www.opn.no

Øystein Kristiansen.

Øystein Kristiansen.

10Mila 2000
Øystein Kristiansens monsterløp

Långa natten er legendarisk. Og enkelte prestasjoner på nettopp denne etappen kan skrives med gullskrift i historiebøkene. Slik som da Øystein Kristiansen la i vei som nr. 54 for Halden, 20 minutter etter teten. Til veksling kom han helt i front. Les Kristiansens egen beretning fra natten til 29. april 2000.
Øystein Kristiansen. Foto: Geir Nilsen / OPN.no.


28.04.2010 - Geir Nilsen

Øystein Kristiansen forteller
Vi skriver kl 01.00 29. april 2000. Jeg har vært 25 år i nesten en time. Vi befinner oss på et jorde utenfor Solbacka i Sörmland eller der omkring. Tiomilastafetten er ute i sin 3. mørke nattetappe. Teten går jevnt og trutt uten store feil.

Jeg skal debutere for min nye klubb, Halden SK, og nok en gang i mitt liv får jeg "..hold the lion share" som Metallica synger, jeg skal debutere med långa natten for laget som kan ta sin tredje rake Tio-seier.

Men ting ser ikke akkurat lyst ut for Halden Cowboys. Etter andre etappe var laget 13 minutter etter. Dickie Jones rev av seg store hårdotter etter å ha vimet rundt som ei verpesyk høne i skogen. Den dag i dag gror ikke gresset der Dickie bannet som verst etter å ha levert fra seg kartet til debutanten Bjørn Eriksen på tredje etappe.

Og natten var lang og svart for Bjørn. Selv om han hadde suverent beste strekktid fra siste til mål, tapte han ytterligere 7 minutter til teten. Etter tre etapper var vi 19 minutter og 42 sekunder etter teten. Det er om lag 3 kilometer i normal løpsfart.

For meg startet natten på hotellrommet på Solbacka. Alene som jeg var spiste jeg "frokost kl 24 mens jeg så noen dårlige musikkvideoer på ZTV. Etter en siste utstyrssjekk kledde jeg på meg den fine, nye Halden drakten, pakket sekken og gikk til bussen.

På bussparkeringen begynte det å krible. "Långa natten for Halden, dette blir stort!", tenkte jeg mens jeg bruste med fjæra i Haldendrakta. "Holding the lion share, holding it all, 'cause I'm striving to be….better than you..". Metallica dundret i hodet mitt på bussen til samlingsplass.

Gløden ble til en liten flamme når jeg gikk ut av bussen på samlingsplass. Perfekt vær, perfekt terreng, god stemning, Tio-ånden flommet inn over meg som Glomma i vårløsningen.

Men i vekslingsteltet var det mutt. Dickie hadde nettopp forlatt stedet for å gå å skyte seg selv i hodet.

"Vi ligger i hvert fall 13 minutter etter og vi har ikke hørt noe fra Bjørn. De sier det er stupvanskelig, og svart som ville helvete!" var det noen som sa. "Ok", tenkte jeg.

Når teten passerte siste melde startet jeg oppvarmingen. Selv om Bjørn ikke var meldt, regnet jeg med at han var med mellom 10 og 13 minutter bak teten. Lagene begynte å strømme inn.

Utslitte nattergaler sendte ut friskt blod i den 17 kilometer lange ugaflete Långa natten. Når det var gått 13 minutter etter første lag vekslet, kom Kjell Puck og Petter Thoresen til meg.

De stirret meg rett inn i øynene og sa: " Øystein. Hør etter nå. Nå ser det ut til at Bjørn har hatt en del problemer, han har ennå ikke vært på forvarsel. Nå skal du gå feilfritt. Du skal snu stafetten for oss. Det her har du gjort mange ganger på trening i vinter og det er nettopp det her du er god til." Seks minutter etterpå kom Bjørn med pipepust mot kartplanken. Jeg var helt i trance, men fikk med meg at "Halden SK passerade nu som nummer 54, nästan 20 minutter efter. Jag är rädd dom är uta av tetkampen i år".

En annen ting fikk jeg også med med. En lagleder for et annet lag skrek til sin løper at han skulle ta ryggen på "Halden-grabben, vik inte därifrån". Jeg så ham aldri men han kom i mål ti meter bak meg.

