Her i regionen, som i Norge for øvrig, er vi langt mer «skikkelige». Her er det klare, men uskrevne regler for hva du kan og ikke kan si som representant for partiet.

Hvis noen skal få være «løs kanon», i ytterkant av partiprogrammet, later det til å måtte avtales på forhånd, og det må ha en misjon for partiet.

Det er lettere for en partileder dersom lojaliteten til partiets program er sterk.

«Løse kanoner», som vi ofte kaller dem som fyrer av en mening uten å ha avklart innad på forhånd, er mer krevende å forholde seg til.

Samtidig er det en åpen og bred debatt som gir sakene bredde. Det kan igjen bidra til større engasjement fra flere, belyse sakene bedre, og forsterke demokratiet.

Det er ikke den korteste veien til målet, men det er ofte den som gir best resultat.

Les også:

Debattanter er ikke uten ansvar. Uansett hvem du er, er det underveis i debatten viktig å være tydelig på hvilken hatt du har på hodet. Hvem snakker du på vegne av? Like viktig: Hvem oppfattes du å snakke på vegne av? Det må avklares.

Det blir ikke et levende demokrati av å la meningsbrytninger skje i små, og noen ganger vanskelig tilgjengelige rom.

Vi trenger en kultur som understøtter dette, og her i regionen hadde vi hatt godt av en liberalisering av debatten. Særlig nå, hvor vekst, byutvikling, og kommunereform i løpet av få måneder skal finne de beste løsningene for framtiden.

Debattantene må bli flere, ikke færre. De må møtes med respekt og svar, ikke hersketeknikk, jantelov og klubbe. Meningsbrytning i offentlighet er bra.

Så, når beslutninger skal fattes, har lojalitet til flertallet en funksjon. Da skal demokratiets effektivitet materialiseres. Da må «kanonene» velge side og være lojale.

Bjørn Harald Blaker

Redaktør og daglig leder i Ringerikes Blad.