Denne forsida hadde Veivalg (den gangen Orientering med kart og kompass) i 1997. Tsjekkeren Rudolf Ropek stempler på markedsplassen i Venezia. Siden har det bare blitt verre og verre.

Denne forsida hadde Veivalg (den gangen Orientering med kart og kompass) i 1997. Tsjekkeren Rudolf Ropek stempler på markedsplassen i Venezia. Siden har det bare blitt verre og verre.

.. men bland ikke oss andre bort i det

Kommentar

- Jeg får lyst til å bruke redaktør Wadds ord når jeg konstaterer det ene mer krampaktige forsøket enn det andre på å gjøre vår kjære orienteringsidrett lekker overfor media, sponsorer, publikum og IOC-pamper.



At alt var bedre før, og slik opplevde jeg også lunsjpausene i den hederskronede avisen Fremtiden i Drammen som var min arbeidsplass fra 1985 til den gikk inn rett før jul i 2000.

Nei, det var før i tida, i gamle ”Doggerbank” i Øvre Storgate at avishistorie virkelig ble skrevet med medarbeidere som Andreas Nøklebye, Bjørge Lillelien og Reiulf Steen.

Ved lunsjbordet kom også perlene av vandrehistorier fra pressemiljøet og en gjenganger var historiene om den særpregede redaktør Wadd i Laagendalsposten på Kongsberg.

Ved en anledning troppet det opp representanter for et damesangkor fra Ytre Sandsvær på redaktør Wadds kontor. De besværet seg over mangelfull presseomtale.

Redaktør Wadd viste ingen nåde, han svarte: ”Syng så mye dere vil, men bland ikke oss andre opp i det!”

Jeg får lyst til å bruke redaktør Wadds ord når jeg konstaterer det ene mer krampaktige forsøket enn det andre på å gjøre vår kjære orienteringsidrett lekker overfor media, sponsorer, publikum og IOC-pamper.

Gjør hva dere vil for meg, men bland ikke oss andre opp i det.

Ingen skal si at ikke orientering har prøvd, oppfinnsomheten har det ikke vært noen mangel på, men resultatene? Magert.

Og alle påfunnene har kostet orienteringsbevegelsen masse penger.

Like slitsomt er kravet om aksept fra resten av o-bevegelsen, ”jasså, dere er ikke for utvikling, for framgang, se hva andre idretter har fått til, idretter som har tatt sjansen på nye grep – skiskyting!”

”Bakstrevere, ingen tilfeldighet at Ola har dradd nisselua nedover øya, dere var nok i mot så vel skøyting som Bokløv, dere!”

Retorikken er velkjent.

Nå må det være lov å legge til at flere av de suksessomtalte TV-idrettene er til dels mikroskopiske, hva er skihopping en del tiår etter at gutta fra Kongsberg med den hvite K-en på brystet, viste verden vinterveien?

Skiskyting? I Sverige et landslag og knapt nok det, i Finland enda mindre. Ingen stor idrett i Norge heller med hensyn til antall utøvere, nå skal østkanten få OL-anlegg i skiskyting på Grønmo, ut fra befolkningsstrukturen hadde det vel vær mer behov for cricket- og landhockeybaner.

Ole Einar Bjørndalen og IBU-president Anders Besseberg er intelligente nok til å innse at det er Tyskland som holder skiskytingen i gang, modernisering eller ikke.

”Orientering kan aldri bli noen publikumsidrett”, står å lese i bokverket Sportsrevyen for 1963.

I en av sine berømte Ytringer i Dagbladet, skriver o-vennen Arne Skouen i 1976, ”Orientering er så herlig atypisk, det kan ikke selges billetter, det kan ikke skapes profesjonisme, bare det er en gudegave i dagens idrett”.

Svenskene prøvde imidlertid allerede i 1972. I den tradisjonelle vårlandskampen som det året gikk i Skinskatteberg, var det parstart og runding halvveis. De to største navnene fra den tid, Åge Hadler og Bernt Frilen startet par, svensken trakk det lengste strået.

”Svenskene ødelegger o-idretten”, raste den regjerende verdensmesteren, Stig Berge.

Norge hadde vært en garantist for de rette dyder i sporten, vi var ledende på kart og vi forklarte utlendingene hvordan løyper og postplasseringer skulle være. Vi fikk gehør for det.

På ett eller annet tidspunkt snudde Norge, og har de senere år framstått som verst i klassen.

Vi prøvde å prakke micro på o-verden, ja et norsk forslag var at den såkalte knock-out-sprinten, vel og merke i urbant miljø, skulle bli VM-øvelse. En øvelse som knapt var prøvd internasjonalt.

Enkelte har protestert, som Løten O-lag som arrangerte NM i 2007 og nektet å arrangere noe som ble kalt macro, hva fa… det var. Så forbundet måtte sørge for det selv.

Jeg møtte en av frontfigurene for framskritt og utvikling på utgang fra den idylliske arenaen i Stange Allmenning etter NM-langdistansen i 2007.

Vedkommende ga uttrykk for at dette hadde vært langtekkelige greier, men på lørdag skulle det bli ”ækksjen”!

