi en kortversjon av hva jeg mener å se i dag, ”lista” er senket betydelig, fokuset er flyttet vekk fra selve orienteringen – og konkurransene, og for å si det rett ut; jeg tviler på at det blir ”noe særlig ut av det”. Men det er mitt syn, og forhåpentlig tar jeg feil.

PS: Jeg kikker en del på resultatlister, det er interessant å studere ”rikets tilstand”. Da ser jeg i hvert fall at den gamle storløper Per Olaussen – han som huskes for fjerdeplassen i VM 1997 og o-Norges flotteste løpssteg – farter rundt med FSK-ungdommene og deltar på disse spredte småløpene, som få andre unntatt ivrige veteraner gidder å oppsøke lenger. Per har vært god, og vet nok hva han holder på med.

PS 2: Om det er noen som har synspunkter på hele eller enkeltheter i denne artikkelen, så er det hyggelig om de gir seg til kjenne.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.

******

NB! Hvordan rekruttering og ungdomsarbeide bør drives til enhver tid er en utrolig viktig debatt for norsk O-idrett. Det håpes derfor på gode leserinnlegg, helst under fullt navn (det er stort sett ganske trygt å gi seg til kjenne...). Ellers har OPN.no valgt å stramme litt inn på rutinene rundt leserinnlegg, slik at innlegg som skjønnsmessig ikke tilfører debatten verdi risikerer å bli forkortet eller eventuelt tatt helt av "plakaten". For anonyme innlegg er terskelen lavere enn for signerte innlegg..