Han er sammen med kameraten Eivind Aase - som trakterer trommene - Ni Liv. Ut over de to leies musikere inn til konserter, andre opptredener og plateinnspillinger.

Jon Solberg på konsert med Ni Liv. Foto: Ulrikke Tveiten.

”Det var den gong”
Det var mora til Jon som hadde vært o-løper, slik starter de fleste orienteringshistorier. Jon ble o-løper, det ble søsteren Veslemøy også, merkelig nok i samme bransje som Jon – sang, musikk.

Veslemøy deltar ivrig i orientering også i dag med ektemann Sven Ohrheim, og for Konnerud IL.

Jon vant altså Hovedløpet som 16-åring. Året var 1992.

"Hadde tenkt å rydde i dag/ men e' fekk ikkje gjort et slag/ før i fyste asken fann eg det/ fotoalbumet frå nittitre/ tenk der var det/ blei bare sittandes i ei krå/ ei Metallica-jakke med naglar på/ ein solbron gutt på luftmadrass/ ein smørblid o-løpar på fyste plass.."

”Det var den gong” heter låten, og teksten forteller at livet aldri ble det samme etter ”nittitre, med bilde av ”ein smørblid o-løpar på fyste plass”, og Torgny Mogren som vant femmila i Falun-VM.

Men gitaren hadde ikke vunnet over idretten – ikke ennå, i tre sesonger var Jon Solberg på juniorlandslaget, og artikkelforfatteren måtte begynne å lete i sine ”asker”.

I den tredje ”asken” full av bilder fant han et han hadde glemt, seierspallen for H 19-20 i junior-NM i Sandefjord 1995. Vinner Rolf Pedersen, Asker, sølv til Jørn Sundby, Skeidi og bronse til Jon Solberg, Bø O-lag. En skarp generasjon det der.

Seierspallen i NM H 19-20, junior-NM Sandefjord 1995. Fra venstre: Jørn Sundby (sølv), Rolf M. Pedersen (gull) og Jon Solberg (bronse). Foto: Hans L. Werp.

I en ”ask” i kjelleren ble fotoet fra et natt-KM samme år gjenfunnet, Jon Solberg i Vital-drakt, det handlet om et natt-KM for Buskerud, Telemark og Vestfold.

Men når kom gitaren og musikken inn?

- Pappa har alltid vært svært musikkinteressert, folkemusikk og slikt. Det sto en gitar heime. Det var slik det begynte.

Jon satset til og med juniorklassen. Da gjorde han som mange andre i den alderen sitt valg, og det falt ikke til idrettens fordel.

- Alle helger og alle ferier gikk til orienteringen, og hadde gjort det helt fra jeg startet. Jeg var ”fed up” av å reise og konkurrere, sier Jon. Så noen seniorkarriere ble det ikke, selv om han fortsatte å delta sporadisk i årene som fulgte.

- Ferden gikk til Oslo, og NIH.

- Ett år, ja, det der var ikke noe for meg.

Dermed penset han seg inn på det som har vist seg å være et for han riktig veivalg, musikken. - Jeg studerte musikk ved Universitetet, og tok siden hovedoppgaven i Trondheim fra 2000-2002. De to-tre åra er de eneste der jeg har vært helt fraværende fra orienteringen.

Så tok Jon ”gamlevegen heim” til Bø.

- Du ville heim igjen?

- Jeg tenkte alltid det, at jeg skulle heim til Bø. Men det skjedde kanskje tidligere enn jeg hadde tenkt. Jeg søkte og fikk en lærerstilling ved ungdomsskolen i Gvarv og familien var i ferd med å bli større. Så det ble gamlevegen heim, sier Jon.

I 2002 arrangerte Bø O-lag sammen med Skien O-klubb NM-uka. Banketten ble holdt i kulturhuset i Bø. At søsknene Veslemøy og Jon sto for de musikalske innslag var vel nærmest en selvfølge.

”Jon Solberg med fete riff”, mener vi at den kresne musikkjenneren Kjetil Bjørlo skrev ett eller annet sted etter den seansen.

Rockabilly
Først kalte Eivind og Jon gruppa for Bygdabilly Band.

- Vi sang på engelsk og spilte musikk fra før-Elvis-epoken, det som ofte omtales som ”Sun-epoken”. Men etter hvert begynte jeg å lage norske tekster, og spillelista endret seg. Vi syntes det ble feil hvis folk kom for å høre Elvis og rockabilly-låter, og så var det norsk country-rock, det vi sjøl kaller Telemarkania, så vi skiftet navn, det ble Ni Liv, forteller Jon.