Herregud. Unnskyld. Men jeg betakker meg. Jeg er møkka lei av forsider på Veivalg der o-løpere stempler utenfor drabantbyblokker på Ammerud, jeg er møkka lei av bilder med o-løpere i kortbukse og joggesko som runder kafebord og rullatorer i bymiljøer.

Skal jeg si hva jeg synes: Jeg synes vi skjemmer oss ut. Jeg er flau på o-idrettens vegne.

Min bønn er: Kan ikke vi som synes det er hyggelig å lage i stand orienteringsløp ”langt inne på skauen”, som kritikerne kaller det, som ønsker å dyrke det fine og særpregede orienteringsmiljøet – som lever i beste velgående om vi legger til rette for det, kan ikke vi få lov til å holde på med det.

Vi tåler godt å bli beskyldt for å være bakstrevere, men hvorfor skal vi samtidig være kassaapparat (les inndrivere av løpsavgift) for et forbund som egentlig gjentar gang på gang at det vi holder på med er gammeldags.

Dessverre er ikke de store sponsorene til diverse nyvinninger på plass, men de kommer nok, bare vent, og inntil det må den øvrige delen av bevegelsen finne seg i å betale for framskrittet!

Sprint? Det er snart 15 år siden Morten Berglia og jeg arrangerte sprintserie på Stryken i Hokksund og Sundhaugen i Fiskum, det var før sprintnormen var oppfunnet.

Til de som står på sidelinja og skriker bakstrevere, bakstrevere, forslår jeg følgende syretest: Oppsøk oppmålingsavdelingen i din kommune, få fatt på et grunnlag over et bebygd område og produser et sprintkart.

Det er fritt opp til enhver, jeg gidder ikke for jeg har lagd 3-4 slike kart. Bruksverdi, meget begrenset i forhold til et godt kart over et fint skogsområde. Sett i gang, arranger!

Men klag ikke på andre!

Oi, oi, GPS-tracking, det er spennende det! O-sportens framtid, tenk når fjernsynstitterne oppdager hvor spennende det er å se grønne, røde og blå spermier forte seg over kartet mot ett eller annet mål!

Spennende? Tja, passelig interessant synes jeg. Men jeg er selvsagt sær. Jeg synes det er mer morsomt å lese om løypelegger Tore Sandviks tanker om løypeleggingen i Trøgstad-NM 2009, og se streker med forskjellige farger som viser hvor Olav og Carl har løpt.

Men hver sin smak, sa mannen, han drakk mens de andre sloss.

Signaturen ”Løken” trekker en slags parallell til langrenn når han ganske skarpsindig beskriver orienteringens forsøk på å tekkes o-nasjoner som ikke har noe som ligner på løpbar skog eller for øvrig egnede områder.

”Det blir som om langrenn skulle skrinlegge langrenn på snø og satse fullt og helt på rulleski, for da kan langrenn bli en global idrett”, skriver Løken.

Vi skal altså legge ned tradisjonell og vakker nordisk orientering for å tekkes nasjoner som aldri kan bli o-nasjoner. Bli gærn!

Jeg husker en bildetekst fra mange år tilbake i Vevalg: ”Det er slik vi vil ha det”.

Bildet viste Johan Ivarsson, Kjetil Bjørlo og ytterligere tre fire av datidenes storheter sloss om stemplingsenhetene på siste post i Vårstafetten.

På netthinnen sitter også et bilde fra en jaktstart i O-Festivalen i Indre Østfold, kan det ha vært i 1994?

Petter Thoresen, Jørgen Mårtensson og hele hurven løper som merra den blind langs snitslinger rundt og rundt et jorde, før finnen Mika Kuisma, han omkom senere tragisk i en bilulykke, kom seg hårsbredden først i mål.

”Jag föredrar masstart”, sier o-speakeren Per Forsberg i siste nummer av Skogssport, mens IOFs Göran Andersson forklarer genialiteten i den nye mix-stafetten, ”med denne vil orienteringen bli global”, men man må altså ha touch-free stempling på postene, for dette vil bli rörigt!

Jeg vender tilbake til redaktør Wadd: Surr så mye dere vil, men plag ikke oss andre med det.

Og hvor viktig er det egentlig å bli sett, om det du og jeg holder på med oppleves som meningsfylt?

Redaktør Wadd satte tingene på plass der også: En numedøl hadde tatt toget til Kongsberg og troppet opp på Wadds kontor. Han beklaget seg over en resultatliste fra et friidrettstevne i Rollag.

Hans lengdehopp var ikke kommet med.

”Hva var lengden”, sa Wadd og numedølen svarte ett eller annet. Da sa Wadd: ”Hadde jeg hoppa så kort i lengde ville jeg ansett det som en fornærmelse å få navnet mitt i avisa”.

Som Esten Sæther i Dagbladet sa på et av de utallige sutremøtene om orienteringens plass i mediabildet.

”Jeg er møkk lei av å lese om o-løpere som ligger i sovepose på golvet i en gym-sal. Det er faktisk frivillig å være o-løper”.

Esten kan jo være ganske infam, men han hadde jo rett i det.


blog comments powered by Disqus


Mulig relevante artikler