Herfra gikk alt som i trance. Alt som eksisterte var meg, kartet og den lille delen av terrenget som ble lyst opp av lykten min. Ved tredje post tok jeg igjen Rolf Pedersen som gikk ut to minutter før meg. "Rolf er regjerende norsk mester i nattorientering, han er god, han kan jeg bruke", tenkte jeg og kusket på videre.

Ved passering 3 kilometer hadde den lille gruppen med Rolf, meg og mannen i skyggen, fått fin flyt. Å løpe långa natten føltes som å løpe i en lysløype. I starten tok vi igjen bare små buljongklubber, men etter hvert ble det mer og mer kjente klubbdrakter. Flere og flere løpere ble med i vårt lille skjebnefellesskap og vi ble en klynge som fikk bra moment.

Ved passering 8 kilometer delte klynga seg i to. Jeg ledet en klynge på et rundtveivalg, mens en svenske dro en klynge rett på. Rolf P. var i min klynge, noe jeg tok som et godt tegn.

To poster etter dette langstrekket tok vi igjen en stor klynge løpere. Her var det mange topplag, og jeg begynte å skjønne at jeg hadde løpt bra. I front av klynga så jeg de brede skuldrene til treningskamerat og Haldenser Joacim Carlsson som løp for Tisaren. Jeg visste at han hadde lagt ut 12 minutter før meg. "Nå har jeg snudd tendensen, dette er bra", tenkte jeg.

Joacim ble den første som gratulerte meg med dagen. "Grattis med 25-års dagen!", sa han i det han så at jeg var på siden av ham. Vi hadde trent mange långa natten sammen under vinteren og riktig koste oss der vi dro klynga gjennom den vanskeligste delen av løypa.

Et par kilometer etterpå var det slutt på lysløypa. Etter å ha passert Liedon Parma med treogenhalvmenning Asgeir Mjøsund, var det bare svart natteskog mellom meg og målet. I og med at Liedon Parma gikk ut i tet og Asgeir er en god nattløper skjønte jeg at jeg nå var i teten på Tiomila. For første gang i mitt liv.

Inn mot løypas to klart vanskeligste poster var det en stor flokk på omtrent 70-80 gale nattløpere som spredte seg ut i vifteform. En herlig scenario som gjorde at blodet bruste og kokte. Jeg skal innrømme at jeg slet litt inn mot den ene posten, og var lykkelig da noen andre fant den.

Inn til den siste vanskelige posten skjedde det noe rart. 20-30 løper løp i vifteform innover i det detaljerte terrenget. Jeg hadde kontroll og så at vi var til høyre for posten, jeg snudde og løp på tvers av de andre, som fortsatte rett fra som zombier.

Når jeg så posten framfor meg hadde jeg bare med meg et par stykker. Dette var forvarsel før publikumspost. Det var da speakeren sa: "Ute på den långa natten har løparna nu passerat førvarsel. Och det har händt saker. Inte vill jeg säga vem som leder, med det det är norsk i täten!"

Inn mot publikumspost løp jeg som i feber. Jeg visste at jeg var først, at jeg hadde kontroll på feltet, at jeg var den klart piggeste fysisk og at den siste korte delen var lett. Jeg hadde mitt livs aller første o-rus.

Å passere publikumspost var helt vilt. Masse lyd og lys. Jeg så Harald Andresens vantro ansikt når han så hvem som ledet i blitzlyset. Hjernen min skalv og ristet av fryd!

På de tre siste postene bare cruiset jeg og holdt de andre bak. Jeg bommet litt på nest siste, men siden det bare var jeg som orienterte var det ikke noe problem. Ingen, ingen, ingen kunne ta i fra meg å komme først inn på Långa natten. Det var en uvirkelig følelse å løpe først opp oppløpet. Til alles store forundring. Stafetten var snudd. 2 timer slit i svarte natta snudde opp ned på hele stafetten.

Jeg glemmer aldri uttrykket til Dickie når jeg hadde levert fra meg kartet, "Oh, sweetheart, do you want to marry me!"

---

Red. anm.
Halden Skiklubb vant 10Mila i år 2000 med drøyt 2 1/2 minutt.




Mulig relevante artikler