Resultatlister ”ljuger” aldri

For norsk orientering for menn har 2009 vært et ”Annus Horribilis”. Et fryktelig år. Forrige gang vi kom tilbake fra ”Nordisk” uten medaljer i klassen for menn var i 1955, kommenterer Hans L. Werp.


Resultatlister ”ljuger” aldri

Kommentar av Hans L. Werp

Fotballtabeller ”ljuger”aldri. Det har vi lært oss. Tabellen har også konsekvenser, for eksempel må ”Kamma” ned i 2. divisjon, utrolig nok bare en sesong etter at de rykket ned fra Tippeligaen. Det nytter lite å sutre om at de egentlig er for gode for 2. divisjon, avdeling 1, 2, 3 eller 4. Neste sesong venter Kjelsås, Førde, Eidsvoll Turn eller kanskje til og med Nest Sotra på den andre banehalvdelen.

Resultatlister ”ljuger” heller ikke. I år har norske mannlige orienteringsløpere, ”våre beste menn” deltatt i åtte internasjonale konkurranser, ”Nordisk” med innlagt WC - og VM. Til sammen åtte øvelser som med kjapp hoderegning gir muligheter for 20 medaljer. Vi skal være rause og si at vi antagelig hadde fått en medalje i VM-stafetten om den hadde forløpt normalt.

I så fall hadde vi stått med en medalje av 20 mulige. Bra? Tja.

For vel 10 år siden var det en verdenscupavslutning nede i Sør-Sveits. Det gikk vel ikke så veldig bra for de norske, selv om laget telte gode kort som Valstad, Staff, Ingvaldsen og flere. Velkjente Kjell Erik Kristiansen var utsendt medarbeider for magasinet ”Orientering”, navnet bladet hadde før det ble omdøpt til ”Veivalg”. Jeg husker omtrent hva Kjell Erik skrev: ”Norge er blitt en tredjerangs o-nasjon”, var den brutale konklusjonen. Omtalen ga sikkert rystelser langt inn i ryggmargen på norske landslagsløpere – noe slikt ville de ikke ha på seg, og de kom da også fryktelig tilbake.

For norsk orientering for menn har 2009 vært et ”Annus Horribilis”. Et fryktelig år. Forrige gang vi kom tilbake fra ”Nordisk” uten medaljer i klassen for menn var i 1955. For øvrig var det bare ett løp og tre medaljer å kjempe om i det som var historiens første internasjonale o-mesterskap. I VM har vi også gjerne fått med oss ett eller annet, selv i dårlige årganger. Nå var det altså ingenting, eller kanskje en da.

Da skulle en tro at det lille som er igjen av norske o-journalister ville ha kastet seg over tastaturet og begått noe som i hvert fall lignet på det Kjell Erik presterte etter den fatale verdenscupavslutningen den gangen, et løp som for øvrig endte ganske kaotisk fordi et kraftig regnskyll medførte at en provisorisk bru som var bygget over et elveleie, ble revet med av strømmen og halvparten av world-cupløperne ble stående på den andre siden og glane forundret og forgjeves mot målseilet.

Men nei. Det lengste en har strukket til er at sesongen kanskje ikke var fullklaff, men at det går flere tog. Forhåpentlig til Trondheim. Der er det VM neste år. Siden venter en uendelighet av mesterskap på ”kontinentet”. Det blir verre. Langt verre.

Til gjengjeld får landslagstrener Øystein Kristiansen bruke mesteparten av Veivalgs VM-nummer til å kommentere det som for de fleste utenforstående må sies å være ganske nedslående resultater. Øystein går samtidig til rette med kritikerne som har hevdet at norske mannlige landslagsløpere er for dårlige til å løpe. Nå er Øystein en alle tiders hyggelig kar, så jeg stopper der.

Men teknikken har altså innhentet også o-idretten og det er atskillig vanskeligere å gjemme seg bort enn før. Det innbyr til interessante studier. For eksempel kan en gå inn på det som kalles ”Route Gadget” for verdenscupavslutningen i Zurich 2009. Den røde firkanten i dette programmet heter i 2009 Daniel Hubmann, er sveitser og verdens beste o-løper. Hvis du ikke allerede har gjort det, kan du klikke på ”Daniel Hubmann” på sprinten, og supplere med et par nordmenn, blå og gul firkant.