Telemarkingen liker å danse, de liker å synge med, Ni Liv ønsker å være allsidige, det skal ”funke” like godt på en konsert, som på en dansefest i Morgedal eller Kviteseid.

- Telemark, og kanskje de indre dalene er Ni Livs ”hule”?

- Ja, vi bygger oss opp her, Oslo er vanskelig, men vi spiller en del på Nordvestlandet, Florø, Førde og slike steder, der slår Ni Liv an.

Det er Jon som er låtsmeden. Tekstene er rike, rensket for klisjeer og de er ærlige.

- Da jeg var mye yngre, var jeg på besøk i studio hos min svoger Sven Ohrheim. Det var noe han skulle lage med Jan Eggum. Det var stort å treffe han og han sa: Skal du lage tekster på norsk må du være ærlig.

Eg e’ glad i det trygge, det e’ bare slik det e’

- Og dette er Jon Solberg?

- Ja, det er nok det!

..så kom kom og bli med meg/
e veit om en annan veg/
gamlevegen heim, den siste biten/
gamlevegen heim, med gras i midten/
gamlevegen heim, e tek gamlevegen heim

I en annen sang, ”Tjønnimellom” synger Jon om at han ”fann igjen Norheimjakka si” – etter en yttersving, som han omtaler det som, det var studieåra det.

Som gjest i Friluftsmagasinet nylig, et program som sendes hver lørdag morgen på NRK P1 og som er et av nasjonens mest populære radioprogrammer, fortalte Jon om hva orienteringsårene og friluftslivet hadde betydd, og betyr for ham. Ja, en gammel o-løper vet hvor han skal sette ned føttene:

Her e’ kursen trygg og stø
E’ veit så godt hvor eg ska trø

Tidlig 1970-tallet kjøpte Solberg-familien hytte ved Langetjønn i Tuddal, den gang prisene ikke var så høge som han sier. Det er ”fristaden” for Jon, det melder seg mange gode tanker der.

Ein stad lengst burt i verda
der gråna og bjørka syng
og ivrige guteføter
gjennom myrull og blåbærlyng
ein stad ingen andre kjenner
med et hemmeleg liv og mål
der tida sit og kviler
med ei tyrisprakande bål

Men Bø er altså ”bygda”, i mange år landskjent for sitt rånermiljø. Jon synger om det også, ”Bø te Lonne (Lunde)” på 7.20.

- Rånerne i Bø er skikkelige arbeidsfolk som står på i jobben hele uka, og så råner de i helga, Notodden har på mange måter overtatt som rånerhovedstaden i Telemark, der er det trygda rånere som kjører hele dagen, hevder bøheradingen. Og det er mest ”Merser” som er teller nå, ”Volvoene” er bytta ut.

- Og 7.20 er rekorden fra ”Bø te Lonne” når distriktet er renska før purk og kø”?

- Nei, nei, det har vært kjørt mye fortere. På 70-tallet var det en som tilbakela strekningen på fire og et halvt minutt på motorsykkel, han kjørte siden bra i roadracing, 160 km i timen i gjennomsnitt, den rekorden blir nok ikke slått!

Når Ni Liv er ute og spiller, skjer det ofte at gamle kjenninger fra de mest hektiske orienteringsåra gir seg til kjenne. Jon setter pris på det.

- De åra ga så mye, jeg kjenner folk fra hele landet. Orientering er den fineste familieidretten som finnes, så jeg vet hva vi skal gjøre når ”gutane” blir store nok!

At Jon mellom framgangene på musikkarenaen ikke har fått med seg at begrepet ”familidrett” er svartelistet i forbundets vokabular, ja direkte forhatt av markedsprofetene, og at slagordet nå lyder ”Vilt, vakkert og rått”, får så være. For hvem begynner med orientering uten en far eller mor eller kjente som drar dem med?

Gamlevegen heim er kanskje den tryggeste.

Jon Solberg og Ni Liv – ”Det var den gong” med ein smørblid o-løpar på fyste plass og Torgny Mogren som vann 50 fri:



Ni Liv sin hjemmeside.
Bø O-lag hjemmeside.

Bilde forsiden: Jon Solberg i natt-KM for Buskerud og Telemark på Eiker 1995. Foto: Hans L. Werp. Lite portrettbilde av Jon Solberg i nyere tid. Foto: Privat.