Deretter klikker du på START, og det som skjer er rimelig avslørende. Den lille røde firkanten ”piler” fra den blå og gule ganske umiddelbart og avstanden bare øker. Til slutt er den et par strekk, i tid omtrent minuttet på rundt 15 minutters løpstid. I praksis er det en runde på en 5000 meter, utklassing. På mellomdistansen er det ingen nordmenn å sammenligne med, de har ikke lagt inn sin rute, og like greit er vel det. Men du kan la den blå prikken være for eksempel Thierrey Gueorgiou og den andre Emil Wingstedt. De tre firkantene holder noenlunde sammen tre-fire strekk, men så skjer det: Den røde firkanten, altså Hubmann, ”klinker” til på et strekk skrått utfor, slik også Øyvin Thon kunne gjøre i sine glansdager. Den røde firkanten skaffer seg umiddelbart en klar og tydelig ledelse og den økes ubønnhørlig på sti- og veistrekk mot mål. De andre har knapt rukket å få kvittering på nest siste post før sveitseren puster ut i mål.

Utklassing!

Kanskje var ikke den internasjonale konkurransen like bred i glansårene på 1980-tallet, den diskusjonen står vi over. Men sveitserne var der – allerede da. I en legendarisk landskamp i de bratte skråningene under Pilatus ved Luzern måtte de seiersvante norske løperne konstatere at Sveits hadde fire mann på toppen av resultatlista, og det var bare halvannet år til VM. Det førte til umiddelbar reaksjon i den norske eliten. Sommeren etter ordnet de seg med privat og billig innlosjering i Østerrike. I tre uker løp de opp de lengste utforløypene som fins i Europa – og tok toget ned igjen! De brøt opp den hjemlige vintertreningen med samlinger i Portugal der de trente på de samme golfbanene og stiene som friidrettsstjerner som Steve Ovett og spanjolene Abascal, Leitao, Canario og andre internasjonale storheter. Antagelig fikk nordmennene nok en ”kick” og vekker der, gikk det an å trene så mye og så hardt? De konstaterte at briten Ovett trakk i treningstøyet tre ganger om dagen og det gikk unna, stol på det!

For noen år siden arrangerte vi vårt tradisjonelle Eikerløp på Kristi Himmelfartsdag. Terrenget var interessant, kartet var nytt og løypene var vel OK. Vi fikk en henvendelse fra en av ”stafettklubbene”, jeg kaller dem det – det er jo blitt så viktig å gjøre en god figur i Tiomila og Jukola nå til dags. Henvendelsen var for så vidt grei nok, om de kunne komme litt tidlig og bruke postene som trening, de skulle ha treningsweekend og det passet liksom ikke å delta i løpet – det kunne vel bli for hardt. Det fikk de jo lov til.

Stor var min forundring da de kom ”dassende” inn etter en drøy times hyggelig postplukk i vakker og vårlig eikerskog. Knapt nok svette på ryggen etter det som vel på dagens terminologi kalles ”mengdetrening på kart”, for meg en ganske uforståelig treningsform. Det er verken ”fugl eller fisk”, men sikkert veldig hyggelig og så gir det noen timer i treningsdagboka. Nå, noen år etter denne vårdagen, kan jeg konstatere at de aktuelle løperne ikke har beveget seg en centimeter sportslig sett i tiden etterpå. Muligens en vei – tilbake. 

Der befinner vi oss altså, mer eller mindre i dag. Jeg vet at mange vil protestere og komme med illsinte ”haleheng” på denne artikkelen. Om at skribenten er utgått på dato – og der har de selvsagt rett – og at det er andre tider nå. Men jeg avslutter der jeg begynte: Resultatlister ”ljuger”aldri.

Og ”Kamma” må belage seg på å spille på Grefsen Stadion og Myhrer Stadion på Eidsvoll kommende sesong. Sånn er livet – det er brutalt.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.




Mulig relevante artikler